– Vi pisser på den, sier sjåføren og ler.

En lang og litt hånlig latter.

Han gjør ikke det minste forsøk på å legge skjul på hva han mener om statuen av den tidligere sovjetiske lederen vi snart skal kjøre forbi, på vei til Narva Museum.

Sjåføren er antakelig tidlig i trettiårene. Han tilhører en generasjon i Estland som neppe husker at landet var en del av Sovjetunionen.

Og som knapt husker et Russland uten Vladimir Putin ved makten.

Narva er Estlands tredje største by, men med en historie som gjør at båndene til Russland er sterkere her enn i resten av landet. Ikke bare på grunn av den geografiske beliggenheten på, bokstavelig talt, grensen til Russland.

Ofte omtales byen som den mest russiske byen i Europa utenfor Russland.

Her er 80 prosent av innbyggerne etniske russere. Rundt 95 prosent har russisk som sitt daglige språk. Mer enn hver tredje innbygger har et russisk pass.

Ser russisk TV

Narvas vikarierende byrådsleder, Denis Larchenko, tilhører minoriteten. Han har lært seg russisk og snakker russisk med kollegene på kontoret.

Men 29-åringen bruker estisk hjemme og har estisk som sitt hovedspråk.

– Det er mange forskjellige tanker og følelser knyttet til russisk kultur og historie her i Narva. Det er sterke prorussiske følelser. Men også sterke proeuropeiske eller liberale følelser, sier han.

Man skal ikke være lenge i Narva før man forstår at dette er en delt by på mange måter.

Vi møter Olesja Luik, som har lagt bort modellkarrieren. En karriere som brakte henne verden rundt. I mange år bodde hun i Russland, men også i Usbekistan og Japan.

Nå er hun tilbake i fødebyen Narva og har stiftet familie. Hun merker at mange fortsatt har sterke russiske bånd, selv om hun ikke selv har det.

– Jeg har reist så mye rundt i verden, så jeg er ikke så opptatt av nasjonalfølelse. Men mange mennesker...

Hun tar en liten pause, før hun fortsetter:

– På den ene siden liker de å være i Estland. De liker å være en del av EU. De liker alle tjenestene vi har her. Men de vil beholde sin identitet. Spesielt gjelder det språket. Og det at de kan snakke russisk gjør at mange nok føler seg russisk-russiske, sier Luik.

– De ser gjerne på russisk TV, de leser russiske aviser på nett. Og den informasjonen de får der, er stort sett fra den russiske regjeringen. Det til tross for at vi har mange estiske medier som også utgis på russisk, forteller hun.

Statue som pissoar

Sjåføren har parkert bilen noen meter fra den tidligere omtalte statuen. Mannen vi nå står ansikt til ansikt med er Vladimir Lenin.

Etter den russiske revolusjon i 1917 falt tsarveldet. Under ledelse av Lenin kom bolsjevikpartiet (senere kommunistpartiet) til makten i Russland. Lenin innførte et ettpartisystem, og andre politiske partier, også marxistiske og sosialistiske, ble forbudt.

Lenin-statuen i Narva har større betydning for enkelte av innbyggerne, enn for andre.

Under den sovjetiske okkupasjonen ble det reist mange statuer av den kommunistiske lederen, også i de baltiske landene. I Narva fikk de en statue i 1957. Den tronet midt på torget.

På grunn av Narvas tette bånd til Russland, gikk det faktisk to år etter Sovjetunionens fall før lokale myndigheter fjernet statuen. Først i 1993 skjedde det, mot sterke protester fra byens innbyggere.

Og kompromisset med de mest Lenin-vennlige innbyggerne var at statuen ble behandlet med respekt, ikke revet ned med en løkke rundt halsen og knust.

Narva Museum tok vare på statuen. Den ble gjemt bak et hjørne ved Narva fort. Sammen med litt bygningsmaterialer og søppel. Akkurat nok i skjul til at statuen kan tjene som nettopp pissoar.

Og ganske riktig. Det er tydelige merker etter det opp langs sokkelen.

– Ser du, sier sjåføren og peker. Han ler igjen.

Men Lenin selv virker ganske uberørt der han står bortgjemt og peker ut i intet.

Lagt i grus

Fra museet, som ligger i en del av Narva fort, kan man se rett over på den andre siden av elven Narva.

