Mosul
Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Mennesker i Mosul

Åtte mennesker, åtte historier: Om livet og døden i Iraks nest største by.

Teddybjørn i ruinene

Rester av livene som ble levd i Mosul, før krigen, ligger i ruinene.

Foto: George Kurian / NRK

Mosul er blitt en by der døden hjemsøker livet.

Den ses i de alvorlige ansiktene til menneskene som går i lange rekker ut av byen hver morgen, bærende på barn og bager, trillende på de skadede.

Den høres i den skarpe ta-ta-ta lyden av kuler som forlater munningen til automatvåpen, så hyppig at barna ikke lenger skvetter. Den luktes, søtlig, i ruinene der kroppene har råtnet.

Den er så allestedsværende at ingen lenger snur på hodet når en mann går gjennom gatene dyttende på et lik i en trillebår. Over byen stiger svart, tykk røyk mot himmelen. Noe brenner et sted, for noe brenner alltid her: er hjem, et menneske. Et liv.

Langs Tigriselven ligger promenaden øde.

En krig ødelegger byer og river i stykker dens sjel. Den stjeler dens liv.

Men noen steder vinner livet over døden, også i Mosul.

Et sted henter en mann hjem sine kjæreste eiendeler fordi han håper krigen snart er over. Et sted kommer en kvinne til hektene på et feltsykehus, med sin manns blod i årene. Et sted lager soldater middag før den neste, avgjørende kampen og sørger for å ringe hjem til bekymrede mødre. Et sted leter en sønn og en bror etter rester av dem han elsket i ruinene, og selv om krigen har stjålet alt han har, fortsetter han å grave.

Dette er deres historier.

Daham Hamed, Røde Halvmånes feltsykehus i Hamam al-Alil, sør for Mosul

Kvinne på sykehus i Mosul

Daham Hamed kommer til hektene på et feltsykehus sør for Mosul. "Jeg trodde jeg skulle dø," sier hun.

Foto: George Kurian / NRK

I Mosul falt granatene og bombene overalt. Jeg var redd for at jeg skulle dø, og at barna mine ville bli foreldreløse.

Jeg stod på taket for å henge opp klær – det var ikke noen flyangrep da – og plutselig falt en granat fra en bombekaster på meg. Jeg åpnet øynene og innså at jeg var i live.

Familien tok meg til Jumhuriet-sykehuset som er kontrollert av IS. Mannen min og onkelen hans donerte blod. Etter operasjonen ga legene meg ingen behandling eller sa hva jeg skulle gjøre. Jeg ble bare utskrevet, uten smertestillende.

I 11 dager behandlet jeg meg selv hjemme, med bandasjer og medisiner vi kjøpte. Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det.

Irakere på flukt fra Mosul i regnet

Irakere på flukt fra Mosul i regnværet.

Foto: Ahmad Gharabli / AFP

Ingen kunne flykte. IS kontrollerte hele området, og de lar deg ikke dra. Hvis noen forsøker å flykte, dreper de dem. Mange uskyldige mennesker ble drept. Naboene våre forsøkte å flykte og de ble fortalt at de ville bli drept, så de kom tilbake.

Vi hadde nesten ikke noe mat. Da solen gikk ned, visste jeg ikke hva jeg kunne lage til middag. Vi kokte med ved, for vi hadde ikke gass igjen. Folk lette etter brød og mat og var desperate etter noe å spise. Men vi tolererte beleiringen; det var bombeangrepene vi var redde for. Om natten føltes det som om taket ville fallet på hodene våre. Jeg kunne ikke si om det var luftangrep eller bombekastere. Barna mine ønsket å få meg ut, men jeg redd for hva som kunne skje med dem.

Først da hæren kom til nabolaget vårt, klarte vi å flykte. Vi kom hit til klinikken i dag, to dager etter at vi kom oss ut. Mannen min dyttet meg i en trillebår fordi jeg ikke kan gå.

Hvis nabolaget vårt blir trygt, drar vi hjem. Det finnes ikke bedre sted enn hjemme. Hvis det fortsetter å være farlig der, vet jeg ikke hva vi skal gjøre.

Natet Shukr Mustafa (32)

Natet

Natet Shukr Mustafa mistet fem familiemedlemmer i et flyangrep.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Hjemmet vårt ble bombet av koalisjonens bombefly 29. februar. Det var fem familier her – 30 mennesker. 22 ble drept.

