Mohammed

Mohammed er syv måneder og veier bare 3,2 kilo. Han og familien var fanget i det IS-kontrollerte området av Mosul uten nok mat.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Mosulkrigens minste ofre

I et legetelt utenfor Mosul kjemper Mohammed og Abeer en kamp mot døden. For krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber. Saktere, stillere, men ikke mindre brutalt.

Livet, det skal være langt, men det er også urettferdig. For noen kan det være over like etter at det er begynt.

I et legetelt utenfor Mosul kjemper syv måneder gamle Mohammed en kamp mot døden. Mot diareen, mot oppkastet, mot feberen, mot organer som risikerer å svikte etter for lite næring. Små ribbein stikker ut gjennom blek hud; han puster ujevnt og skriker høyt.

– Jeg er så redd for at han kommer til å dø, for han er veldig dårlig, sier mor Nada Hail (27).

Mohammed (7 mndr) veier bare 3,2 kilo

Mohammed (7 måneder) kjemper en kamp mot døden.

– Nå som du er her, skal vi gjøre vårt ytterste for å holde barnet ditt i live, svarer sykepleier Emilie Allaire fra Leger uten grenser og legger hånden på Mohammeds febervarme mage.

Men hun vet ikke utfallet av Mohammeds kamp.

– Det er vanskelig å si. Han kom for bare 30 minutter siden. Men nå er han her, og det er hans beste sjanse til å overleve. I flyktningleiren har han utvilsomt ingen sjanse, men her har han en sjanse. Men noen ganger blir de dårligere første dagen etter innleggelse. Dessverre mister vi innimellom noen.

Syv måneder, men veier bare 3,2 kilo, mindre enn mange nyfødte.

Abeer

I en seng i et hjørne av teltet ligger Abeer på ryggen. Hun lever på flukt og kanskje på lånt tid.

Abeer forsøker å få i seg næring

Abeer fikk diaré på vei til legeteltet.

Tynne bein stikker ut av en bleie. Spinkle hender griper om en flaske med morsmelkerstatning. Hun suger litt, så gråter hun. Hun tar i seg lite.

Moren tørker hennes feberhete panne med en klut; datteren åpner munnen og klynker.

– Vi hadde knapt med melk. Så, på vei hit fikk hun diaré og ble syk, sier mor Huda Khalil (24).

Ni måneder, men veier bare 4,2 kilo. Hvis hun var nyfødt i Norge, ville hun ha vært rangert som normalvektig.

Abeer

Abeer på ni måneder veier bare 4,2 kilo.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Syke

Krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber. Saktere, stillere, men ikke mindre brutalt.

Så også i krigen om Mosul.

Få steder er det tydeligere enn på Leger uten grensers klinikk for underernærte barn i Qayyarah. Babyer med uthulte kinn, utstikkende brystkasser ligger i sykesenger, ofte flere i samme seng, eller på madrasser på gulvet. Noen gråter, svakt og sårt. Andre ser slapt og stille ut i rommet.

De er krigens aller mest sårbare ofre.

De aller fleste overlever og blir bedre. Men noen klarer seg ikke.

Alvorlig underernæring

– Det er en veldig vanskelig situasjon for babyer i Mosul, spesielt i Vest-Mosul, sier lege Imad Kalam.

– De var fanget der, det var ingen morsmelkerstatning, og det var ingen mat for mødrene heller, så de mistet morsmelken. Alle der led av underernæring, men det er mer alvorlig for babyer under seks måneder.

Leger uten grenser ser en annen type underernæring her enn i andre kriser og andre konflikter. Der er underernæringen jevnt fordelt blant barn under fem år. Her er det spesielt barn under seks måneder som lider, barn avhengig av morsmelk som er tørket opp, morsmelkerstatning som ikke finnes.

– Når de kommer til oss er de i en alvorlig fase av underernæring, og lite tilpasset melk eller morsmelkerstatning. Moren har måttet gi dem hvete eller brød, som ikke er egnet for babyer i denne alderen i det hele tatt. Derfor får de problemer, sier Kalam.

