Victor Ochen ansatte brorens kidnapper

Victor Ochen vokste opp med hæren og geriljaen rundt seg.

Han vokste opp i en flyktningleir i Uganda sammen med mor og ni søsken. Men å bo i en av de mange flyktningleirene ga lite beskyttelse de to tiårene borgerkrigen varte i det nordlige Uganda. Også her ble folk terrorisert og utsatt for umenneskelige handlinger.

Moren ga tydelige instruksjoner:

Når du hører skyting, må du løpe for livet ut i bushen. Sørg for at kulene hele tiden er over deg. Kryp under kvister og blader. Dekk deg til med gress. Pass på at du ikke blir tråkket på.

De andre farene som insekter, slanger, ebola, landminer og mangel på vann og mat, bleknet mot frykten for å bli tatt som barnesoldat.

– Jeg hadde flest barndomsnetter i bushen fordi det opplevdes som tryggere å være der enn hjemme i leiren, sier Ochen.

NRK møter ham på toget til Haag i Nederland. Ochen skal på et kurs for å lære å bli fredsmekler.

Den tidligere flyktningen er blitt svært innflytelsesrik. Magasinet Forbes kåret ham til blant de 10 mest innflytelsesrike personene i Afrika. Han er også blitt nominert til Nobels fredspris.

– Jeg har snudd mine mørke tanker og traumer til å se en mulighet for et bedre liv. Mange ville lokalsamfunnet og familien min vondt. Jeg har forsonet meg med dem, sier Victor Ochen.

Han har vært i Nederland en gang tidligere. Da stod han ansikt til ansikt med mannen som ledet aksjonen den natta storebroren forsvant.

Ochen kjente nesten ikke igjen kommandanten Dominic Ongwen.

Ongwen var pågrepet og utlevert til Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Under høringen hadde geriljaens nummer to fått på seg en dress.

Victor Ochen har førstehånds erfaring fra krig og bruker sin historie fra Lira-fylket i det nordlige Uganda til å hjelpe ofre videre i livet. Han leder også kampanjer for å hindre at flere blir tatt som barnesoldater.

Men brorens skjebne plager ham fortsatt.

Victor Ochen ble født inn i Joseph Konys rike. Den fryktede og beryktede Kony kalte seg profet. Han ville styre Uganda etter De ti bud. Resten av verden så på ham som en av de mest ettersøkte og verste krigsforbryterne.

Nesten daglig kom Konys menn, og barn, ut av jungelen for å angripe. De brukte macheter, kuler og fyrstikker, og etterlot seg synlige bevis på krigsforbrytelser.

Konys barnesoldater fikk «skuddsikker vest», en lokal slang for rusmidler. Mens vesten var på, var det ikke noe problem å herje. Uoppfordret gjorde de mer enn kommandanten hadde beordret.

De hadde hørt at grov oppførsel kunne belønnes med utlevering til straffedomstolen i Haag.

– Jeg har møtt 14-åringer som sier at de voldtok kvinner. Skar lepper, øyelokk og neser av hjelpeløse ofre. De trodde ondskap kunne være en billett ut av geriljaen. De hadde sett sjefene sine i straffedomstolen. Kommandanter som var blitt kjendiser og kom på tv, forteller Ochen.

Trolig ender krigsforbryterne opp med en mild straff, sier han. Det ville vært mye verre for dem om de ble dømt og måtte sone i hjemlandet.

Opptil ti barn kunne forsvinne hver dag fra det nordlige Uganda. Ochens bror havnet på statistikken mens de andre i familien sov. Han ble bortført 10. desember 2003.

– Jeg så venner forsvinne, bli drept eller tvunget på flukt. Jeg så menn velge feil og bli brutale ledere med våpen. Jeg kunne også endt opp i straffedomstolen, men valgte fred.

Ochen tar en slurk av pappbegeret med te. Blomsterenger og grønne jorder passerer i stor fart utenfor togvinduet. Han tilhører nå en gruppe kjendiser, kongelige og ivrige aktivister, som er blitt utpekt som FNs goodwill-ambassadører.

37-åringen styrer organisasjonen African Youth Initiative Network. På heltid kurser og mobiliserer de unge til å ta grep om framtida.

Han vil gi dem en ny stemme. La den bli hørt og ideene gjennomført. Brorens bortføring gjorde at han ville jobbe målrettet som fredsaktivist.

Nettverket hans har lappet sammen 21.000 lemlestede ofre. Overgriperne, barnesoldatene, har fått hjelp til å bli en del av samfunnet igjen.

– Gjennom oppveksten ble vi fortalt hvem som var fienden. Om ingen brøt mønsteret, ville den onde spiralen fortsette. Det gikk opp for meg at jeg hadde et valg.

Ochen ville ikke la seg verve til hæren for å hevne alle lekekameratene som forsvant. Han ville heller ikke slutte seg til militsen eller geriljaens rekker.

Det var uvanlig reaksjon i Nord-Uganda, der krig var hverdagen, og hvor man kunne oppleve å se kjente på sider av en bevegelig frontlinje.

