Max bruker ferien på å redde liv i Mosul

Armen er løftet. En bandasje er surret på i all hast.

Gutten som fraktes inn på feltsykehuset er trolig i tenårene: kinnene er ennå bollete, barten dunete. Han skjærer grimaser i smerte idet han legges ned på en feltseng.

Han er skutt i armen. Kulen er fremdeles i kroppen.

Max-Hendrik Wathne Gelink (26) fra Bergen forbereder en sprøyte med smertestillende. Han er nyutdannet sykepleier, men er allerede erfarne. Øynene er vant til blod, de lar seg ikke overraske av noe så hverdagslig som en kule i en guttekropp, og ørene hører ikke lenger drønnene av artilleri utenfor.

Kulen trekkes ut av guttens arm. Han skriker i smerte inntil noen putter en bomullsklut i munnen hans.

– De sivile står midt mellom asken og ilden, sier Gelink.

– Hvis de blir værende i IS-kontrollerte områder, så står de i fare for å bli bombet av jagerfly eller skutt av skarpskytter. Hvis de forsøker å forlate dem, risikerer de å tråkke på miner på veien mens de flykter.

Han tilbringer ferien som frivillig på feltsykehuset aller nærmest frontlinjen i Mosul. Til drønn av artilleri og under trussel om IS-angrep behandler han mellom 40 og 50 pasienter om dagen, på travle dager enda flere. Cirka halvparten er sivile. Cirka en fjerdedel er barn.

– Jeg føler at denne konflikten – selvfølgelig får den en del internasjonal oppmerksomhet – men jeg føler at den blir litt fanget i stornasjonenes politiske spill. Det jeg som enkeltperson kan komme ned her å gjøre, er nok viktigere enn veldig mye som skjer på kammerset i diverse politiske settinger.

Tidligere IS-bygning

Det er IS-vær i dag.

Ikke på grunn av kulden som får frostrøyken til å stå fra munnen til Gelink mens han behandler pasienter, men på grunn av regnet som gjør gatene til stier av gjørme. Barn sklir forbi feltsykehuset med bare bein i åpne plastsandaler.

Det er et vær som tvinger koalisjonens fly og helikoptre til å bli stående på bakken. Et vær med dårlig sikt som IS ofte utnytter til å angripe.

– For IS er det ikke noe problem å være ute i dette regnet og denne gjørmen. De bruker det til sin fordel, sier Gelink.

Bygningen som huser feltsykehuset tilhørte IS helt frem til november. De brukte taket til angrep mot irakske styrker. Der ligger ennå brukte kulehylstre. Det er sprengt hull for skarpskyttere.

Også nå er kampene nærme; frontlinjen er bare noen få kilometer unna.

– Det var i den retningen de skjøt fra i går, sier Gelink, stående på taket av feltsykehuset, mens han peker i retning Mosul sentrum.

Han tar et skritt bakover, så kroppen er skjermet av en sementvegg.

– Så her står vi relativt trygt.

Mange drepte soldater

– Få ham inn!

Minutter senere står Gelink ved en ambulanse og hever stemmen i en ordre. Det haster. For hvert minutt som går, renner liv ut av en kropp.

En soldat er nettopp blitt hardt skadet ved frontlinjen, skutt i magen og med betydelig blodtap. Medsoldater bærer ham inn til feltsykehuset – og ber samtidig NRK om ikke å filme.

Tapene har vært store for irakske styrker i Mosul-offensiven. De mistet nesten 2000 soldater bare i november, ifølge tall fra FN. Like etter at internasjonale medier rapporterte om tapstallene, ble de stengt ute fra Mosul. Nå blir de som regel stanset i den siste kontrollposten øst for byen.

For irakske myndigheter vil ikke at verden skal se at fremgangen ikke vært som forventet. Før offensiven startet i midten av oktober, lovet statsminister Haider al Abadi at Iraks nest største by skulle være gjenerobret før nyttår. Men ved nyttår hadde irakske soldater bare gjenerobret noen distrikter i den østlige delen av byen.

Resten gjenstår. Det kommer til å ta tid. Det kommer til å bli blodig.

Gelink behandler soldaten og sender ham videre med ambulanse.

– Han har gode sjanser siden han er militær. Da er det 25 minutter til nærmeste kirurgiske kapasitet. Hadde han vært sivil, hadde han sikkert dødd på veien til sykehuset.

Irakske spesialsoldater

Hjemme i Norge har Gelink jobbet i ambulansetjenesten.