Familien min var her. Fem døde. Min mor, Hadia Khwayt Hassan, var 53 år. Min bror Sami Shukr Mustafa var 24, og hans to små barn, Hiba på to og Aose på bare to måneder. Min unge bror Ziat på 17 år ble også drept. En tredje bror ble skadet, han har et brukket bein.

IS flytter seg fra hus til hus. De kan være på taket av ethvert hus, kanskje var det derfor bombeflyene angrep. Flyene angriper der de ser IS.

Jeg var i Øst-Mosul da hjemmet vårt ble bombet. Jeg kom for å hente likene ut av ruinene. Naboene hjalp meg, og jeg gravde dem ut med mine egne hender. Vi gravde ut 22 kropper – alle sammen. Så tok jeg familien med til Kirkuk for å gravlegge dem. Ennå er det noen rester igjen, du kan lukte det. Vi skal samle sammen klesrester og brenne dem for å bli kvitt lukten.

Jeg er skuffet over at de irakske myndighetene lot oss være så lenge i denne situasjonen. De var sene med å frigjøre oss. Det som så skjedde, var destruksjon. Det er ikke bare jeg som er rammet av tragedien, men mange andre også. Mange lik ligger ennå i ruinene.

Jeg leter i ruinene etter verdisakene våre og etter beinrester. Jeg har funnet noen beinrester i dag, men jeg vet ikke om de tilhører min mor eller brødre. Nå skal jeg gravlegge dem også.

Fremtiden? Den er ødelagt. Huset vårt er borte og familien død. Alt som er igjen, er ødeleggelse.

Mohammad Abdurrahman Saleh, gatefeier

Gatefeier i Mosul

"Jeg feier gatene, så folk kan gå her uten å tråkke på rester etter bomber," sier Mohammed Abdurrahman Saleh. Han håper at gleden snart vil vende tilbake til Mosul.

Foto: George Kurian / NRK

Nabolaget har fått store skader. Folks hjem er blitt brent ned og butikker ødelagt.

Jeg feier gatene, så folk kan gå her uten å tråkke på rester etter bomber. Etter alle eksplosjonene, har gatene vært et stort rot med ruiner og nedbrente biler. Der borte ligger en død IS-kriger, men ingen kan fjerne ham, for han har en selvmordsvest rundt kroppen.

Under IS var livet vanskelig. Vi fikk ikke lov til å gå i tettsittende klær. Å skrive på engelsk var forbudt. Det var i det hele tatt mye som var forbudt, men å gå til moskeen var påbudt. Vi er leie av det: Takk Gud for at vi er frie fra IS nå.

Gate i Mosul

"IS brente alle bilene, de lot ikke én bil bli igjen," sier Saleh.

Foto: George Kurian / NRK

Jeg var ikke her da kampene pågikk. IS tvang oss til å dra, og de som nektet, ville bli henrettet. Noen forsøkte å bli værende i hjemmene sine, og de ble fortalt at de måtte dra eller bli drept. Så da dro de.

IS liker ikke folk i dette nabolaget, Wadi Hajar, fordi folk her støtter hæren. De visste at vi gjorde det, derfor kastet de oss ut av hjemmene våre og brente ned alle bilene våre.

Kampene startet her for en måned siden. Vi var på flukt i åtte-ni dager mens kampene raste og ante ikke hvordan det gikk med hjemmene våre. Da vi kom tilbake, så vi at alt var ødelagt.

Det er ingen kamper her nå – takk Gud for det. Gradvis vil butikker åpne igjen og mennesker komme tilbake. De venter bare på at vi skal rydde opp, og så vil de komme tilbake. De var redde for kampene, men med Guds vilje vil de returnere igjen.

Hva jeg håper på? Jeg bare eksisterer, og jeg eier ingenting. Jeg vil bare at livet skal gå tilbake til normalt, ikke annet.

Jeg ønsker det beste for Mosul. Jeg håper at gleden vil komme tilbake, og at folk skal vende tilbake til hjemmene sine.

Murtada Saad Javad (29), (politiets elitestyrker)

Murtada, Mosul

"Hvis jeg blir martyr, vil det være som ventet. Jeg har mistet mine venner og min sønn. Dette er livet," sier Murtada Saad Javad. Han kjemper mot IS i Mosuls gamleby.

