Redder tapt barndom med dans og musikk

Endelig kan Kareem Ahmed (11) synge og danse igjen, etter en lang periode der alvor og frykt har dominert livet.

Han står blant en gruppe barn i et telt i en flyktningleir, og legger hendene på hode, skulder kne og tå mens han synger ordene. Frostrøyken står ut av munnene på barna; noen har bare bein, andre møkkete klær. Men de ler mens de strever med å holde tritt med læreren, der de peker på øyne, øre, nese og munn.

For hver bevegelse er de litt nærmere å gjenfinne sin tapte barndom. En barndom som IS og krigen stjal fra dem.

– Dette er en god skole, sier Kareem. Øynene er store, ansiktet tynt.
– De lærer oss å lese og skrive og vi gjør mye bra.

Musikk og kunst som terapi

Men dette er ingen ordinær skole. I teltene i flyktningleiren Debaga sørvøst for Mosul i Irak er det musikk, kunst og lek som står i fokus. Her skal barna lære å slappe av og bearbeide de mange traumene de bærer på.

– En stor del av arbeidet er psykososiale støtten. For mange av barna har levd under IS-styre i to år. De aller fleste har ikke gått på skolen på to år. Noen har gått på IS-styrte skoler og er selvfølgelig svært traumatiserte. Så vi fokuserer på dans, musikk, kunst for å få barna til å først og fremst slappe av og få tilbake fokus og konsentrasjon, slik at de kan lære igjen, sier Becky Bakr Abdullah i Flyktninghjelpen, som driver skolen.

Hun står utenfor skoleteltene, der det i dag står tegning og dans på timeplanen. Lyden av barn som roper i kor siver gjennom tynne duker.

– Når vi møter disse barna er de selvfølgelig svært påvirket av det de har sett og opplevd, mange har mistet foreldre og andre nære slektninger. Når de først kommer, så merker vi at konsentrasjon og fokus er helt borte. Det første vi tilbyr dem da, er et trygt sted der de kan få lov til å være barn igjen. Og etter hvert ser at den psykososiale støtten vi gir dem, særlig gjennom kunst, hjelper.

Regnestykke med bomber

Å få lov til å være barn, er nettopp det 11-årige Kareem trenger. Han kommer fra krigsherjede Mosul, og bodde under IS-styre i over to år. Da IS først tok kontroll over byen, fortsatte han på skolen. Så endret IS pensumet.

– De endret matten. En bombe pluss en bombe. En frafallen pluss en frafallen, sier Kareem og gir eksempler på regnestykkene under IS.

Andre elever lærte å regne ved hjelp av kuler.

IS endret også arabiskpensum og satte sine egne bilder inn i bøkene.

– Bilder av hvordan man kutter hodet av mennesker, sier Kareem.

Sluttet på skolen

Da Kareems pappa så de nye skolebøkene, tok han sønnen ut av skolen.

– Alt handlet om hvordan man skulle drepe, og hvordan man skulle bli selvmordsbomber. Han er bare et barn. Når han lærer slikt, vil det feste seg i sinnet hans, sier faren som ikke vil stå frem med navn og ansikt fordi han frykter for sikkerheten til slektninger som ennå lever under IS.

Etter all brutaliteten og to års fravær fra skolen, er han glad for at sønnen nå får hjelp til å bearbeide traumene. Det er viktig ikke bare for hans videre skolegang, men også fordi han vet hvor lett rester av IS sin tankegang kan sitte igjen i et barnesinn.

– Skolegang kan bidra til å fjerne de dårlige holdningene som kanskje kan være prentet inn i ham av IS, sier han.

Monstre og mareritt

En voksen kan lese mye i en barnetegning. På kontoret til Flyktninghjelpen tar Becky Bakr Abdullah frem noen av tegningene som barna har laget.

De viser krigens brutalitet.

Et barn har tegnet det menneskelignende monsteret som hjemsøker henne om natten. Hun skriver: «Jeg skriker i marerittene mine, men ingen kan høre meg.»

Et annet ark er fylt av blyantstreker som til sammen forteller en historie om raketter, knuste vinduer og en farefull by.

– Dette er av en 16-år gammel gutt som pleide å bo i Mosul, som har tegnet byen sin med stridsvogner og soldater og militser, sier Abdullah.

– Dette er barn som har foreldre som selv er traumatisert. De har ikke hatt noe annet sted til å bearbeide det de har sett og opplevd. Det at de kan bruke kunst og tegning som utløp for alt som foregår i tankene, og som også er der i nettene som mareritt, det er utrolig viktig. Vi ser at gjennom denne type kunstterapi, så blir det faktisk mindre mareritt.

Nødløsninger

I musikkteltet slukner anlegget når generatoren plutselig slutter å fungere. Læreren tar frem en mobiltelefon og spiller sanger fra den, slik at dansen i det minste kan fortsette.

Her må nødløsninger til; situasjonen er ikke ideell for noen, vinden river i teltdukene og når de er ferdig med timen skal alle barna hjem til andre telt.

Men det er likevel bedre enn alternativet. Det er første steg på en lang vei.

– Jeg pleide å savne min gamle skole. Jeg pleide å gråte. Jeg ville bare ha en ordentlig skole å gå til, sier Hayam Thaer Hassan (9) om tiden hun levde under IS.

Salman Nizar (12) har vært her i tre måneder.

– IS underviste i hvordan man skulle skyte våpen. Så jeg sluttet på skolen i to og et halvt år, sier han.

Han er glad for å gå på skolen igjen, men voksen nok til å forstå at han kan danse og synge så mye han bare orker, og at læreren kan komme med så mange nødløsninger hun bare finner på, men at IS likevel ikke bare har stjålet en barndom, men også kanskje en fremtid.

– Fremtiden min er ødelagt. Jeg går to klassetrinn under det jeg burde.

Drømmer

I tegneteltet sitter Kareem på gulvet, bøyd over arkene.

Noen av barna rundt ham tegner blomster og hus – som barn verden over.

Men andre tegner ting barn egentlig ikke skal vite så mye om. Med usikker hånd fester Kareem to bilder til papiret. En stridsvogn og et helikopter. Han har sett mange slike.

Han drømmer om å bli ingeniør når han blir voksen.

Men først må han lære seg å igjen bare være et barn.