Her utslettes hele familier av det muterte viruset

– Jeg føler meg ikke bra, jeg tror jeg har feber. Kan du kjøre meg til legen?

Nokuphila Buthelez var bekymret og ringte til lillebroren Sihle i slutten av november i fjor.

Søskenparet kjørte til legekontoret. Legen trodde Nokuphila hadde influensa. De pustet lettet ut og kjørte hjem til foreldrene i Umlazi, et boligområde – en såkalt township – i Durban, øst i Sør-Afrika.

Dagen etter testet 45 år gamle Nokuphila positivt for covid-19.

– Spiser deg opp innvendig

– Søsteren min var den i familien som var mest forsiktig. Hun hadde alltid med seg antibac. Nokuphila var nøye med at alle vasket seg på hendene når vi møttes. Likevel var det hun som først ble smittet, forteller Sihle.

To dager etter at Sihle og søsteren besøkte foreldrene, begynte også faren å føle seg dårlig. 72 år gamle Dumisani Cyril Zungu hadde feber og pustet tungt.

Sihle satte seg i bilen på nytt. Denne gangen var det faren han måtte kjøre til sykehuset. Dumisani fikk påvist covid-19 og ble innlagt umiddelbart.

Etterhvert fikk Sihle lov til å komme inn til faren i fullt beskyttelsesutstyr. Han hadde på seg drakt, tre munnbind og et plastskjold over ansiktet.

– Jeg kunne føle døden på kroppen. Jeg kjente nesten ikke pappa igjen, han var blitt så tynn. Covid-19 spiser deg opp innvendig. Det er et grusomt virus, sier Sihle.

Det muterte viruset

Den andre bølgen er nå på vei ned i Sør-Afrika, men området Sihle bor i er fortsatt hardt rammet av koronasmitte.

Sihle ser utover nabolaget. Grågule murhus med parabolantenner fyller de grønne åsene i Umlazi. Han forteller at nesten alle naboene har mistet familiemedlemmer.

– I huset der framme mistet de faren sin, mens i huset til venstre gravla de nettopp bestemoren. Covid har rammet dette området ekstremt hardt.

Så langt er nærmere 50.000 døde av pandemien i Sør-Afrika. Av befolkningen på 59 millioner mennesker, er 1,5 millioner smittet av viruset.

90 prosent av dem som er smittet i Sør-Afrika, er smittet av en ny variant av viruset som ble oppdaget i Durban i november. Nå har denne mutasjonen spredd seg til en rekke land. Den er også påvist i Norge.

Foreløpig viser forskningen at den sørafrikanske mutasjonen ikke fører til mer alvorlig sykdom, men den har vist seg å være mer smittsom. Det er verre, ifølge danske forskere, for når antall smittede øker raskt, vil også dødstallet stige.

Familier som utslettes

Da NRK i februar kommer til townshipen Chatsworth, ikke langt fra Umlazi, har klinikkene for koronasyke vært fylt opp de siste ukene. På parkeringsplassen utenfor Havenside Community Hall møter vi Wesley Moonsamy. Han sitter i bilen sin og har akkurat avlevert faren Sugan, som har feber og føler seg slapp.

– Jeg er redd for pappa nå. Det er så mange tanker som farer gjennom hodet, fordi jeg har mistet begge besteforeldrene mine. Vi hadde begravelse for bare tre dager siden, og nå er faren min også dårlig. Jeg føler at jeg kommer til å miste alle, sier Wesley.

Inne på klinikken ligger faren i en sykeseng med munnbind. Han er omkranset av leger og sykepleiere i hvite dresser, munnbind og med plastskjermer foran ansiktet. I taket surrer en vifte. Det er klamt og hett i Durbans tropiske klima. Sugan Moonsamy forteller at han ble smittet av svigermoren, som nå er død.

– Jeg håper jeg har vært gjennom det verste nå og at formen blir bedre snart, sier Sugan.

Han virker håpefull, men sliten. Vi ønsker ham god bedring, og forlater kommunehuset som har blitt gjort om til klinikk under pandemien. En uke senere sender jeg Wesley en melding.