Foto: George Kurian / NRK

Når jeg går i krigen føler jeg lettelse. Jeg er komfortabel helt inn i det dypeste i hjertet. Jeg går uten frykt. Jeg føler aldri at det er farlig. Aldri.

Vi har mistet så mange folk, venner og kjære. De blir værende inne i meg, og jeg vil hevne dem. Jeg ønsker å bli en martyr, som mine venner. Etter å ha mistet dem, må jeg ta hevn.

Mashal og Karim Marei, vi hentet klærne deres fra skapene deres, puttet dem i bager og la dem i kistene med dem. Offiser Hassan var en stor mann, alltid positiv, men vi mistet han. Kamal Marei, Ali Zaidi, alle er borte. Khatan er også blitt martyr. Vi var i huset hans en morgen, og så et menneske svøpt i et klede. Det var så sjokkerende. De fortalte meg at Khatan var blitt martyr – jeg kunne først ikke tro det, men jeg så kroppen hans med to kulehull. Og Feras Khoder. Han var en god mann, full av mot og min beste venn. Vi pleide å gå ut, spise og drikke, og vi hadde det så gøy sammen at folk ble misunnelige på oss. Selv familien min sørget over ham. Han hadde en syv dager gammel baby da han ble drept.

Jeg ble skadet i beinet en gang. Jeg var hjemme til sengs i tre måneder. Familien min tok vare på meg, og jeg kunne ikke forlate sengen.

Takk Gud for at jeg ble bra og kunne returnere til kampen. Jeg husker at jeg kom tilbake til oppdraget på krykker, fordi det er min plikt. Jeg giftet meg etter skaden, i 2014. Jeg kunne knapt gå da jeg tok ferie og giftet meg.

En uke etter bryllupet mistet jeg flere venner. Da plikten kalte, tenkte jeg ikke engang på at jeg var gift og har en kvinne nå. Jeg dro tilbake for å kjempe. Jeg satte telefonen på stille og da familien min ringte for å sjekke hvordan jeg hadde det, svarte jeg ikke. Men jeg ringte dem tilbake etterpå for å si at alt var ok.

Faren min er arabisklærer. Jeg forteller ham ikke hva som foregår, fordi han er syk og svak. Jeg er eldst av fem søsken og ansvarlig for familiens inntekt. Jeg uroer meg for min mor og mine søsken.

Jeg hadde en sønn, men han døde av oksygenmangel like etter at han ble født. Jeg holdt ham i en time før han døde. Det er et år siden, kanskje mindre. Jeg gravla ham selv. Han var mitt første barn.

Da konen min hørte om babyen, ble hun så syk at hun måtte flyttes til intensivavdelingen på sykehuset. Først sa jeg til henne at barnet var blitt bedre, jeg sa at legene og sykepleierne behandlet ham, selv om jeg hadde fraktet ham hjem død. Hun sa at hun følte at noe var galt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne. Hun hadde båret ham lenger enn meg, i ni måneder i livmoren. Jeg satt med henne i en time og forsøkte å trøste henne. Jeg sa at det var Guds vilje. Det var tøft for henne.

I en hel måned orket hun ikke å møte mennesker, selv ikke sin egen mor. Jeg var den eneste som kunne trøste henne. Så returnerte jeg til kampen og plikten.

Jeg er blitt vant til dette. Hvis jeg blir martyr, vil det være som ventet. Jeg har mistet mine venner og min sønn. Dette er livet. Dette er livet til irakerne. Vi har IS og vi har Al Qaida. Vi vil aldri få hvile, og det vil alltid være krig.

Abdullah Mohammed Abid Ali (27), (politiets elitestyrker)

Abdullah

Abdullah Mohammed Abid Ali kjemper mot IS og sover med våpenet under hodeputen. "Vi er alltid beredt," sier han.

Foto: George Kurian / NRK

Jeg sover med automatvåpenet under hodeputen. Det er som å sove ved siden av en kjæreste, fordi det er det eneste som vil redde meg. Våpenet bør være ved min side 24 timer i døgnet, som en kjæreste jeg ikke kan være atskilt fra. Det er det som vil redde livet mitt og det er det som vil sikre seieren. Vi er alltid sårbare og må være raske. Vi er alltid beredt og vet at alt kan skje.

