Landsbyen der menn ikke får bo

Utallige perlerader danser rundt svette halser. Lange, fargerike bomullsstoffer knyttet rundt livet virvler opp støvet i den varme sola.

Sandaler tramper på tørr jord. Femten kvinner i alle aldre. De smiler til hverandre, noen holder hender, andre hilser med en «high five» i runddansen.

Det ser ut som om de fryder seg. Det er slik de hilser folk utenfra.

Vi er i Samburu, det tørre savanneområdet mellom Mount Kenya og Turkana-sjøen, med vulkanske bergarter, hellige fjell, elefanter og nomadiske stammefolk.

Umoja er landsbyen der bare kvinner får bo. Innbyggerne her har forlatt sine menn. De er på flukt.

På flukt fra menn

– Vi får ikke spise mens mennene ser på, vi får ikke gå på skole, ikke eie land, vi har ingen rettigheter, selv livet vårt kan menn ta fra oss, de kan drepe oss hvis de vil.

Det sier Rebecca Lolosoli, landsbyens matriark, en bredskuldret kvinne med et fast blikk. Hun var med og grunnla kvinnelandsbyen Umoja i 1990.

Da hadde hun prøvd å ta opp kvinners rettigheter med sine slektninger, og ble banket opp så kraftig at hun havnet på sykehus.

– De truet med å drepe meg, men jeg var ikke redd dem, sier Lolosoli. Hun ville bare ikke bo sammen med dem mer.

Trives uten menn

På bakken sitter kvinner og trer ørsmå perler på tynne tråder. Smykkene selger de til de få turistene som kommer forbi.

Salget er kvinnenes viktigste inntektskilde. Men viktigere enn pengene er fellesskapet kvinnene imellom.

– Jeg liker å bo her fordi det ikke er noen menn her, ingen brutalitet sier Rose Lekanta, en ung kvinne med et rundt, mildt ansikt og raske hender.

På et hustak står Esther Lekanta, en 70 år gammel bestemor og surrer fast et trekk av plast. Huset er laget av kumøkk, aske og jord. Plasten er ekstra beskyttelse nå i regntiden.

– Jeg gjør helst oppgavene selv og er bare glad jeg slipper masete menn, sier Lekanta og ler.

Kvinnene er allerede vant til å gjøre det meste selv.

Bryter med kulturen

– Jeg kom til Umoja fordi familien min ville omskjære meg og fordi de tvang meg til å gifte meg med en gammel mann, sier 33 år gamle Gabrella Leripe.

Hun forteller sin historie mens hun tar ned klær fra akasietreet, stedets tørkestativ.

– Jeg hørte at det fantes et hjem her, en kvinnegruppe som redder jenter som møter slike problemer, sier Leripe.

Hun flyktet hit for fem år siden og har ingen planer om å forlate landsbyen. Ansiktet hennes gløder i den lave kveldssola. Hun sitter på trammen og bretter sammen det rene tøyet.

Kjærester er lov

Ut av den lave døra kommer ei ung jente bærende på Leripes seks måneder gamle sønn. Voksne menn har ikke lov til å bo i Umoja, men det er lov til å date og ha kjærester.

– Sønnen min fikk jeg med kjæresten min. Men jeg kan aldri tenke meg å gifte meg med ham, sier Gabrella Leripe.

Hun forteller at ekteskapet med den eldre mannen har ført til at hun aldri vil gifte seg igjen.

Leripe er sikker på at sønnen aldri vil slå sin kone. Kvinnene har åpnet en skole i landsbyen og her skal fremtidens menn og kvinner lære at alle skal behandles likt og med respekt, uavhengig av kjønn.

Truslene

Det er ikke populært at kvinnene forlater sine menn. Rebecca Lolosoli forteller at de stadig mottar trusler.

– Vi har mange fiender, men vi må ikke la frykten stoppe oss. Hvis vi lar frykten styre, får vi ikke utrettet noe.

Hun forteller at sønnene deres våker over landsbyen.

– Når guttene våre vokser opp og blir menn, beskytter de oss. Flere dem er nå i 30-årene og de sørger for vår sikkerhet. Derfor sover vi godt for tiden.

Traumet

Det er kveld i Umoja. Kuene kommer inn fra beitet. Jane Leng'ope som følger dem, har en historie hun vil dele med oss.

Hun forteller at hun og flere kvinner ble voldtatt av britiske soldater for 26 år siden. Femten av dem startet det som i dag er en kvinnelandsby med 48 kvinner og rundt 200 barn.

– Vi startet denne gruppen fordi jeg ble voldtatt av britiske soldater. Da ektemannen min fikk høre det, jaget han meg hjemmefra. Han sa at han hatet meg fordi jeg var voldtatt av utlendinger, forteller Leng'ope.

Helt siden 1950-tallet har britiske soldater trent i området rundt Archers Post i Samburu.

En advokat tok saken på vegne av kvinnene, men ingen har blitt dømt og ingen har fått kompensasjon. Siden det var flere enn 600 kvinner som krevde kompensasjon, har de blitt beskyldt for løgn.

Fred i hjertet

Jane Leng'ope har gitt opp å få soldatene straffeforfulgt, gitt opp håpet om å få rettferdighet. Men hun føler seg likevel trygg og heldig som får bo her i Umoja:

– Jeg lever fredelig, barna mine går på skole. Jeg bærer ikke nag og har fred i hjertet, sier hun mens hun lukker kuene bak en port laget av tornekratt.

Jane Leng'ope vet hva hun ønsker for fremtiden, å bli boende her i Umoja, navnet som betyr enhet.