Mange historier små

Babyene i teltet har alle sin historie. En historie som er kort, men likevel full av lidelse. Mange er født i krig, etter at offensiven mot Mosul startet i oktober i fjor. Så var de og familiene deres fanget eller i det stadig krympende IS-kontrollerte området. Til slutt et liv på flukt, i telt på slettene sør for Mosul, der gradestokken kryper opp mot 50 grader om sommeren, der fattigdommen er stor og nødhjelpen ikke alltid strekker til.

Her er Wassan på halvannet år, som med smokken i munnen sitter stille på en seng. Hun er underernært og blodfattig, slapp og lett.

Her er Tahrir på tre måneder, en gutt hvis navn betyr Frigjøring. For Mosul er ikke gjenerobret, det er frigjort, i manges øyne, i hvert fall blant dem som ufrivillig levde under det brutale IS-styret i tre år. Moren har ennå brystmelk, men i 49 graders hete har gutten fått diaré. Han er dehydrert, men vil klare seg bare han får litt hjelp.

Her er Hani på åtte måneder. Moren hadde bare brystmelk i den første måneden, etter det var det pulvermelk som gjaldt, men ikke for babyer, det fantes bare pulvermelk for voksne, så det var det Hani fikk. Hani ble syk. Nå er det litt bedre: diareen stanset i går. Men hvor bærekraftig er egentlig bedringen? Moren har ikke råd til mat, hun lever i et telt, noen ganger får hun litt melk fra naboer, andre ganger ingenting.

Fanget uten mat

Mohammeds mor var fanget av krigen i det IS-kontrollerte området i Mosul. IS forhindret mennesker fra å dra; mens matvarer ikke kom inn. Snart var familien uten mat, og snart var hun uten melk til lille Mohammed. Han hadde dårlige sjanser fra starten; for tidlig født i syvende måned. Moren tror det har noe med krigen å gjøre, noe med stresset fra lydene av eksplosjoner og skyting.

– Vi var i det beleirede området. Vi var sultne. Han ble født i syvende måned med lav vekt. Vi hadde ikke melk i det hele tatt, sier hun.

Mohammed og mor

– Hvis jeg dør, er det bedre. Hvis jeg lider, er det bedre, sier Mohammeds mor Nada Hail.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Noen ganger ga hun ham geitemelk, det eneste hun hadde. Mohammed begynte å vise tegn på akutt underernæring. Magen hans vokste, ble stor, men resten av ham vokste ikke.

De flyktet, til fots og i ly av mørket som så mange andre, til en flyktningleir sør for Mosul. Men Mohammed ble bare verre, fikk diaré, begynte å kaste opp.

Moren vil bytte plass med ham, der hun sitter på en madrass på gulvet med sin skrikende baby i fanget.

– Hvis jeg dør, er det bedre. Hvis jeg lider, er det bedre.

Forverres

Tilstanden til Abeer forverres. Feberen er høy, og Abeer skriker. Legene er usikre på om hun vil klare seg.

Hun blir overført til intensivavdelingen.

Abeer og mor

Tilstanden til Abeer forverres og hun blir flyttet til intensivavdelingen.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

For Mohammed går det litt bedre. Han tar i seg melk. Moren håper han vil slutte å kaste opp, slik at næringen i melken kan hjelpe den lille kroppen med å overleve. Hun har allerede vært på klinikken én gang tidligere: Mohammed ble bedre og ble skrevet ut. Men tilbake i flyktningleiren ble han bare verre igjen, så her er hun nok en gang, på klinikken, og ser sønnen igjen kjempe en kamp på liv og død.

– Gud er generøs. Selv hvis han må være her på klinikken i en måned, er alt jeg vil at han skal overleve, sier moren.

Epilog

En uke etter NRKs besøk, er tilstanden til Abeer og Mohammed stabil.

Abeer har lagt på seg 260 gram, Mohammed 160 gram.

Begge er skrevet ut og tilbake i teltene i flyktningleiren. De er begge ennå alvorlig undervektig: Mohammed på syv måneder veier nå 3,4 kilo, mens Abeer på ni måneder veier 4,5 kilo. De skal følges opp videre på klinikken.