– Noen må bli igjen og fortelle hva som skjer

– Jeg har ingen følelser igjen. Jeg tror hjernen min blokkerer dem for å hjelpe meg til å leve vanlig.

Kateryna Hatsenko forsøker å sette ord på det hun opplever i Kyiv akkurat nå.

23-åringen levde det livet hun ønsket å leve i den ukrainske hovedstaden. Studerte medier og TV-fag ved Universitetet i Kyiv og jobbet som journalist ved siden av studiene.

Men natten til 24. februar ble livet snudd på hode. Det nærmest utenkelige skjedde, nabolandet Russland gikk til angrep.

Flyttet inn på badet

Den første natten ble det lite søvn. Hun var redd og urolig, kjente seg utrygg. Natt nummer to og tre flyttet hun inn på badet. Hun tok med seg pute og dyne og la seg i badekaret under flisene med de samme fargene som det ukrainske flagget. Her var det ikke mulig å strekke ut beina, så det ble lite søvn der hun lå og hørte lyden av skudd og eksplosjoner i det fjerne.

– Men så fant jeg ut at det ikke ville hjelpe meg å sove der hvis vi ble angrepet.

Før den 24. februar hadde det allerede vært krig i flere år i Ukraina. Men Kateryna Hatsenko hadde, som så mange ukrainere, funnet en hverdag mens kampene pågikk i de østlige delene av landet. Men så ble alt forandret.

Hun leier et rom en leilighet midt i den ukrainske hovedstaden Kyiv. Med en enkel seng bak en blå- og hvitstripete gardin. En seng der hun ofte sitter med laptopen for å jobbe med saker og oppgaver til studiene. Her bor hun sammen med huseieren og en annen jente som leier et av de andre soverommene.

Allerede før invasjonen var dagene mer fylt av jobb enn av studier.

– Jeg jobbet egentlig litt for mye, så jeg havnet bakpå med studiene, forteller hun til NRK.

Hamstret mat og vann

Med invasjonen ble det slutt på masterstudiene. Universitetet stengte dørene.

Brått ble livet helt annerledes. Frem til nå hadde krigen vært noe som skjedde helt øst i landet, på grensen mot Russland. Nå rykket plutselig en stor trussel nærmere. Kateryna dro til butikken og hamstret matvarer og vann. Hun prøvde å forberede seg.

Nå har flere enn 2 millioner mennesker rømt fra Ukraina. Aldri før har så mange flyktet fra et land på så kort tid. I tillegg er mer en 1 million på flukt inne i Ukraina.

Mange har reist inn det ukjente med en liten bag eller sekk, med de få eiendelene de klarer å bære. Mødre og barn har forlatt familiefedre som må bli igjen for å slåss, for menn mellom 18 og 60 år får ikke lov til å forlate landet.

I leiligheten til Kateryna har jenta i naborommet dratt fra Kyiv. Mens hun er igjen i en by der livet er satt på vent, og der folk skjuler seg og frykter det som kan komme. I to uker har det vært slik.

Nå har hun flyttet ut av badet og inn til rommet sitt igjen, og søvnen har begynt å komme tilbake. Dagene har også fått en slags rutine.

Det første hun gjør om morgenen er å sjekke nyhetene. Deretter ringer hun familien i byen Dnipro, sørøst for Kyiv, for å sjekke at de er i orden. Hjemme hos dem har krigen allerede gjort sitt inntog.

De bor nord for byen Enerhodar, der Europas største atomkraftverk ble angrepet i forrige uke. Da det brant i et av husene på det store anlegget, var både de og Kateryna redde.

– Vi snakket om hvor de kunne få tak i jod i tilfelle en lekkasje fra kraftverket.

Men det har det heldigvis ikke vært bruk for, i alle fall ikke i denne omgang.

Lever videre under bakken

De første dagene etter invasjonen var hun redd. Det var skummelt å gå ut. Men så begynte hun å jobbe og snakke med folk. Blant annet med noen av de mange som søker ly på T-banestasjonene i byen. Mange av byens innbyggere har nemlig forlatt hjemmet sitt og søkt tilflukt her.

Der går trafikken som vanlig fra klokka 8 til klokka 19. Etter det er det portforbud i byen og det er mange som tilbringer nettene nede under bakken. Da kan timene bli lange og vonde.

