«Pianomannen», en radiodokumentar.
Foto: Mike Gunnill

Jakten på geniet i mørk dress

ISLE OF SHEPPEY, ENGLAND (NRK): Han ble skylt i land på ei strand, og ingen visste hvem han var eller hvor han kom fra. Han sa ingenting, men han spilte piano. Slik startet jakten på et fortapt musikalsk geni.

Var han ikke en svensk konsertpianist? En fransk gatemusikant? En nordafrikansk ektemann som hadde bleket håret og rømt fra sin danske politikerkone? Trommeslager i et tsjekkisk rockeband? Hadde han kanskje ikke pekt på Oslo på et kart? Eller bodd på Kringsjå studentby en gang? Symfoniorkestre over hele Europa ble kontaktet, og den britiske hjelpetelefonen for savnede personer hadde aldri fått så mange tips før.

For en tabloidfotograf ble mysteriet en økonomisk gullgruve, for en sykehusprest ble det et heller surrealistisk møte med verdens oppmerksomhet.

Mike Gunnill

Fotografen Mike Gunnill kom både på navnet Pianomannen og tjente store summer på bildene han tok av mannen.

Foto: Tore Moland / NRK

– Jeg tjente vel en årslønn på noen få uker. 40 eller 50 tusen pund. Telefonen ringte konstant i 48 timer. Og heldigvis var jeg den eneste som hadde tatt bilde av ham, ler fotografen Mike Gunnill.

Han opplevde å bli oppringt fra Japan midt på natta med spørsmål om det kanskje kunne tenkes å være et romvesen han hadde fotografert.

– Vi ble beleiret av britisk presse. De la ord i munnen på oss. Vi måtte slåss mot en flodbølge av journalistisk oppfinnsomhet, og det aller meste av det var det reneste visvas, sier sykehusprest Steven Spencer.

Steven Spencer

Sykehuspresten Steven Spencer følte pressen la ord i munnen på ham, og kjente seg ikke igjen i alle historiene som ble publisert om Pianomannen.

Foto: Tore Moland / NRK

Ti år har gått siden sykehuset han jobber på tok imot pasienten som verden snart skulle lære å kjenne som «Pianomannen». En mann tilsynelatende uten hukommelse, uten språk og uten identitet, men med en forkjærlighet for Tsjajkovskijs Svanesjøen og gamle Beatles-melodier.

I Japan ble det trykket T-skjorter med bilde og teksten «Hvem er Pianomannen?»

Skylt på land i mørk dress

Det var om kvelden torsdag 7. april i 2005 at den unge mannen ble funnet på stranda utenfor Sheerness i grevskapet Kent sørøst i England. Han var antrukket i mørk dress og hvit skjorte og slips, men han var gjennomvåt og alle merkelappene i klærne hans var klippet vekk. Mannen kunne ikke gjøre rede for seg, og to politimenn kjørte ham til nærmeste sykehus – Medway Maritime Hospital i Gillingham.

– Jeg hørte oppstandelse ute i korridoren og gikk ut for å se hva det var. Der kom politi og pleiere trekkende med denne gjennomvåte karen, forteller sykehusprest Steven Spencer om det han kaller en bisarr scene i gangene mellom akuttmottaket og psykiatrisk avdeling.

– I det de sleper ham forbi sykehuskapellet vårt får han øye på at det står et piano her inne. Og da river han seg brått løs fra oppasserne og stormer inn hit og setter seg ned for å spille. Alle vi andre ble bare stående forbløffet og se på, erindrer presten – og slår an et par haltende toner på pianoet som fortsatt står i sykehusets enkle kapell.

Stranda der Pianomannen ble funnet i Kent

På denne stranden i Kent ble Pianomannen funnet av politiet.

Foto: Mike Gunnill

Som ild i avispapir

NRK var et av utallige medier verden over som hev seg over den mystiske Pianomannen våren og sommeren 2005. Selv før de sosiale medienes tid spredte historien seg som ild i tørt avispapir, gjennom Europa og videre til både Canada og Japan. Like raskt fikk mysteriet selskap av teorier om hvordan det hele kunne henge sammen. Mange teorier.

Et skip skulle ha passert ute i den engelske kanal samme kveld som Pianomannen drev i land, og det ble spekulert i om det kunne være en passasjer som var funnet. Italiensk fjernsyn viste bilder av en konsertpianist i Rimini fem år tidligere som visstnok hadde en slående likhet.

Dagbladet skrev at Pianomannen skulle ha bodd i fjerde etasje i blokk ni på Kringsjå studentby.

En polsk pantomimekunstner mente Pianomannen var en fransk gatemusikant han kjente, helt til gatemusikanten ble funnet igjen på sitt vanlige gatehjørne i Nice. Gravejournalistene i «Dateline» hos amerikanske NBC hadde saken som sitt toppoppslag en kveld i juni, og i Japan ble det trykket T-skjorter med bilde og teksten «Hvem er Pianomannen?» på. Og i Praha mente en av rådgiverne til president Václav Havel å vite at pasienten på sykehuset i Gillingham i virkeligheten var trommeslager i et tsjekkisk rockeband.

