Den knuste drømmen om Europa

Wissam har ligget i havet i nesten to døgn.

To av barna hans, Ammar og May klamrer seg til pappaen i de kraftige bølgene. De har alle flytevester på, men er helt utmattet. Ingen av dem har spist eller drukket på to dager. Wissam merker at sønnen er sterkt dehydrert.

– Han var så tørst, men jeg hadde ikke vann. Så jeg måtte gi ham spyttet mitt. Herregud, sier Wissam gråtkvalt og rister på hodet over tanken.

– Han sa: Pappa, gi meg mer. Så døde han.

Wissam holder tak i den døde kroppen til sønnen, mens han og datteren venter på å bli reddet.

Men det er ingen hjelp å få ute på havet. Det er bare dem og bølgene.

Etter en stund svimer han av i vannet. Når han våkner er han alene. Både May og Ammar er borte. Han leter desperat etter barna i det enorme havet, men finner dem ikke.

– Gud ville ikke at jeg skulle se May dø. Hun elsket meg høyt. Hun var så flink på skolen og tegnet så fint. Hun tegnet en restaurant som hun ville åpne i Europa. Mammaen deres ville bare at de skulle gå og skole. Men Gud tok tilbake det han ga oss, sier Wissam og holder ansiktet sitt i hendene sine mens han hulker.

Vi må avbryte intervjuet. Wissam gråter ukontrollert. Vi forsøker å trøste den traumatiserte faren. Det siste han husker fra traumene i havet er datterens rop om hjelp.

– Pappa, jeg er her borte, ropte hun og viftet med hendene. Jeg svømte bort. Jeg ba henne holde hardt rundt nakken min. Så svimte jeg av igjen. Da jeg våknet, var hun borte. Det var det verste. Jeg elsket henne så høyt. Jeg skulle ønske Gud tok livet mitt også.

I løpet av to døgn mistet Wissam fire barn og kone. Alle druknet i Middelhavet i et forsøk på å komme seg til Europa. Men det skulle ikke ende slik. Wissam hadde andre planer for familien sin.

Rømte fra fattigdom

For cirka to måneder siden hadde Wissam et hjem, en kone og fire barn. Han jobbet som vaskehjelp i kommunen, men livet var tøft. Han slet med å forsørge familien.

– Jeg hadde ikke råd til å hygge meg med barna. Jeg kunne ikke gi dem det de ønsket. De eldste forsto etter hvert at vi ikke hadde råd. De spurte meg ikke om ting. Men jeg slet med å forklare yngstedatteren min Maya om hvorfor jeg ikke kunne kjøpe den plastdokka til henne.

Wissam er ikke alene om den følelsen i Libanon. Her er det mange mennesker som sliter økonomisk. Landet opplever den verste økonomiske krisen i verden på over 100 år, ifølge Verdensbanken. Økonomien har kollapset, hyperinflasjonen har gjort at verdien på den lokale valutaen har falt med over 90 prosent. Arbeidsledigheten har skutt i været. De som kan, forsøker å forlate Libanon.

– Jeg ville dra fordi livssituasjonen var vanskelig. Vi manglet elektrisitet, vann, utdanning og brød – alt, sier Wissam.

Smuglerne tok huset

Sammen med kona Salma la han en plan om å få familien ut. En venn av ham kjente en menneskesmugler. Wissam møtte smugleren i hjembyen Tripoli nord i Libanon.

– Han ville ha 18.000 dollar for å frakte familien min og meg til Italia. Jeg eide ikke nåla i veggen. Det eneste jeg hadde var et halvferdig hus jeg bygde sammen med søsteren min. Jeg viste ham huset. Han aksepterte det som betaling.

36-åringen overdrar huset til smugleren og gjør seg klar for den tøffe turen. De skal ta sjøveien til Italia. Seilturen fra Libanon tar 20 timer, ifølge smuglerne. De må reise i ly av mørket slik at den libanesiske marinen ikke ser dem. Da blir de bare fraktet tilbake til Libanon. Wissams kompis som introduserte ham for smuglerne har opplevd det mange ganger.

– Han har prøvd å komme seg til Italia med familien sin seks ganger. Hver gang har han mislyktes, forteller Wissam.

Hvert år dør tusenvis av mennesker i Middelhavet. Så langt i år har over 100.000 mennesker valgt å ta den livsfarlige ferden fra land som Libya og Libanon. Over 2000 er funnet druknet i vannet. Langt flere fryktes å ha havnet på havbunnen.

