Minelagte jorder. Drepte medarbeidere. Et ødelagt livsverk.

Bekymringene Kjell Haaland har hatt det siste året, har vært langt større enn for norske bønder flest.

Det er snart ett år siden russiske styrker veltet inn i Ukraina.

Fra første dag etter storangrepet 24. februar 2022 raste krigen for fullt i områdene nordøst for Kyiv.

Vladimir Putins mål ble raskt tydelig; presidenten ville ta den ukrainske hovedstaden. For å komme dit måtte russerne gjennom Tsjernihiv fylke.

Og akkurat her, av alle steder, driver en norsk 65-åring en stor gård. Ti mil fra grensen mot Russland, i Nizjen kommune.

Usikkerheten og frykten var stor, spørsmålene mange og alvorlige:

Hvordan skulle det gå med gården? Folkene som jobber der, bygningene, avlingene?

– Gråten satt i halsen

– Det var selvfølgelig veldig skremmende, sier Slava Lestsjynskyj.

Han driver gården utenfor Tsjernihiv by sammen med Kjell Haaland. Det er snø i luften når ukraineren og nordmannen møter NRK i et grått og kaldt vinterlandskap.

Det er første gang Haaland er tilbake i Ukraina etter at Russland gikk til angrep. Da faren for krig økte på denne tiden i fjor, satt han hjemme i Norge.

– Det er klart jeg var bekymret, sier Haaland.

Det er 14 måneder siden sist gang han var her, men han har holdt kontakten med Lestsjynskyj og de andre via internett og telefon.

– Jeg må innrømmet at gråten satt i halsen da jeg møtte mine medarbeidere igjen for første gang. Det ble et sterkt møte, for oss alle.

Fra Klepp til Kyiv

Hvordan havnet Kjell Haaland her? Han skulle aldri bli bonde, og Ukraina hadde han ikke noe forhold til.

Familien hans drev butikk på Bryne på Jæren i Rogaland, selv jobbet han i mange år med logistikk i Forsvaret.

Samtidig var han et aktivt medlem av Klepp Mannskor. Og det var musikken som i sin tid brakte ham til Ukraina for første gang.

Året var 1996 og mannskoret ble invitert til Kyiv av den norske ambassadøren Øyvind Nordsletten.

De knyttet tett kontakt med en gruppe ukrainske sangere, som senere ble invitert til Norge. Personlige vennskap tok form.

Plutselig var Haaland og noen norske venner eiere av en datsja, et sommerhus, utenfor Kyiv.

For snart 15 år siden oppstod ideen om å ta dette videre. Å satse på å bygge opp en gård på verdens beste jord, i landet som gjerne kalles «Europas kornkammer».

– Jeg tok dette på alvor, forteller Haaland.

Han fulgte opplegget for to års landbruksskole, gikk sammen med noen norske investorer og sin ukrainske samarbeidspartner og venn Slava Lestsjynskyj, og begynte å lete.

I nærheten av byen Baturin i Tsjernihiv fylke fant de det de var ute etter:

Et nedslitt kollektivbruk fra sovjettiden som gikk på sparebluss, men som hadde en bygningsmasse og ikke minst marker som det var mulig å gjøre noe med.

En drøm var realisert.

Marerittet som ventet Ukraina, lå fortsatt langt frem i tid.

Jordbruk i krigssonen

At gården skulle havne i en krigssone, var ikke i Kjell Haalands tanker da han gikk inn i prosjektet.

Med Russlands invasjon av Ukraina i fjor, ble livene til medarbeiderne på gården og partneren Slava Lestsjynskyj snudd på hodet.

– De første timene var det bare kaos og vi prøvde å skaffe oss oversikt over situasjonen, forteller Lestsjynskyj.

– Men da det viste seg at de russiske styrkene i første omgang ble stoppet fordi de ukrainske forsvarerne sprengte en bro her i nærheten, så begynte vi å organisere oss.

Lestsjynskyj forklarer at han og medarbeiderne organiserte vakthold døgnet rundt. Alle overvåkingskameraer ble aktivisert.

Lenge ble gården liggende i en slags gråsone, et ingenmannsland, mellom de ukrainske og russiske styrkene.

Men til tross for at man kunne høre skyting og kanontorden i området, kom aldri de russiske soldatene hit.

I begynnelsen av april i fjor fikk styrkene ordre om å trekke seg tilbake over grensen til Russland.

45 tonn diesel opp i røyk

Konsekvensene av invasjonen har de likevel fått merke, på mange måter.