Jeg gleder meg til neste gang vi rykker frem. Jeg kan nesten ikke vente. IS er under press, og det betyr mer død. De ønsker å drepe sivile, gamle menn og kvinner, små barn.

Nå er IS omringet, og vi kan følge med på alle bevegelsene deres. Det er nesten ikke irakiske krigere igjen nå; de fleste krigerne er fra utlandet, fra Saudi-Arabia, fra Qatar. Vi så til og med to kvinnelige skarpskyttere fra Kina.

Før hver fremrykking forbereder vi logistikken og våpnene. Sammen med kapteinen diskuterer vi planen på kartet. Selvfølgelig har vi trent på krigføring i smale gater og på å frigjøre gisler. Fienden bruker familier som levende skjold.

Abdullah med soldater

Abdullah Mohammed Abid (sittende) med sine medsoldater. Regimentet har mistet mange.

Foto: Georg Kurian / NRK

IS har mange taktikker. De bruker bilbomber, selvmordsbomber, eller andre, mindre eksplosiver. De har mange triks. Et av dem er å tvinge familier til å være i hus fulle av eksplosiver, eller at de fester eksplosiver på dørhåndtak. I vår brigade har vi lært hvordan vi håndterer slike situasjoner.

Før dette, kjempet jeg i Syria. En gang ble jeg tatt til fange av Jabhat Al Nusra, det som var al Qaidas gren i Syria. Jeg hadde mange syriske stempler i passet, så jeg klarte å overbevise dem om at jeg ikke var soldat, men turist. Da fikk jeg gå.

Amer Aziz (35):

Mann med kyllinger i Mosul

Amer Aziz og sønnen henter sine høns hjem. "De var redde og sultne da kampene foregikk," sier han.

Foto: Georg Kurian / NRK

Jeg er på vei hjem med hønsene mine. Jeg kjøpte dem på markedet før situasjonen ble som den ble. De er sjeldne høns fra India. Det er en slags hobby, å fostre dem opp. Jeg liker dem fordi de er en veldig spesiell rase.

Huset mitt er i Al Shouhadaa-nabolaget. Jeg var redd for at hønsene skulle bli drept på grunn av krigen, så jeg evakuerte dem til slektninger i et annet nabolag. Nå er nabolaget mitt tryggere, så jeg henter dem hjem igjen.

Hønsene var redde og sultne da kampene foregikk. Spesielt etter at hæren stengte veien til Syria, var det lite mat. Du kunne ikke finne mat på markedet.

Om jeg i det minste kunne spise eggene fra hønsene? Nei, de holdes ikke for egg. De legger bare 12 egg i året.

Abid Hussein Ibrahim (49), vokter Mosul museum

Museumsvokter

Abid Hussein Ibrahim vokter Mosuls ødelagte museum.

Foto: George Kurian / NRK

Se så mye IS har ødelagt! De har ødelagt alt. Små gjenstander stjal de og solgte. Det de ikke kunne stjele, ødela og brant de.

Da jeg så museet ødelagt, føltes det som om de hadde ødelagt hjemmet vårt. Vi er irakere og dette er vår kulturarv, skapt av våre fedre og forfedre. IS kom i en kort periode og ødela alt. Jeg ville heller ha dødd enn å se denne ødeleggelsen.

Som iraker, blir jeg deprimert av å se tusenvis av års historie ødelagt. Er vi her for å bygge eller for å ødelegge? Det er uakseptabelt å ødelegge Iraks sivilisasjon og antikviteter til en verdi av millioner av dollar. Alt er borte.

Dette pleide å være en skulptur av en bevinget fugl fra Nimrud. Se hva de har gjort: Kroppen til fuglen er der borte. Og dette var skrifter fra Den sumerske sivilisasjonen som de ødela. Nå er det ikke lenger kulturarv igjen i Nineveh-provinsen.

Dette stedet var ikke for tilbedelse; her var antikviteter og kulturarv. Hvert land har sin kulturarv, og dette er den irakske sivilisasjonen og begynnelse. Hva har en slik ødeleggelse med islam å gjøre? Det som var her var ikke bare viktig for Irak, men for hele verden.

Når du er stolt, kommer stoltheten din fra dine forfedre – ikke sant? Dette var våre røtter.