Et stort russisk flagg vaier fra festningsverket i Ivangorod, byen på russisk side av grensen, som en gang også var en bydel i Narva.

Narva har vært under både russisk, dansk, tysk og svensk styre. Byens sentrum var oppført i den mektige og storslåtte barokkstilen. Dette ble også en viktig industriby, og Narva var sentral i den estiske frigjøringskrigen mot bolsjevikene i 1920.

Da den andre verdenskrigen startet ble Estland okkupert av Sovjetunionen. Deretter av Nazi-Tyskland. Narva ble utsatt for flere angrep under andre verdenskrig.

Verst gikk det i 1944 da det seks måneder lange «slaget om Narva» la byen i grus.

Det var prisen å betale for å få tyske tropper til å trekke seg ut. Kun tre bygninger i barokkstil ble bevart, blant annet det gamle rådhuset.

Levde på begge sider

Deretter fortsatte flere tiår med sovjetisk okkupasjon. Mange etniske estere som hadde bodd der tidligere, fikk ikke flytte hjem. Istedenfor ble byen befolket av russere som mer eller mindre frivillig flyttet til Narva for å arbeide i industrien.

Byen ble også delt geografisk da bydelen Ivangorod ble en del av den russiske sovjetrepublikken, mens resten av Narva forble i den estiske sovjetrepublikken.

Den gang hadde det minimal praktisk betydning for folk flest. Familier kunne fint leve på hver sin side av grensen og likevel besøke hverandre ofte.

Da Sovjetunionen falt, ble grensen mellom Russland og Estland stående der, midt i Narva-elven. Bevegelsesfriheten ble noe mindre, men fortsatt var det relativt greit for folk å komme seg over.

Tretti år senere, 24. februar 2022, skjedde det som skulle endre alt, kanskje for alltid:

Russland gikk til fullskala krig mot nabolandet Ukraina.

Uenige om krigen

Etter den russiske invasjonen av Ukraina besluttet den estiske regjeringen at alle tegn og symboler som minner om sovjettiden eller Russland, skal fjernes.

Et sted mellom 200 og 400 monumenter vil være borte innen nyttår. Stuet vekk på lager eller andre ukjente steder. Myndighetene i landet vil ikke at prorussere skal ha et sted å valfarte til.

Det kan også bety at Lenin-statuens dager er talte, men enn så lenge har den fått stå. Når Narva museum stenger portene for kvelden, blir også statuen låst inn i bakgården.

– Vi vil ikke la Russland utnytte muligheten til å bruke fortiden til å ødelegge fredfulle Estland, sa den estiske statsministeren Kaja Kallas i august.

Litt senere i høst besluttet også regjeringen å offisielt kalle Russland for et terrorregime.

Denis Larchenko i byrådet har ingen problemer med det. Han er helt enig.

– Har Russland rett til å angripe Ukraina?

– Nei!

Det blir en liten pause. Svaret er så tydelig at det, selv om det var ventet, blir hengende litt i luften.

– Ukraina er et selvstendig land med sine egne regler og egne grenser. De kan jo ikke bare begynne en krig der.

– Er det folk i Narva som er uenige med deg?

– Selvsagt.

– Hva synes du om det?

– Fra dypet av mitt hjerte kan jeg ikke forstå at noen mener noe annet enn meg i dette spørsmålet. Men jeg må også respektere at folk har andre meninger, sier Larchenko.

Mener krig er politikk

Hva gjør det med en by som i hundrevis av år har vært avhengig av godt naboskap?

Hvor venner og familie har levd på hver sin side av en elv og en grense, og hvor grensen i liten grad har vært et hinder for trafikk mellom landene?

Elena Kolodkina tilhører den store gruppen etniske russere i Narva. Hun er likevel stolt av hjemlandet sitt, Estland.

– Dette er mitt fedreland. Jeg ble født her. Jeg forstår det, sier hun rolig.

Kolodkina er utdannet historiker, forteller hun.

– Mener du Russland har rett til å angripe Ukraina?

– Vel ... det er politikk, sier hun og smiler litt forsiktig.

– Jeg er ikke politiker. Jeg er en helt vanlig person som vil leve, elske, utvikle meg, være sammen med mine venner, mine foreldre og leve det enkle livet, som jeg alltid har levd. Og så får politikerne ta seg av politikken. Om de (Russland, red.anm.) har rett til det? Hun tar en liten pause.