– De eldre sitter ikke der og leser på telefonene sine slik de yngre gjør. Så noen av dem spurte meg om jeg kanskje hadde noen bøker eller ukeblader å gi bort, forteller hun.

Ordføreren i Kyiv mener at så mange som 15.000 mennesker har søkt trygghet under bakken. De er redde for det som kan skje hvis det blir et russisk angrep på hovedstaden.

– De fleste er kvinner og barn, sier Vitali Volodymyrovych til The New York Times.
Sjefen for Kyiv Metro, Viktor Brahinsky, sier det er plass til langt flere der nede.

Metroen ble bygd på 1960-tallet da Ukraina var en del av Sovjetunionen. Noen av stasjonene er også bygd for å brukes som bomberom. Ifølge Brahinsky er det plass til minst 100.000 mennesker i hallene og gangene i dypet.

Folk ligger på betongen på gulvet, men de håper at noen snart skal komme med madrasser til dem. Så lenge togene går er det bråkete, urolig og trekkfullt. Innimellom kommer det noen frivillige og gir dem mat. Sylteagurker og litt bacon eller noen kjeks. En mann forteller at de til og med fikk pasta med kjøttsaus en dag. Barna og kvinnene får først, så er det mennenes tur.

På en av de andre stasjonene har noen et lite kokeapparat som flere får lov til å låne.

«Stille før stormen?»

Over bakken er det stille. Det er nesten bare soldater og utenlandske journalister å se i gatene i sentrum.

Det er nesten som om byen holder pusten i påvente av det som kan skje.

Noen matbutikker holder åpent, men i hyllene er det glissent. Andre steder er det gjenspikrede vinduer. På en vegg er det tagget en velkomst til de russiske soldatene, hvis de kommer hit. «Leve Ukraina!» står det. Det er kanskje like mye ment som en oppmuntring til byens borgere.

Ved en av T-banestasjonene stabler frivillige sandsekker for ekstra beskyttelse.

På plasser og i gater er det plassert ut spanske ryttere for å hindre panservogner å komme fram.

– De få som er ute hilser på hverandre og snakker sammen. Vi hjelper hverandre hvis vi kan. Til og med soldatene sier hei og spør hvordan jeg har det. Denne krigen har gjort at vi står sammen, forteller Kateryna.

Familien trygler henne om å reise

Kateryna har noen få venner og kolleger igjen i hovedstaden, men mange har reist. Familien hennes trygler henne om å forlate byen.

– Moren min, bestemor, onkelen min, de ber meg om å komme hjem. Vennene mine ber meg reise ut av landet. De foreslår Polen eller Ungarn.

Faren hennes har meldt seg som frivillig. Akkurat nå forbereder han seg på å slå seg sammen med de andre som vil forsvare Ukraina. Og Kateryna er fast bestemt på at hun skal gjøre sin del.

– Jeg vil være Kyiv og dekke nyhetene her. Noen må bli igjen og fortelle hva som skjer. Jeg er mer bekymret for faren min enn for meg selv.

Har ingen følelser

23-åringen er ikke redd lenger, hun er mer nummen. Frykt og angst har hun ikke krefter til.

– Jeg tror jeg er følelsesmessig utslitt. Jeg har ingen følelser. Jeg kan ikke gråte engang. Jeg tror hjernen min blokkerer følelsene for å hjelpe meg til å leve vanlig, sier hun bestemt.

De siste dagene har russiske soldater rykket nærmere Kyiv. Fra minst to av byens forsteder blir det meldt om angrep.

Mange av dem som blir igjen i hovedstaden sier de vil gjøre alt de kan for å forsvare byen sin, forteller Kateryna, som prøver å holde seg rolig. På et vis kjenner hun seg klar og føler at det er viktig å bli igjen og jobbe. Selv om det kan bli under veldig vanskelige forhold.

Kateryna har snakket med både venner og familie om at det ikke er noe alternativ å gi opp. De vil heller tenke på hva de skal gjøre sammen når det hele er over.

– Før pleide vi å samles på McDonalds når det var noe å feire. Det skal vi gjøre igjen. Da skal vi feire seieren.