– Blant annet gikk 45 tonn med diesel som vi hadde betalt for, opp i røyk i forbindelse med kampene rundt Tsjernihiv by, forteller Kjell Haaland.

Tilbake på gården konstaterer han at avlingene har klart seg så langt gjennom krigsvinteren.

– Se her, flott mais klar for videreforedling.

Nordmannen står mellom tørre maisplanter mens snøflakene daler ned ute på en av åkrene han disponerer.

– Det er bra at maisen blir stående slik. Da blir den ikke dårlig, sier han, som om han aldri skulle ha drevet med noe annet i livet.

Såkornet kom i jorden i fjor. Nå høstes det mais, mens både hvete og solsikke ligger i store lagerhaller på gården.

Her dyrkes det også raps, men husdyrhold og melkeproduksjon fant han tidlig ut det ikke var mulig å fortsette med.

Fryktet miner på jordene

Hjertet i driften, som Haaland kaller det, er et stort tørkeanlegg, varmet opp av halmballer fra blant annet hvete.

– Det gir oss frihet til å lagre produksjonen her på gården og selge når vi selv ønsker det. For eksempel når vi trenger penger til drift og til lønninger.

5000 tonn hvete ligger nå på lager, sammen med 500 tonn solsikke.

2022 var et godt år, men transporten har blitt utfordrende. Produktene må fraktes omveier på grunn av krigen og den russiske blokaden i Svartehavet.

– Jeg var redd for at krigen skulle gjøre at markene her ble minelagt og at bygningsmassen skulle bli ødelagt av kampene. Det tror jeg hadde betydd slutten for driften vår, sier Haaland.

Nå håper han helhjertet på seier for ukrainerne i krigen mot de russiske angriperne.

Leninorden og partisekretær

NRK blir vist rundt inne i administrasjonsbygningen til det tidligere kollektivbruket.

Her sitter det mye historie i og på veggene, bokstavelig talt.

– Her henger forskjellige ordener og utmerkelser som kollektivbruket har fått. Blant annet noe som ser ut som Leninordenen fra 1969, sier Haaland, og peker mot veggen.

– Gården må i sin tid ha vært relativt veldrevet. Man la blant annet stor vekt på vekselbruk for å hindre utarming av jorden, forklarer han.

Vi blir vist inn på et kontor med et stort sentralbord.

– Her satt sekretæren og der inne bak døren, på et gigantisk kontor, satt selveste direktøren. Og bak en nå låst dør satt sekretæren for kommunistpartiet, som hadde et slags overoppsyn på at arbeidet på gården fulgte den rette kurs.

Kan prøve å ta Kyiv igjen

En gård full av historie, i et land der det for tiden skrives historie.

Da NRK besøkte stedet i midten av januar, var det hele tiden stor trafikk av ukrainske militære kjøretøy på veien som går mellom jordene.

Ukraina er hele tiden klar over faren for at Russland kan komme til å gjøre et nytt forsøk på å angripe hovedstaden Kyiv.

Da vil styrkene igjen nærme seg området der gårdsbruket til Kjell Haaland og Slava Lestsjynskyj ligger.

I dag bor det rundt 300 mennesker i den nærmeste landsbyen. På det meste gir gården arbeid til 50 personer, den er helt avgjørende for at det er både skole og butikk her.

Kamuflasjenett og sang

Selv om den akutte faren for russisk okkupasjon i denne delen av Ukraina er noe mindre nå, så er krigen til stede overalt.

I det som en gang var et staselig kulturhus, holder en gruppe kvinner på med å lage kamuflasjenett.

– Vi sender dem til forskjellige frontavsnitt, blant annet til Bakhmut, Soledar og Sumy, forteller Nadezjda Amalsinka til NRK.

Disse kvinnene er ikke hvem som helst. Flere av dem er med i et lokalt ensemble, og plutselig ljomer ukrainsk sang gjennom hjørnerommet i kulturhuset.

Kjell Haaland, som egentlig har beskjedne kunnskaper i ukrainsk, synger med av full hals.

– Jeg har lært mange av disse sangene gjennom kontakten jeg har hatt med ukrainske kunstnere, forklarer han etterpå.

Menneskene i landsbyen omtaler han som «mine folk». Båndene han har til dette stedet, nær fronten i den største krigen i Europa siden 2. verdenskrig, er sterke.

– Jeg er utrolig stolt over at de på denne måten gir sitt bidrag til kampen hele Ukraina fører for å overleve som nasjon.