Samme seng

I desember i fjor måtte Sihle Zungu nok en gang sette seg i bilen og kjøre til sykehuset. Denne gangen er det moren Nomathemba Mana Zungu som sitter i passasjersetet. Hun er blitt syk av covid-19. Samtidig har faren blitt verre og er blitt koblet til en pustemaskin.

– I bilen sier mamma noe av det mest smertefulle av alt. Hun sier at det aldri har gått en dag på over femti år at hun ikke har snakket med pappa. Han er så dårlig at de hverken kan møtes eller ringes, forteller Sihle.

Nomathemba havner etterhvert i koma. Da hun omsider våkner, lever ikke ektemannen lenger. Noen dager etter blir hun lagt i den samme sykesengen som mannen hennes døde i.

– Det var den aller siste senga pappa lå i da han forlot denne verden. Det satte meg helt ut, at begge foreldrene mine kanskje skulle forlate meg fra den samme senga. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det, sier Sihle.

Svarte silkebånd

Faren hans ble begravet torsdag 17. desember 2020. Dagen etter besøkte Sihle graven som var fylt med blomster og svarte silkebånd.

– Jeg var i sjokk over at helten min, som jeg hadde sett opp til hele livet, var død. Jeg gråt og ropte at moren min måtte få leve videre.

Mens han står på graven ringer kona Nolwazi MaMsomi Zungu. Hun ber ham om å komme hjem.

Hjemme i sofaen får Sihle en kopp kaffe og et kakestykke. Han forteller kona at han nå har et håp om at moren vil overleve, fordi han har snakket med faren på graven. Da setter Nolwazi seg ned ved siden av ham. Budskapet hennes er blytungt:

«Hør her, kjære. Mens du snakket med faren din på graven, døde moren din».

I løpet av tre uker mistet Sihle begge foreldrene sine. Snart skulle han miste enda en av sine kjære.

Den vonde sannheten

Sihle ser ut av vinduet i stua i Umlazi. Den brune sofaen han sitter i pleide å være den faste plassen til foreldrene foran TV-en.

– Jeg klarte ikke å svare kona mi da hun fortalte at moren min også var død. Det var uforståelig at begge var borte. Jeg hadde ikke rukket å sørge over faren min, før moren min også var død, sier Sihle.

– Visste moren din at ektemannen hadde gått bort før hun døde?

– Nei, det gjorde hun ikke. Covid er smertefullt, men aller mest grusomt. Jeg løy konstant til mamma, selv da pappa var død. Jeg klarte ikke å fortelle henne at han ikke var mer. Jeg ville at hun skulle leve. Jeg hadde et håp.

Samtidig som Sihle forsøkte å komme over det første sjokket over at begge foreldrene var døde, rammet viruset enda hardere.

Tre uker etter at Sihle kjørte søsteren Nokuphila til sykehuset for første gang, døde også hun som følge av det muterte viruset.

Håpet

Sihle forteller at noen dager fortsatt er veldig tunge. Han klarer ikke kvitte seg med bilen til faren. Det var den han kjørte i for siste gang med både faren, moren og søsteren. Bilen minner om smertefulle øyeblikk, men også om den siste tiden han hadde sammen med familien.

– Jeg hadde akseptert at mine kjære en dag ville dø. Jeg trodde bare aldri at de ville forlate meg på 21 dager. Jeg så det aldri komme og hadde ikke tid til å forberede meg.

I januar fødte kona hans en datter, som gir ham håp. Foreldrene ringte ofte mens de lå på sykehuset og spurte om barnebarnet var blitt født, men de rakk ikke møte henne før de døde.

– De hadde bare trengt å vente en måned, så kunne de ha møtt barnebarnet sitt. Men dette grusomme viruset gikk rett inn døra vår og de fikk aldri muligheten til å møte henne.

Før Sihles mor døde ga hun jenta navnet «Hlelolwenkosi», som betyr «guds plan». Søsteren ga henne navnet «Zobuhle», som betyr «skjønnhet».

– Jeg er redd for at hun også skal dø. Når man har sett så mye død, begynner man å tvile på livet. Likevel gjør jeg mitt beste for at covid-19 ikke skal bli historien om livet mitt. Viruset har tatt nok. Det får ikke ta mer.