Nathali (14) skal gifte seg. – Hun er lykkelig, veldig lykkelig, sier farmoren

Stjernene glitrer i håret til Nathali Mohsen. Hele formiddagen har hun vært hos frisøren, fått håret satt opp, pudder påført huden, mørkelilla skygge lagt over øyelokkene.

Den hvite kjolen har paljetter og blonder, hun har ringer på fingrene og øredobber som henger tungt fra øreflippene.

Et leid stereoanlegg pumper ut rusten popmusikk i teltet, noen kvinner danser, én sier «Gratulerer».

– Hun er lykkelig, veldig lykkelig, sier farmor Kamlie Ezzo Mhemdi.

Men Nathali smiler ikke. Leppene hennes er en tynn, rosa strek. De smale skuldrene forsvinner nesten under sløret. Øyenbrynene er tegnet med mørkebrun penn, høyere enn de er naturlig, og gir henne et spørrende uttrykk. Men svar finnes ikke, ikke for Nathali.

Hun er 14 år, og skjebnen hennes er allerede forseglet, den lar seg ikke endre.

Hun sitter på en plaststol i en flyktningleir i Bekaa-dalen og venter på at en brudgom skal hente henne til et nytt, ukjent liv.

Krig og barneekteskap

En krig kjenner ingen grenser. Som vann tar den seg inn overalt, i alle sprekker. Inn i sinn, inn i barndommer, inn på soverom. Selv de som tror de har klart å flykte fra dens vold, vil finne at volden følger etter.

Seks år etter at krigen i Syria startet, har den en brutal og lite omtalt konsekvens for barn på flukt: Antall barneekteskap øker.

Ifølge en FN-studie fra i år, er en fjerdedel av syriske flyktningjenter mellom 15 og 17 år i Libanons Bekaa-dal gift. Og nesten en tredjedel av jentene og kvinnene som i dag er mellom 20 og 24 år, ble giftet bort før de fylte 18.

Ifølge noen anslag (de varierer), er antall barneekteskap fire ganger høyere blant syriske flyktninger i dag, enn blant syrere før krigen.

Aktivisten

Grusen knaser under føttene hennes og sensommersolen skinner sterkt. Den gjør lyset hvitt midt på dagen, speiler seg i teltdukene og svir i øynene mens hun går.

Fembarnsmoren Rawda al Mazloum (40) går fra telt til telt for å advare mot barneekteskap, og ser med bekymring hvordan det bare øker og øker.

– Situasjonen er tragisk. De fleste jentene har sluttet på skolen, de fleste blir gift. Mange blir skilt igjen. Og da har de kanskje et barn. Jeg synes det er tragisk å se en 16-åring med et barn.

Det yngste gifte barnet hun har møtt, var bare 12.

Ved et gjerde der klær henger til tørk, møter hun en annen jente, hun er kanskje 12–13 år.

– Hvorfor er du ikke på skolen i dag, Alaa? spør Rawda.

Jenta skygger for øynene med den ene hånden, beskytter dem mot solen, sier:

– Jeg liker ikke skolen.

– Hvem liker ikke skolen? Be moren din registrere deg som elev. Hvis hun ikke vil, si det til meg og jeg vil snakke med henne.

Hun går videre, telt til telt til telt. Men hun kan ikke redde alle i et land med over en million syriske flyktninger.

Drivkraften kommer fra egne, ulykkelige erfaringer. Hun var bare 15 år da hun ble giftet bort til en 22-årig mann fra Homs. De fikk fem barn, men ekteskapet var ikke godt. I dag er Rawda skilt.

– Barneekteskap forekom før, men i nyere tid har fenomenet nesten ikke eksistert i Syria. Men med krigen har det økt, sier hun.

Fattigdom er én årsak: én mindre datter, én mindre å fø.

Manglende utdanning en annen: Nesten 60 prosent av syriske barn i skolealder i Libanon, går ikke på skolen.

Utrygghet en tredje: En gift jente – slik lyder argumentet – er tryggere mot uønsket oppmerksomhet enn en ugift.

Og så videre, og så videre. Årsakene glir over i hverandre, forsterker hverandre til barneekteskap fremstår som en løsning, ikke et problem.