Men libanesere har ingen krav på asyl i Europa. De kommer ikke fra land som herjes av krig, og blir returnert ved første mulighet. Vi spør hva slags liv Wissam så for seg i Europa?

– Jeg visste at jeg ville leve som ulovlig migrant i Europa, uten rettigheter. Men jeg ville likevel dra fordi jeg kjenner folk som jobber svart og tjener mer enn vi tjener i Libanon. Jeg var overbevist om at familien min ville få et bedre liv i Europa, selv om vi hadde oppholdt oss ulovlig der.

Wissam visste dessuten at turen var farlig. Likevel tok han og kona sjansen.

Dårlig magefølelse

– Jeg har hørt skrekkhistoriene fra smuglerbåtene. Men smugleren jeg inngikk avtale med lovte at han hadde en stor og fin båt. Vi skulle til og med få en egen lugar med toalett. Det var solcellepaneler på båten, slik at vi også hadde strøm på veien. Jeg kjøpte dessuten de dyreste flytevestene jeg kunne finne til Salma og barna mine.

Selv om Wissam tok noen forholdsregler før båtflukten, var ikke magefølelsen god.

– Vi tenkte at vi hadde 30 prosent sjanse for å komme oss til Europa i livet.

Så du visste at dere kunne miste livet?

– Ja, men jeg orket ikke livet her lenger. Jeg ville gi barna mine et verdig liv.

Natt til 22. september legger Wissam og familien ut på den farlige ferden. Klokken 0400 står de klare ved hentestedet på stranda litt utenfor Tripoli. Det er rundt 30 personer, de fleste av dem barnefamilier, som venter ved vannkanten. De blir hentet av tre små fiskebåter som skal ta dem med til det store smuglerskipet som lå ankret i havet.

– Det var en spent stemning om bord den lille båten. Kompisen min Ali, som gjorde sitt sjuende forsøk på å komme seg ut av Libanon, var også med oss sammen med familien sin. Vi var nervøse, men vi kjente også på en glede. Tenk om vi klarer å komme oss til Italia, sa Salma til meg, mens jeg holdt rundt henne, minnes Wissam.

Dødsfelle

Men gleden blir kortvarig. Når de ser båten som skal frakte dem til Italia tror de ikke sine egne øyne. De blir møtt av en rustholk av en båt. Den var allerede full av mennesker.

– Jeg ble lovet at vi skulle være 50–60 personer. Men nå så jeg at vi var mer enn dobbelt så mange. Jeg ville snu. Men de bevæpnede smuglerne truet med å kaste ungene mine i vannet hvis jeg protesterte. Derfor ga jeg meg.

Alt Wissam var blitt lovet var løgn. Det var ingen lugar til familien hans. De ble plassert på dekket til en gammel båt som krenget fra side til side under vekten av de mange passasjerene om bord. Libanesere, syrere og palestinere som ønsket å komme seg til Europa. Ifølge Wissam var det minst 160 mennesker om bord, 20 av dem barn.

– Datteren min Maya ville sende en lydmelding til bestemor før vi mistet dekning. Wissams mor spiller av meldingen på mobilen sin.

– Jeg elsker deg like mye som havet. Du er uerstattelig.

Svaret fra bestemor til Maya var et bankende hjerte.

Fire timer ut i seilasen skjer det alle fryktet. De møter på tøff sjø.

– Bølgene var like høye som femetasjes bygninger. De smalt ned og i hverandre. Det var livsfarlig. Jeg kunne hverken høre eller se noe, sier han mens han kjemper mot tårene.

Båten er i ferd med å bli knust av bølgene. Wissam forter seg og tar flytevester på barna. Han kaster dem på havet. En etter en.

– Kona mi tryglet meg om å hente barna. Jeg svømte bort. En kar hjalp meg. Da jeg kom tilbake, hadde båten kantret. Jeg fant hverken Salma eller barna. Gud tilgi dem, jeg så alle de døde kroppene flyte. Det var forferdelig.

Wissam forteller at han klemte de to gjenlevende barna sine hardt og gråt i vannet. Mens han gjorde det så han en annen desperat far, som manglet flytevest til sine barn, ta av vesten som Wissams nå døde sønn Mahmoud hadde på seg.

