Jemen - Lamia

Hvert tiende minutt dør et barn i Jemen

På et sykehus i Jemen kjemper Lamia (3) for livet. Hun veier bare en tredjedel av det hun burde.

Noen ganger kan døden komme snikende når livet akkurat har begynt.

Lamia er tre år og ligger under et pledd i en sykehusseng i Aden. Da hun kom hit, forsinket av krigen, blødde hun fra nese og rumpe. Kroppen er i ferd med å brytes ned: håret har gradvis mistet svartfargen, og huden flasser av i store flak.

Hun veier bare 5,2 kilo, en tredjedel av det hun burde, og hun kan bare si ett ord: "Mamma." Hun har vært syk lenge.

Sykt barn på sykehus i Jemen

Lamia er så svak at hun ikke klarer å reise seg. Hun er helt utmagret og legene er usikre på om hun vil overleve.

Foto: GEORGE KURIAN

– Vi pleide å frakte henne til sykehus, men da krigen startet, klarte vi ikke gjøre det mer, sier bestemor Saida Ahmed.

Hun løfter Lamia fra sengen opp i fanget, og en sykepleier fører melk inn i munnen hennes med en sprøyte. Jenta klarer ikke lenger ta til seg næring selv, og det lille som kommer inn, kommer ut igjen som oppkast og diaré.

Femti-femti, sier en lege. Det er sjansene hennes. Femti prosent sjanse for å leve, femti for å dø.

Dobbel krise

FN kaller Jemen et av de verste stedene på kloden å være barn. Landet er rammet av en dobbel katastrofe: krig og det som av FN-sjef Antonio Guterres kalles "den verste humanitære krisen i verden." De forsterker hverandre, de to, krigen og katastrofen: sammen tar de liv og stjeler barndommer.

– Underernæring fantes også før krigen, men det har økt etter at krigen brøt ut, sier barnelege Athman Saleh Al Sakkaf ved Sadaqa-sykehuset i Aden, der Lamia får behandling.

– I det siste har vi sett mye alvorlig akutt underernæring med komplikasjoner, og en rekke dødsfall, spesiell blant internt fordrevne. Noen kommer til oss veldig sent, så sent at vi ikke kan gjøre noe for dem.

Det dør et barn i Jemen hvert tiende minutt, ifølge FN, av årsaker som lett kan forhindres – men som ikke blir det. De dør av sult og kolera, av diaré og difteri, av meslinger og lungebetennelse.

Satt i kontekst: Det dør fire barn i Jemen i løpet av en Dagsrevysending. Det dør tre barn i Jemen under en hverdagsmiddag. Det dør et barn i Jemen mens du dusjer, to mens du er hos tannlegen, seks mens du trener. Det dør et barn i Jemen mens du leser denne reportasjen, 35 mens den skrives.

Flyktningleiren

Vinden farer over en slette i ørkenen og river tak i teltdukene og kvinnenes slør. Den tar med seg sanden: den svir i barnas øyne, setter seg fast i snørret og borer seg inn i porene. En kvinne forsøker å feie den ut av et telt, men like etter er den tilbake. Det er sand, sand, sand overalt.

Kristin Solberg i flyktningleir i Jemen

NRK-korrespondent, Kristin Solberg, besøker flyktningleiren som hun karakteriserer som en av de verste leirene hun har vært borti.

Foto: George Kurian

Det bor noen hundre mennesker her, på den øde sletten. I telt uten innhold, i en leir uten håp. Mange av barna som bor her er syke, underernærte, eller begge deler.

– Vi flyktet fra krigen. Barna mine var redde for bombeflyene. Vi var alle redde. Nå har vi vært her i seks måneder. Vi har ingen madrasser eller tepper, og vi sover på bakken. Vi har hverken mat eller penger. Vi får ingen hjelp. Vi har ingenting, sier Nayef Mohammed Saeed Ahmed.

Hun har tre barn, og alle er syke. Meslinger, sier moren, men hun har ikke penger til å frakte dem til sykehus for diagnose eller behandling. Den eldste sønnen, Ali, er fem år, og han orker ikke sitte oppreist. Han folder kroppen i fosterstilling ved morens føtter.

– Han orker ikke spise. Han orker ingenting. Han er bare syk, sier Ahmed.

Hva gjør en mor som ser barna bryte sammen foran øynene sine? Hun vil gi alt, men har ingenting, så hun gjør det hun kan: Hun tørker snørr og klapper rygger når de hoster. Stort mer kan hun ikke gjøre.

– Jeg er bekymret for dem. Jeg kan hverken gi dem mat eller sykehusbehandling, og de lider.

Tallens tale

Jemen var allerede før krigen Midtøstens fattigste land. Så kom krigen, og alt ble verre, mye verre.

Det finnes tall som ikke hører hjemme noe sted i verden, likevel finnes de mange steder. Få steder er tallens tale like klar eller deprimerende som i Jemen (kilde: Unicef).

  • Over 22 millioner mennesker trenger humanitær hjelp (80 prosent av en befolkning på 27 millioner). Halvparten av dem er barn.
  • To millioner mennesker er internt fordrevne, halvparten av dem barn.
  • Over 5000 barn er drept eller skadet i krigen.
  • 1,8 millioner barn er akutt underernært, deriblant 400 000 tilfeller regnes som alvorlig.
  • Det har vært 270 tilfeller av angrep mot skoler. 233 skoler er i ruiner på grunn av luftangrep og bomber. 350 000 barn er uten mulighet til å fortsette skolegangen.
  • Halvparten av sykehusene og helseklinikker er ute av drift på grunn av krigen.