– Jeg delte tankene med kompisene mine, deretter landsbyen. Jeg ville se hvordan vi kunne bringe smertefulle erfaringer sammen og utvikle dette til et liv uten frykt, krig eller lidelse.

Han var 13 år og det var en topp i antall kidnappinger. Runden han tok, var starten på fredsklubben. Fredsklubben første oppgave var å hindre at flere ble tatt som barnesoldater.

Geriljaen gikk etter alle som drev kampanje mot rekruttering av barnesoldater. Det var trusler, represalier og gjengjeldelse.

Da han var 22 år, forsvant broren. Fredsklubben gikk over til å bli et permanent og profesjonelt nettverk.

– Vi skulle bli den siste generasjonen som opplevde nød, og den første som åpnet en ny dør til en bedre framtid. Det var målet. Jeg vet at andre i regionen vår fortsatt lever i samme frykt som vi gjorde.

Ochen prøver å så tanken om endring og engasjement. I dag jobber fredsnettverket AYINET i Sør-Sudan, Rwanda, Burundi og Uganda.

Han opplever av mange unge ikke kjenner prisen for fred og stabilitet. Heller ikke hva som må gjøres. Han peker på demokratiaktivister i Sudan og Libya, som har ropt i gatene på diktatorers fall.

– Et diktatur er som et voksent tre. Når du kutter treet, vil frøene spre seg. Vi kan ikke forvente at en mangotre blir noe annet enn et mangotre.

– Dårlig lederskap og styring sprer heller ikke noe nytt. Vi må vite hva slags frø vi bør så for å skape toleranse og endring. Også hjemlandet mitt Uganda har sine utfordringer fortsatt.

– Regimer endrer seg ikke ved å bytte ut noen enkeltpersoner. Regimet, eller den regjerende stammen, må også føle at de vinner noe på en endring. I Libya ble ikke hverdagen bedre med Gaddafis plutselige fall, påpeker Ochen.

Han var også ledende aktivist for å få Uganda til å slutte seg til den internasjonale straffedomstolen i Haag. Nå er han ikke like sikker på hvor lurt det var.

– Domstolen er blitt politisk. Det blinker oransje. Den kan tippe begge veier – til rødt eller grønt, men ofrene må i fokus.

Da kommandanten Ongwen skulle framstilles for første høring i straffedomstolen, hadde Ochen jobbet med å få vitner til å stille opp.

Ofre, som hadde mistet alt de eide, også kroppsdeler, da Herrens motstandshær avsluttet toktet med å sette fyr på landsbyene.
Men domstolen avviste Ochens vitner fordi de ikke kunne presentere en fødselsattest.

– Jeg føler meg lurt og forrådt av det som skulle være det internasjonale samfunnets juridiske hus, sier Ochen. Han mener ICC utsetter ofrene for nye overgrep slik domstolen holder på i dag.

Victor Ochens forbilder er Nelson Mandela, Desmond Tutu og Kofi Annan. 37-åringen har samme lavmælte stemme som Annan, samme smittende latter som Tutu og samme forsonende innhold som Mandela.

Han har også en ting til felles med de tre: alle har vært nominert til Nobels fredspris.

– Livet i flyktningleiren har preget måten jeg tenker på, hvordan jeg er oppdratt og hvilke valg jeg tar, sier Ochen. Det internasjonale samfunnet var ikke der da jeg trengte hjelp.

Han tar et raskt sidespor og forteller om kampen for utdanning. Han måtte spare penger selv. Det gjorde han ved å høste skogen.

Store trær ble hogd og plassert i en kullmile. Resultatet etter noen måneders jobb ble trekull. En framstilling som er ødeleggende for helsa og klimaet, men salg av trekull er ofte den viktigste inntektskilden for fattige familier.

Så var han skopusser og vaskehjelp på en radiostasjon. Etter hvert fikk han prøve seg på lufta og kunne da fortsette å snakke om fredsklubbens mål. Nok penger til å ta eksamen, ble det også til slutt.

– Det viser seg at lokale initiativ nytter. Man trenger ikke være i Europa eller USA for å skape endring, sier Ochen. Hvordan han klarte å bryte mønsteret, er historiene som inspirerer andre unge afrikanere nå.

Victor Ochen har lett etter nyheter om broren siden dagen han forsvant for 16 år siden. Han fikk napp for noen år siden.

Under et landsbytreff med ungdommer som hadde blitt løslatt, eller hadde klart å rømme da hæren bombet geriljaen, var det en som tok oppmerksomheten hans.

Den tidligere barnesoldaten beskrev hvordan de hadde fått opplæring i å angripe hus i flyktningleirene. Han fortalte om en hendelse der de hadde gått inn og truet med seg en mann. Det skjedde ett år før våpenhvilen.

Personen ble lagt i lenker midt på natta. Hendene festet bak på ryggen. De var et titalls barn og menn som ble ført i rekke mot elva. Fotlenkene kunne høres. Det så ut som en slavekolonne i det dunkle lyset fra månen.