En byrde fjernes

Årstidene i Bekaa-dalen er ubarmhjertige for den som er fattig. Når frosten kommer, finnes ingen oppvarming. Når gradestokken kryper over 40 celsius, finnes intet klimaanlegg. Når vinden blåser gjennom dalen, er brukte bildekk på taket det eneste som holder teltdukene på plass.

I leirene finnes ingen hjem, selv om de huser mange mennesker. Her finnes klær som henges til tørk på gjerder, her finnes barn uten sko, her finnes mat i striesekker med FN-logoer, her finnes flokete hår og snørrete neser, her finnes middag som tilberedes på gulvet, her finnes knuste drømmer, menn uten jobber og flere daglige ydmykelser enn det er mulig å telle.

Her finnes altfor mange munner å fø.

Og her finnes tvang. Noen ganger kommer tvangen med makt. Andre ganger kommer tvangen fordi det ikke finnes noe annet.

Da en mann ba om Nathalis hånd, svarte hun ja. Ikke fordi hun ville, men fordi det ikke er andre alternativer. Fordi hun, den eldste av seks søsken, har et ansvar for de andre. Fordi hun likevel ikke går på skole, og det beste hun kan håpe på, er å bli godt gift, før det en dag er for sent. Og fordi en tenåringsjente er sårbar her, på måter ingen snakker høyt om, men alle er fullt klar over, og en jente uten far eller brødre er mer sårbar enn de andre.

– Farmor, jeg kan gifte meg med ham, sa Nathali, da mannens familie spurte.

– Da vil jeg kunne fjerne den byrden jeg er for deg. Og jeg vil ha en mann til å beskytte meg.

– Gratulerer, svarte farmor.

Krig og fred

Med krigen kom tragediene for Nathali. Faren forsvant helt i begynnelsen av konflikten – familien tror at han er drept. Moren giftet seg etter hvert på nytt, og hennes nye ektemann ville ikke ta seg av en annen manns barn.

– Hun lempet barna over på meg. Alt de har er meg og Gud, sier farmoren.

– Livet er vanskelig. Jeg har alle disse foreldreløse barna og ingenting å tilby dem.

På flukt i Libanon sluttet Nathali på skolen. Hun tilbringer dagene med husarbeid og matlaging, tar seg av sine yngre søsken og sin aldrende farmor. Men før bryllupet drømmer hun om noe helt annet:

– Jeg ønsker å få en utdannelse, å få en jobb, sier hun.

Når Nathali gifter seg, har farmoren ett mindre barnebarn å bekymre seg for, én munn mindre å fø. Men hun har ennå fem andre.

– De er foreldreløse jenter. Når noen frir til dem, vil jeg la dem gifte seg. En ektemann er bedre enn foreldre, sier farmor.

Marwa og Maryam

I teltet på den andre siden av gaten fra farmorens telt, bor det som kan være fremtiden, hvis ting går galt for Nathali. Eller mer galt enn det allerede har gått.

Der bor to unge kvinner med en advarsel.

Marwa (17) og Maryam Mohammed (23) ble begge gift som tenåringer: Marwa da hun var 14, Maryam da hun var 17. Begge er skilt.

– Livet var vanskelig, og jeg trodde jeg ville bedre det, ved å gifte meg, sier Marwa.

Slik gikk det ikke.

Han skjulte det godt: slo da de var alene, snakket stygt da ingen hørte. Hun forsøkte å få en skilsmisse, men det er ikke lett for en jente som bor sammen med svigerfamilien, avhengig av den.

– Jeg ville bare dra, jeg ville leve fritt og med verdighet. Jeg ville leve uten ydmykelse, sier hun.

Etter tre år forlot han henne. Sa han skulle en tur til Syria for å hente noen papirer og kom aldri tilbake. Kanskje fordi hun ikke ga ham barn – et helseproblem hun ikke snakker om, stod i veien. Det var en lettelse for Marwa, men livet som skilt er heller ikke lett, uten penger, med ryktene som går om skilte kvinner.

– En skilsmisse tar fra en kvinne hjemmet hennes. Og hvis hun noen gang får en sjanse til å gifte seg igjen, vil folk si at hun ikke er noe å samle på, for hvis hun var noe å samle på, ville hun ha holdt ut med den første ektemannen. Ryktene er endeløse, sier Maryam, den eldre søsteren.