– Jeg så Mahmouds lille kropp forsvinne i vannet. Men jeg sa ingenting fordi en annen liten gutt fikk vesten jeg hadde kjøpt til Mahmoud. Kanskje den ville redde ham i det minste, tenkte jeg.

Traumatisert og alene

Det har gått fem uker siden livet ble snudd på hodet. Nå bor 36-åringen med moren sin. Han står uten jobb og hjem. Det eneste han har igjen er minnene fra barna på mobilen, og noen tegninger som ligger på stuebordet foran ham.

– Han sitter og ser på dem hele dagen, sier moren som stryker ham på ryggen.

– Han tar med seg bildene og tegningen hvor enn han går.

Wissam ser tomt ned på mobilen med tårer i øyekroken.

– Dette er Ammar. Han var veldig glad i fotball. Han ville spille hver uke. Han var flink på skolen og fikk alltid gode karakterer.

10-åringen, som ba om pappas spytt, har gredd håret bakover og poserer stolt for kamera med pappas solbriller.

Pappaen smiler til bildet. Han scroller videre.

– Her er May. Hun var så kreativ, så full av liv. Hun fant alltid på sprell. Jeg husker dagen hun ble født som om det var i går, sier Wissam mens stryker fingrene over det smilende ansiktet hennes som lyser opp på mobilskjermen.

På ett bilde klemmer han på de to minste barna, Maya og Mahmoud. På et annet ser vi kona.

– Salma var limet i familien. Hun stilte opp for oss alle. Hun var utdannet lærer og brukte all tiden sin på barnas skolearbeid.

Jakten på sønnen

Nå er Wissam på bar bakke. Han må klare seg med matutdeling fra lokale hjelpeorganisasjoner. De gir ham også tilgang til en psykolog en gang i uka. Wissam trenger det for han er merket for livet.

– Det var et forferdelig slag. Jeg hadde en familie, et hjem hvor kona ventet på meg, sier Wissam mens tårene triller nedover ansiktet.

– For første gang er fullstendig knust. Gud vet best. Jeg vet ikke. Takk Gud.

Den sønderknuste faren setter sin lit til Gud nå. Han sier at han finner styrke til å komme seg gjennom de blytunge dagene gjennom bønn. For han må være sterk. Han har nemlig ikke funnet yngstesønnen Mahmoud ennå. Likene til resten av familien ble funnet utenfor den syriske kysten. Der fikk han identifisert dem og brakt dem hjem til Libanon.

Men Mahmoud var ikke blant de over 100 likene som ble funnet i havet. Syriske myndigheter har vært svært hjelpsomme, ifølge Wissam. Men de krever at han sender dem en DNA-test, slik at de kan undersøke om sønnen befinner seg på ett av likhusene deres. Testen koster 250 dollar – penger Wissam ikke har.

– Jeg gjør alt jeg kan for å skrape sammen nok penger til DNA-testen, slik at vi kan finne Mahmoud og få ham hjem.

Med hjem mener Wissam det lokale gravstedet i hjembyen Tripoli der kona og de andre barna er stedt til hvile. Han tar oss med til gravlunden som er omkranset av ville busker og trær. Gravene til Wissams familie skiller seg ut. De er nymalte. Hit kommer han ofte. Han har så mye han ikke fikk sagt til Salma og barna.

– Du ble forrådt av havet. Jeg fikk ikke engang se deg, hvisker Wissam mens han fjerner løv fra graven til kona.

Advarer andre

Søsteren til Wissam er også med til gravlunden. Hun har store, sorte ringer under øynene. Det har vært spesielt tungt for søsteren hans, ifølge Wissam.

– Hun var som en reservemamma for barna mine. De var veldig knyttet til henne, og hun elsket dem så høyt.

Nå sitter søsteren til Wissam ved graven til svigerinnen og gråter.

– Unnskyld Salma. Unnskyld for at jeg ikke har klart å finne Mahmoud. Tilgi meg, sier hun mens hun hviler hånden på gravkanten.

Hver dag drar båter med forventningsfulle mennesker fra Libanon med kurs for Europa. De drømmer alle om en bedre fremtid for seg og sine barn. Akkurat som Wissam. Men han håper ingen andre tar den livsfarlige turen.

– Ingen bør dra, selv om de blir lovet et stort skip. Ikke risikerer barna og familien din. Bli i Libanon om du så må leve på oliven. Ikke tenk på å dra.