Tegning av pianomannen

Den mystiske Pianomannen tegnet et flygel og skal ha forbløffet folk med sitt pianospill.

Foto: Mike Gunnill

– Skeptisk til mediene

– Det er mulig dere trodde dere bidro ved å presentere alle mulige løsninger på mysteriet, uten å bry dere så mye om det var sant eller ikke. Jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til mediene, sier Steven Spencer.

Iført praktiske fotformsko plukker han med seg litt søppel fra gulvet på vei gjennom gangene på sykehuset i Gillingham, og stopper og snakker blidt til gamle sengeliggende damer som trilles forbi. Men sykehuspresten bare himler med øynene når vi ber ham fortelle om Pianomannen.

– Hele greia vokste seg større og større og større. Jeg har venner på New Zealand som ringte og sa de hadde sett meg på tv. Jeg hadde overhodet ikke noe ønske om å bli berømt for dette her. Jeg er jo prest, for Guds skyld!

Fotograf Mike Gunnill vedgår at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvor stor historien skulle bli. Det var en av pleierne på sykehuset som kom på å spørre avisa om hjelp, og det var da den garvede frilansfotografen ble bedt om å ta turen med kameraet sitt. Håpet var at et bilde på trykk kunne identifisere den språkløse og navnløse pasienten.

– Jeg trodde kanskje jeg gjorde et lite stykke samfunnsnyttig arbeid ved å få vist fram ansiktet hans et sted. Det var en av kanskje fire eller fem jobber jeg gjorde den dagen. Men i løpet av et langt yrkesliv er det ingen andre bilder jeg har tatt som har vært i nærheten av å bli trykket så mange ganger som dette, sier den tunglabbede fotografen med en fortid i tabloidavisene The Mail, The Sun og The Express.

Sammen med en journalist fant han på å kalle den navnløse pasienten for «Pianomannen», og fikk den aller første historien om ham på trykk i The Mail On Sunday i mai 2005.

Isle of Sheppey

Sheppey er en liten øy utenfor kysten av Kent i England, her svirret det mange rykter om hva som kunne ha skjedde med den unge mannen.

Foto: Tore Moland / NRK

Pekte på Oslo på kartet

Deretter gikk bildet av den høye, engstelige, unge mannen i mørk dress verden rundt. Her hjemme ble det hevdet at han hadde pekt på Oslo på et kart. Dagbladet skrev at Pianomannen hadde bodd i fjerde etasje i blokk ni på Kringsjå studentby, før de dagen etterpå skrev at det hadde han ganske bestemt ikke. Sammen med konsertflygelet han hadde gjort seg sånn flid med å tegne skulle mannen visstnok også ha tegnet et svensk flagg. En svensk pianist bosatt i London ved navn Martin Struefält måtte rykke ut og benekte at det var ham selv som var funnet. Aller lengst ute i sine håpefulle spekulasjoner var kanskje lokalpolitikeren fra Dansk Folkeparti, som hevdet at Pianomannen var hennes algeriske ektemann som hadde forlatt henne et halvt år tidligere.

– Han har slanket seg tjue kilo og bleket håret, men jeg kan aldri ta feil av de øynene, sa hun.

Britiske medier gikk av skaftet i sin fordømmelse av Pianomannen.

Ingen lykkelig slutt

Det ville vært fint å kunne fortelle at historien fikk en lykkelig slutt. For etter 134 dager var mysteriet over.

Mot slutten av en sommer i selvpålagt stillhet tok Pianomannen omsider ordet, og fortalte sine pleiere at han het Andreas Grassl og var tjue år gammel fra en liten landsby i Bayern i Tyskland. Helsevesenet i Kent overlot ham til tyske myndigheter og lot være å kommentere saken ytterligere, med henvisning til taushetsplikten. De lot det skinne igjennom at det hele handlet om psykisk sykdom og trolig også et selvmordsforsøk. Britiske medier gikk derimot av skaftet i sin fordømmelse av hovedpersonen.

Hele hans verden var blitt skapt for ham i mediene uten at han selv sa et ord.

– I det øyeblikk Pianomannen åpnet munnen og fortalte hvem han egentlig var vendte mediene seg mot ham og kalte ham en svindler og bedrager, forteller Daniel Hallissey. Han er skuespiller, og så fascinert av historien at han har vært med på å sette opp et teaterstykke om Pianomannen ti år senere.

– Han var ingen genial konsertpianist. Han var en dypt forstyrret ung mann. Og ellers en ganske alminnelig amatørmusiker som spilte et lite potpurri av de samme melodiene om og om igjen, sier sykehusprest Steven Spencer med et skuldertrekk.

Sjelesørgeren med prestekragen innrømmer at han gjerne skulle visst hva som egentlig var historien til det påståtte geniet i den mørke dressen. Men mannen som en sommer ble kalt for Pianomannen har aldri snakket offentlig om hva som skjedde.