Katrine Mathisen (38), frivillig lege

Katrine i Mosul

Katrine Mathisen tilbrakte en måned på feltsykehuset nær frontlinjen i Vest-Mosul.

Foto: George Kurian / NRK

Det er mange pasienter og skader som har gjort sterke inntrykk, men om jeg skal nevne én, må det være jenta vi fikk inn siste dagen, rett før jeg skulle dra hjem.

Hun var cirka 16 år og hadde nesten fullstendig ødelagt kropp på høyre side. Hun ble båret inn på en kjøleskapsdør som fungerte som båre. Jeg trodde hun var død da jeg så henne, for hun hadde de klassiske dødstrekkene. Da jeg skulle sjekke livstegn og lytte på hjertet slik jeg pleier å gjøre når de ser døde ut, gispet hun plutselig kraftig til.

Hun var blitt funnet under ruiner i et hus bombet av koalisjonens fly dagen før. Jeg kunne fysisk se og ta på selve bekkenet: halve bekkenbenet var blottlagt uten muskler over. Høyre arm dinglet i noen hudfliker. Høyre legg det samme. Brystkassen var intakt og venstre arm og bein hadde bare noen åpne sår, selv om venstre hånd var knust. Siden brystkassen var så intakt, klarte hun å puste, og hjertet slo, utrolig nok.

Jeg pakket henne inn så godt jeg kunne, med masse bandasjer. Mer rakk jeg ikke før de andre var ferdige med å behandle de andre skadede som hun var kommet inn sammen med. Alle måtte stappes i samme ambulanse på grunn av mangel på ressurser.

Feltsykehus i Mosul

En skadet mann bæres inn på feltsykehuset. Det kommer 40-50 pasienter om dagen, de fleste sivile.

Foto: Georg Kurian / NRK

Vår hjelpeplass er ikke et feltsykehus; et feltsykehus er mer avansert enn vår særdeles primitive hjelpeplass. Vi har for eksempel ingen overvåkningsutstyr. Vi utfører kun traumestabilisering, og pasientene er hos oss i bare syv til tjue minutter. Deretter blir de sendt raskest mulig av gårde, for tid dreper liv.

Jenta ble sendt til Leger Uten Grensers feltsykehus cirka tre mil utenfor Mosul. Jeg fikk rapport fra en amerikansk frivillig helsearbeider et par dager senere om at Leger Uten Grenser "ikke hadde fått inn noen døde den dagen." Men jeg tviler egentlig på at hun klarte seg de kommende dagene. I så fall med amputert arm og bein og stor fare for at hun døde av senkomplikasjoner en dag eller to senere. Et annet problem er jo at de lokale sykehusene, dit pasientene blir sendt etter feltsykehuset til Leger Uten Grenser, er overfylte og sprengt på kapasitet, så det er stor fare for at hun ikke fikk optimal behandling.

Vi får 40–50 pasienter om dagen, cirka 70 prosent sivile. Men det varierer litt. Når det pågår store offensiver fra ISOF (irakske spesialsoldater, red. anmerk), får vi inn flest soldater, siden de sivile blir bedt om å holde seg innendørs.

De skadede pasientene kommer i all hovedsak med skuddskader og splintskader fra diverse bombe- og granatnedslag. Dette er en krig hor de sivile er taperne. De blir bokstavelig talt brukt som skjold av IS. Sivilistene har fortalt oss at IS for eksempel barrikaderer seg i første etasje der de bor, med sivile i andre etasje slik at koalisjonen ikke skal bombe huset. Og vi har fått inn barn som var skutt i hodet og ryggen. Målrettede skudd for å drepe et uskyldig barn. Barn som kunne gå eller løpe selv, skutt i ryggen da de forsøkte å flykte.

Jeg har snakket med leger som var tvunget til å jobbe på sykehus inne i IS-kontrollerte områder. De ble truet med våpen hvis de ikke ville utføre det de ble bedt om, og de fikk trusler eller familiemedlemmer ble drept dersom de ikke adlød ordre.

Jeg tilbrakte ferien i Mosul og jobbet for en organisasjon som heter Academy of Emergency Medicine. Jeg var der i en måned. Jeg kommer til å dra tilbake i neste ferie dersom jeg får mulighet til å gjøre samme type jobb ved fronten.