Han er også tilknyttet Heimevernet – en bakgrunn han sier gjør ham komfortabel i krigen. Han synes ikke han blander roller på et feltsykehuset som drives av irakske spesialsoldater. Gelink jobber sammen med andre utlendinger for den slovakiske hjelpeorganisasjon Academy of Emergency Medicine, som bistår soldatene.

– Enkelte vil nok reagere. Men det er viktig å ha den bakgrunnen jeg har. Man kan ikke komme direkte fra et sykehus hjemme i Norge eller ambulansetjenesten hjemme i Norge og jobbe under disse forholdene, sier han.

Sover på IS-madrass

For ikke bare jobber han midt i krigen; han bor her også.

Han og de andre frivillige sover og spiser noen få hundre meter fra feltsykehuset, også det i et hus IS brukte inntil nylig. Mange av vinduene er knust, heller ikke her finnes strøm annet enn fra generatorer, og frostrøyken står fra munnen også her, men de sover i det minste i et rom uten trekk.

– Vi valgte dette rommet fordi ingen vinduer var skutt i fillebiter eller knust. Så det er litt luksus, dette rommet, sier Gelink.

Tre madrasser ligger ved siden av hverandre på gulvet, en for hver av de frivillige.

– Putene og madrassene er det noen fra IS som har brukt før oss. Jeg sover i en sovepose, for jeg har ikke så lyst til å legge meg ned direkte på en IS-madrass. Men vi ligger oppå dem og bruker dem som hodepute. Det er sånn det er i krig. Da må du bare bruke det du finner rundt deg og improvisere og tilpasse deg.

I et annet rom står feltsenger. Hvis pasienter kommer sent om kvelden eller natten, behandles de her. I går kom en familie på fem. En blodig barnelue ligger igjen fra en fireårig jente hvis bein nesten var blitt revet av. Storebroren på ti hadde fått en splinter gjennom nakken.

Gelink lukker døren da han går ut, forsøker å holde den lille varmen inne.

– Det hjelper jo ikke så mye når vinduene er knust.

Et avbrekk fra krigen

Noen ganger slapper Gelink av i storbyen Erbil i den kurdiske regionen av Irak. Nært, men likevel fjernt fra krigen.

Det tar halvannen time å kjøre hit fra feltsykehuset, men virkeligheten er en helt annen: Her finnes strøm, duren fra generatorer er mindre konstant. Her er gatene asfalterte, den evinnelige gjørmen borte. Her går barna med ordentlige sko, ikke barbeint i sandaler. Her høres ikke drønnene fra artilleri, skuddene fra automatvåpen. Her kommer ikke blodige mennesker ramlende inn døren med livene hengende i tynne tråder.

– Det har en veldig viktig psykologisk verdi å kunne koble litt av, og kunne ha litt normale klær på seg, kunne dusje, være ren en liten stund, sier han.

– Men til tross for det, er jeg jo her nede for en begrenset periode. Min jobb er å behandle folk. Det er godt å være her i en halv dag eller en dag, men så er det godt å komme tilbake til Mosul for å gjøre den jobben som jeg er her for å gjøre.

Han går inn i en kebabrestaurant, setter seg ned ved et bord. Det er et snev av luksus han vet ikke er alle forunt.

– Hvis det har vært en tøff dag på klinikken og jeg trenger en pause så kan jeg dra derfra og tilbake til Erbil. Men de flyktningene som går barbeint i gjørmen i gatene, de har ikke noe sted å dra.

En kropp på et panser

I Mosul er virkeligheten en helt annen.

Akkurat nå er den alvorstung.

Men det haster ikke, ikke denne gangen.

En ektemann og far er skutt av en skarpskytter fra IS. Han ligger på ryggen på panseret av en bil utenfor feltsykehuset. Like ved står en gråtende kone og en storøyd sønn.

Gelink hopper opp på panseret, sjekker det som først skal sjekkes.

– Ingen pust. Et enkelt kulesår i brystet.

Han snakker ikke arabisk, men kanskje er språket likevel ikke den største utfordringen når slike beskjeder må gis. Han står på panseret, ser ned på familien og løfter hendene, som for å vise at de ikke kan gjøre noe for å hjelpe.

– Sorry. Nothing, sier han.

Kvinnen forstår ikke engelsk, men hun forstår dette. Hun begynner å ule, dypt og dyrisk, en lyd forbeholdt de aller verste tragedier.

– De står og gråter og ber oss om å gjøre noe, men når personen er så skadet som det, så er det ingenting vi kan gjøre. Jeg skulle jo ønske at de var kommet tidligere eller at skadene ikke var så omfattende, slik at jeg da i hvert fall kunne prøvd å hjulpet dem.