Hun ble giftet bort som 17-åring («Så foreldrene mine skulle bli kvitt byrden jeg var – vi var seks søstre».)

Allerede under forlovelsen ønsket hun seg bort. Hun mislikte sin kommende ektemann, tagg foreldrene om å la henne slippe, men de sa det var for sent å ombestemme seg.

Ekteskapet varte i fem ulykkelige år og førte til tre, snart fire barn, før hun klarte å kaste ham ut.

– Han gadd ikke jobbe, gadd ikke tjene penger til meg og barna. Han brydde seg hverken om barna eller meg, sier Maryam.

– Jeg fraråder alle jenter å gifte seg. La henne få en utdannelse, la henne vite mer om verden. Så kan hun vurdere ekteskap, sier Marwa.

Hamida

Middelhavet glitrer blått på den andre siden av banantrærne, og stranden ligger hvit og innbydende som et smykke inntil vannet. Men Hamida Talal Hussein ser lite til det. Hver morgen jobber hun med å beskjære banantrærne som vokser i og utenfor leiren. Hver ettermiddag gjør hun husarbeid: Lager mat, vasker klær, koster gulvet i teltet.

Hun er 14 år og ble gift i vår, med en fire år eldre fetter som hun møtte for første gang på forlovelsesfesten.

– En tante kom til faren min og spurte om meg. Han sa «Ja, jeg kan gi henne til deg, du er ingen fremmed». Det stod skrevet. Han ga meg til henne.

De første to månedene var «litt vanskelige», sier hun. En ektemann med vaner hun ikke kjente, preferanser hun ikke ante noe om («i begynnelsen vet man ikke hvor mye salt han liker i maten, eller om han liker auberginer»), men fire måneder etter bryllupsfesten er hun «blitt vant til det».

– Når en jente gifter seg, får hun mer ansvar. Jeg har mer ansvar nå som jeg tilhører en mann, sier hun.

– Nå som tilhører en mann, går jeg ikke ut. Da jeg var ugift, var jeg friere. Jeg kunne komme og gå som jeg ville. Nå som jeg er gift, er det ikke lenger slik.

En gang drømte hun om å bli lege.

– Hvis det ikke var krig, ville jeg ha blitt værende på skolen og blitt gift etter at jeg var ferdig. Men jeg sluttet på skolen på grunn av krigen.

Alle ti tidligere klassevenninner fra landsbygda utenfor Aleppo er nå gift – «noen har det bra, andre ikke».

Hun savner moren som ennå er i Syria, som hun sjelden snakker med lenger. Når hun forteller om henne, begynner hun å gråte.

– Jeg har ingen telefon. Hvis jeg hadde en telefon, ville jeg ha ringt henne hver dag.

En svigermor til besvær

Nathali står på kjøkkenet og lager kaffe over en gassovn. Det er gått to måneder siden hun ble hentet av brudgommen og fraktet fra sin farmors til sin svigerfamilie.

– Slå ned flammen! Slå ned flammen! sier svigermor.

Alia Yasin går inn på kjøkkenet, tar kaffekjelen fra Nathali, gjør det selv mens Nathali står med bøyd hode inntil en vegg.

– Jeg lærer henne hvordan hun skal lage mat, hvordan koke kaffe, hvordan hun skal vaske klær og ta oppvasken. Litt etter litt lærer hun, sier svigermor.

Nathali har allerede gjort husarbeid og matlaging for sine søsken og farmor i mange år, men hun gjør det ikke helt på riktig måte, mener svigermor. Nå skal hun lære hvordan Taha – ektemannen – liker at ting blir gjort.

– Det er litt som en skole, sier svigermor.

En skole, men ikke av typen Nathali en gang drømte om. Nå har hun andre plikter.

– Jeg vil at hun skal være ren, sminke seg for Taha og se bra ut for Taha. Hun er en brud, og jeg liker at hun ser bra ut, sier svigermor.

Snart skal kanskje 14-åringen få et barn. Nathali er ikke sikker på hvor gammel ektemannen er, om han 18 eller 19 år.

– Taha vil ha barn. Jeg sier til ham at han ennå er ung, men han sier «mamma, jeg vil ha barn», sier svigermor.

Hun vender seg mot Nathali:

– Si at du vil det samme som din ektemann.

– Jeg vil det han vil, sier Nathali.