Krigen, den later til å ingen ende ta. Den utspiller seg mellom de internasjonalt anerkjente myndighetene og houthi-opprørerne som kontrollerer hovedstaden Sanaa og mye av nord. Krigen er også en maktkamp mellom Midtøstens stormakter: Iran støtter houthi-opprørerne, politisk og militært, selv benekter de det siste. Saudia-Arabia har gått aktivt inn i krigen på de internasjonalt anerkjente myndighetenes side, blant annet med mye kritiserte luftangrep og en blokade – angivelig for å forhindre at våpen blir levert fra Iran til houthi-opprørerne. Koalisjonen benekter at det rammer nødhjelp, men hjelpeorganisasjoner og FN sier det forverrer den humanitære krisen.

Opp femti gram

Det går hardt utover barn som Lamia. Hun er både rammet av krigen – hun har tilbrakt sitt korte liv i Taiz-provinsen, der frontlinjen går – og av den humanitære katastrofen.

Noen dager senere ligger hun fortsatt i sykehussengen, uten tegn til bedring. Bestemoren sitter fortsatt ved hennes side. Hun sier:

– Hun spiser ikke. Hun tar ikke til seg melk. Før drakk hun i det minste melk.

En sykepleier drar Lamias genser over hodet hennes. Bare bleia er igjen, den som tar til seg den evinnelige diareen som tapper henne for krefter. Hun begynner å gråte da hun løftes ut av sengen og over i en vekt, men det varer ikke lenge, for kreftene strekker ikke til.

Tre tall, et komma, så viktige de kan være for å bestemme liv og død. Digitalvekten viser 5,25.

Lamia har gått opp femti gram. Det er bedre enn ingenting, men kanskje ikke nok, i hvert fall ikke til markant å tippe kampen mellom livet og døden i livets favør.

– Vanlig vekt på denne alderen er 12-15 kilo, sier barnelege al Sakkaf.

– Selv his hun overlever kan hun få varige mén, hun kan bli kortvokst, det kan påvirke hennes mentale utvikling.

Lamia sitter i vektskålen, naken foruten bleia, med ribbein og kinnbein skarpe gjennom huden, og hun begynner å gråte igjen.

Barnesoldater

Kjempet mot Houthi-opprørerene

Gutten på bildet ble rekruttert som barnesoldat for å kjempe mot houthi-opprørerne. Etter kun 14 dager ble han drept av en mine.

Foto: Privat

Noen barn i Jemen får aldri bli voksne av helt andre grunner enn den humanitære krisen. Begge sider i krigen kritiseres for bruk av barnesoldater.

I et nabolag fra den britiske kolonitiden i Aden sitter en svartkledd mor og gråter. Sønnen hennes ble rekruttert til en milits som kjemper mot houthi-opprørerne. To uker senere kom han hjem i småbiter, kroppen revet i stykker av en mine.

Sønnen likte fotball og foto og skulle egentlig bli farmasøyt. Han var nettopp fylt 18 da han ble rekruttert, og faller så vidt ikke inn i kategorien barnesoldat. Moren sier han reiste med gutter ned til 16 år fra samme nabolag.

– De var alle mellom 16 og 20. De må slutte å ta unge gutter. Hvor mange blir drept? De må slutte å ta barn som er sivile, og heller bruke soldater fra hæren, sier Malika Mohammed Mubarak Bakhalla.

For henne var han fortsatt et barn, myndig eller ei.

– De er bare barn, bare sivile, ikke soldater, sier hun.

Bedring

En uke etter at hun ble lagt inn, er det kommet en ny pasient på dobbeltrommet til Lamia på Sadaqa-sykehuset.

Bashair er et år og ni måneder og alvorlig akutt underernært, og hodet hennes er oppblåst av væske. Moren har forsøkt å få datteren til sykehus lenge, men krigen på hjemstedet Taiz har forhindret henne fra å nå behandling.

Bashair

Bashmir har trolig kommet for sent til sykehuset. Den brutale krigen har hindret moren i å komme tidligere, for å skaffe livsnødvendig hjelp til datteren.

Foto: George Kurian

– Det er krig, kaos, grusom krig…. sier Asma Ahmed.

Bashair skjærer en grimase mens legen undersøker kroppen hennes.

– Prognosene er veldig dårlige, sier barnelege al Sakkaf.

– Hvis hun hadde fått behandling tidlig, kunne noe ha blitt gjort, men i dette tilfellet har krigen spilt en stor rolle.

Ikke ennå to år, men kanskje stanser livet her.

Men Lamia er blitt litt bedre. Hun sitter oppreist i sengen, blikket er mer fokusert.

– Tilstanden hennes er litt bedre i dag, sier al Sakkaf.

Hun holder henne under armene, plasserer de usikre fotsålene på sengen. Hun er fortsatt for svak til å stå oppreist selv. Men legen tror hun vil overleve; prognosene er bedre nå, i hvert fall denne gang, hvis ikke krigen og krisen rammer henne igjen.

Lamia er på bedringens vei

Under tredje besøk på sykehuset er det mer håp i sikte. Lamia er på bedringens vei og klarer nå å sitte oppreist. Prognosene er bedre.

Foto: George Kurian

Se hele reportasjen fra Jemen her:

Se hele Kristin Solbergs reportashje fra Jemen.