– Han visste ikke at han snakket om broren min, forteller Victor, men detaljene avslørte at det var vårt hjem han hadde vært i.

Da de skulle krysse elva, ble geriljaen med de ferske rekruttene overrasket av regjeringsstyrkene. Det ble skutt mot alt som rørte på seg.

Victor Ochen orket ikke å høre mer fra den unge mannen. Han trengte en pause.

Følelsene var i spill. Tankene spant i hodet.

Han dro hjem. Noe i ham sa at han ikke skulle fortelle faren eller søsknene hva han hadde hørt.

Han sov ikke den natta. Han klarte heller ikke å gråte. Han skjønte at han hadde snakket med en som var med på å ta broren fra ham.

En uke tok det å fordøye de nye opplysningene.

– Jeg var utslitt og nedbrutt. Jeg var sinna og lurte på hva jeg skulle gjøre. Det var jo feil av ham å ta broren min. Men, som en del av en gruppe, han hadde nok ikke noe valg, forteller Ochen.

Unggutten var ikke den som ledet aksjonen. Han var et offer i Victor Ochens øyne, som selv hadde blitt bortført og fratatt ungdommen.

Han møtte den tidligere barnesoldaten på nytt. Ba ham gjenoppta historien fra da de skulle krysse elva.

Alle hadde overlevd. De kom seg over elva og søkte ly i en skole. Dagen etter, da militsen skulle skille lag, prøvde noen å rømme.

Dominic Ongwen, som nå sitter fengslet i straffedomstolen, hadde alltid våpenet nær kroppen. Han skjøt og drepte dem som prøvde å stikke av. Ung eller gammel spilte ingen rolle.

Resten av nattas fangst fikk igjen hendene bundet på ryggen. De ble hentet ut av skyggen og plassert i solsteiken på knærne.

Vitnet tror Ochens bror var blant dem som satt igjen på bakken, men hukommelsen spilte ikke helt på lag. Han måtte ut på tokt igjen. Neste samlingssted var med en annen gruppe.

Ochen kom ikke noe nærmere et svar på hva som hadde skjedd med storebroren. Han følte seg fysisk syk.

Men så var det også noe som sa at han burde jobbe med denne mannen. Han hadde tross alt vist gode sider i lokalsamfunnet etter det ufrivillige oppholdet i jungelen.

Ochen valgte å gi ham et jobbtilbud – en samarbeidsmulighet. Ungdommen var overrasket. Etter niårsdagen hadde han levd og blitt systematisk påvirket i et geriljaliv.

– Jeg kan ikke noe annet enn å skyte og drepe. Er du sikker på at du har en jobb til meg?

Victor gjenforteller hvordan hans nye medarbeider skeptisk, men lykkelig, aksepterte tilbudet om arbeid i fredsnettverket.

– Det ga meg mer sjelefred enn jeg hadde trodd. Det å ansette min brors kidnapper endret måten jeg så på verden. Ofrene har kanskje ikke mye utdanning, men en erfaring og et engasjement som ikke kan sammenliknes med tradisjonelle vitnemål.

Ochen sier at det løftet tunge byrder fra hans skuldre da han overrakte ansettelsespapiret. Inntil da hadde han ikke vært forsonet med den tidligere barnesoldaten, omverdenen eller seg selv.

Hans nye medarbeider vet ennå ikke at det var Ochens bror han var med å bortføre.

– Jeg har ikke fortalt det til ham. Alle mine ansatte, halvparten ofre, kjenner min historie, men ingen av dem vet hvem som har gjort hva.

Victor Ochen har spilt ball med kronprinsen og statsministeren. En ball der FNs bærekraftsmål er printet. Han har valgt å fronte bærekraftsmål nummer 16, som handler om fred og rettferdighet.

Han reiser rundt og forteller hvordan afrikanerne må ta eierskap til egen framtid. Han forteller hvordan det er mulig å løfte seg ut av fattigdom og tragedie.

Organisasjonen hans får æren for at 2000 barnesoldater har lagt ned våpnene i nabolandet Sør-Sudan. Ochen hadde møtt kommandantene i jungelen.

– De var rasende og følte at alle så på dem som voldelige ekstremister. Ingen ville høre hva de hadde å si. Jeg fortalte min historie og hva slags samfunnet jeg ville vokse opp i.

Budskapet nådde igjennom. Militsen tok barn ut av slagmarken. De fikk gå over til Uganda, der Ochens folk nå hjelper dem til å vende tilbake til et sivilt liv.

Ochen har god tilgang på statslederne rundt Victoriasjøen og deres naboland. De bruker også ham og ser at lokale fredsinitiativ med unge stemmer har begynt å gro.

Han frykter en ny storkonflikt om få år dersom det ikke skjer en positiv utvikling.

Med seg i bagasjen fra fredsmeklerkurset i Nederland, har han fått nye frø å så: råd og tips til konflikthåndtering.

– Jeg var afrikaneren på bildet. Utmagret. Uten klær. Jeg fikk mitt første par sko som 14 åring. De ble stjålet etter seks timer. Ochen ler og sier:

Livet kan ta noen interessante vendinger.