– Det er ikke opp til meg å bedømme.

Måtte endre teaterstykke

I november satte den tyske teatergruppen Rimini Protocol opp stykket «100 % Narva». Forestillingen går ut på at hundre av byens innbyggere står på scenen – én person representerer én prosent av innbyggerne i byen.

Så forflytter de seg rundt avhengig av hva de mener om forskjellige spørsmål som stilles fra scenen. Det kan være politikk, men også språk, familieforhold, hverdagslige rutiner, hobbyer og interesser.

På denne måten kan publikum danne seg et bilde av hvordan byen er sammensatt.

«100 %» er et teaterkonsept som flytter fra sted til sted, og der skuespillerne er helt vanlige mennesker fra byen stykket settes opp i. Her er unge, gamle, rike, fattige, akademikere og arbeidsledige. Spørsmålene som stilles deltakerne tilpasses fra gang til gang, ut fra situasjonen.

Da regissøren kom til Narva og ville stille spørsmål om synet på krigen i Ukraina, ble det dårlig stemning. Mange av de lokale skuespillerne ville ikke være med dersom disse spørsmålene ble stående.

– Det ble vel slik fordi folk ikke ville svare på spørsmålene, sier Elena Kolodkina.

Hun bekrefter at hun var en av dem som stilte krav om å fjerne Ukraina-spørsmålene for å være med.

– Det er vondt. Vondt fordi de andre ikke nødvendigvis ville forstått oss på den riktige måten, sier hun.

Teateret måtte ta grep.

– Når man kommer fra et land som Tyskland, eller Norge, så er man vant til ytringsfrihet og at man kan si hva man vil på scenen. Her oppfatter man nok mer at det ikke er noe man ønsker å gjøre. Og noen oppfatter det på en eller annen måte kanskje ikke som trygt, forteller Harald Thompson Rosenstrøm.

Nordmannen er kunstnerisk leder ved teateret Vaba Lava, der «100 % Narva» ble satt opp.

Regissørene valgte til slutt å fjerne spørsmålene om Ukraina. Hensynet til de som sto på scenen måtte veie tyngst.

– Det handler om det blir en forestilling de er stolte av. Så da er det naturlig for oss i en slik situasjon å ikke ta med de spørsmålene, forklarer Rosenstrøm.

Strategisk viktig for Nato

Omtrent ti mil vest for Narva, utenfor byen Tapa, ligger en stor Nato-base.

Dette var en av de første basene Natos generalsekretær Jens Stoltenberg besøkte etter at Ukraina hadde blitt angrepet av Russland i februar.

Han ville forsikre seg om at de var klare til strid om det skulle bli behov.

Basen er strategisk viktig og ville spilt en betydelig rolle i en eventuell Nato-operasjon knyttet til krigen i Ukraina.

Den estiske regjeringen har sørget for at Estland er blant landene som har bidratt mest militært og økonomisk, sett i forhold til folketall, til støtte for Ukraina.

I hovedstaden Tallinn pryder ukrainske flagg både offentlige og private bygg.

I Narva er det vesentlig lengre mellom de synlige støtteerklæringene til Ukraina.

Men er det likevel noe i endring? Gjorde det noe med folk å se ukrainske flyktninger, kvinner og barn, strømme over grensen?

Kanskje.

Den vikarierende byrådslederen, som selv er sterkt proeuropeisk, tror det.

– Definitivt. Hvis vi snakker om Narva så ser jeg at det er en stor endring på gang i samfunnet. Den eldre generasjonen, det er stygt å si det, men det er sant, de dør ut. Og det er et generasjonsskifte på gang, sier Denis Larchenko engasjert.

Han mener det skjer en endring i tankesett og perspektiver blant folk i Narva.

– Vi opplever at flere snakker estisk og skaffer seg estisk statsborgerskap. Dermed er det færre som har russisk statsborgerskap og forbindelser til et land de ikke lever i. Flere og flere forstår at de først og fremst må føle nærhet til det landet og den byen de faktisk lever i, fastholder den unge politikeren bestemt.

Det kan også bety at de mest proeuropeiske innbyggerne i Narva kanskje mister pissoaret sitt.

Men enn så lenge står Lenin-statuen forholdsvis støtt bak et hjørne ved Narva fort.