Engelen i Nanjing

– Du er ikke helt god, du. Det er ting i livet ditt som du sliter med. Jeg ser jo det!

Chen Si setter øynene i en ung gutt med skolesekk og turkis T-skjorte som vi har fulgt med på en stund.

Den nedslitte Yangtze-broen er også denne morgenen fylt til bristepunktet av motorsykler og tungtrafikk. Den inviterer ikke til å stoppe og nyte utsikten.

– Du tar feil, svarer gutten først.

Men Chen gir seg ikke så lett.

I 13 år har den tidligere migrantarbeideren og lastebilsjåføren brukt helger og fridager på å patruljere her oppe, 73 meter over Kinas mektigste elv, Yangtze. Elven som kalles Kinas mor.

Årene her på broen har utviklet Chens evne til å lese mennesker.

– Du er ikke på ditt beste. Du er litt ute av deg, tror jeg, gjentar Chen bestemt.

Gutten drar på det.

– Jeg har for det meste vært fornøyd med livet. Men akkurat nå har jeg noen ting jeg sliter med, medgir han.

– Kom! sier Chen og tar gutten i armen.

– Det er kaldt! Du kan ikke stå her. Nå går vi.

– Reddet 321 fra å hoppe

Chen har vært gjennom tusenvis av slike møter oppe på broen. Men de som faktisk svarer på tilsnakk går det som regel gå bra med. De som virkelig bekymrer ham er de som bare smiler tafatt tilbake.

– Det finnes ingen teknikk egentlig. Du må bare bruke hjertet ditt. Det er som med fugler, en syk fugl synger ikke like rent som en fugl som har det bra. Når jeg er her oppe ser jeg med en gang om noen har tung gange, at de ikke er her for å nyte utsikten. Kanskje et tomt blikk. Jeg ser det med en gang, sier Chen til NRK.

I de 13 årene som har gått siden han begynte sine frivillige patruljer her oppe har Chen Si reddet mange:

– 321! Med den siste blir det 321, hevder Chen, som fører oversikt på et ruteark.

Men det er mange det ikke har gått bra med, også.

– Om du først har beina utenfor gjerdet er situasjonen veldig dramatisk. Det er veldig vanskelig å få noen tilbake da. Flere ganger har jeg surret beina deres fast i rekkverket her med plastposer før jeg har ropt etter mer hjelp.

Men ofte kommer han for sent. Minnene om dem det ikke går bra med, plager ham.

– Før gikk det veldig innpå meg. Men de siste tre–fire årene har jeg begynt å bare snu meg vekk. Jeg vil ikke se, og jeg vil ikke ta med meg synet av et menneske som hopper i elva. Det er for smertefullt. Jeg får mareritt av det.

Migrantarbeidere utsatt

Historien om Yangtze-broens dystre rekord er tett sammenvevd med Nanjings økonomiske utvikling.

Broen ble påbegynt i 1960 med sovjetisk hjelp.

Da den stod ferdig i 1968 var Kina midt i kulturrevolusjonen, og Khrustsjov og Mao hadde røket uklar med hverandre slik at kinesiske ingeniører måtte ferdigstille prestisjeprosjektet alene.

Idag er kapasiteten sprengt, og broen nedslitt.

Store, skitne granittfigurer av arbeidere med hammer og sigd titter fortsatt ned på oss, stormende mot et sosialistisk paradis fra en annen æra.

Imens har Nanjing, som andre store kinesiske byer, endret seg dramatisk.

Migranter har strømmet til fra landsbygda og jaktet etter jobber, høyere inntekter og sosial mobilitet.

Avstanden til familien og en tilværelse preget av slit har for mange av dem hatt sin pris. Om lag 60 prosent av dem som reddes fra broen nå er migrantarbeidere.

– Jeg kom også til byen som migrant. Det var hardt i begynnelsen. Og jeg tenkte: vi er alle i samme båt, så hvorfor skal jeg ikke hjelpe andre? Jeg så på TV, jeg tror det må være 15 år siden, hvordan denne broen nå hadde blitt så utsatt. Så tenkte jeg at jeg kunne gjøre noe selv, sier Chen og tar et dypt drag av en kruttsterk kinesisk sigarett.

Spesielt religiøs er han ikke. Men møtene med mennesker i ytterste mørke har likevel påvirket hans verdenssyn, om enn på typisk pragmatisk, kinesisk vis:

– Etter at jeg begynte å hjelpe folk her på broen har jeg blitt litt buddhistisk. Men litt kristen også. Jeg syns begge religionene har mye bra for seg, forklarer han.

Vil gjenforenes med «Kinas mor»

Den mektige Yangtze-elven renner gjennom hele det enorme Kina, fra Tibetplatået i nord til Shanghai i sør. Og altså her, 73 meter under føttene våre på denne broen i Nanjing. Dessverre har elvens mytiske status også styrket broens popularitet blant dem som ønsker å avslutte livet.

– Mange har en slags overtro knyttet til det. De tenker at skal de først gå ut av denne verden, vil de bli gjenforent med Yangtze, gjenforent med mor Kina. Og så er strømmen så sterk her. Du blir aldri funnet.

–Politiet sender ut noen båter for å lete etter deg. Men de finner nesten aldri noen. Så du kan si at man bare forsvinner. Venner og familie får kanskje ikke engang vite hva som har hendt.

Gir oppfølging

De siste årene har Chen fått litt penger av en veldedig organisasjon for å kunne gi de han redder på broen mer oppfølging enn bare å følge dem ned.

I utkanten av Nanjing har han leid en liten leilighet, med to soverom og et enkelt kjøkken. På alle veggene står det skrevet slagord på kinesisk.

– «Du kan gråte, men du må spise!» står det på den ene veggen.

Chen viser oss inn i det ene soverommet, som han kaller «kvinnenes rom».

– Nesten alle kvinner vi møter på broen er fra seg av kjærlighetssorg. Så her har vi skrevet et slagord på veggen til dem:

«Det kan være at noen ikke vil ha deg, men du kan ikke gi slipp på deg selv!»

– Men for å være ærlig, det er ingenting som egentlig hjelper mot kjærlighetssorg. Det eneste som nytter er å ta tiden til hjelp, for å glemme. Det har jeg sett mange ganger.

Men Chen Si bryr seg egentlig ikke om grunnen til at noen av og til bare ser mørke. Han håper å kunne gi de han møter styrke til å komme videre.

– For de fleste er det ikke sånn at de hater livet. De bare har kommet i en håpløs situasjon der og da.

Han tenker seg litt om.

– Det beste jeg kan håpe er at jeg gir dem et dytt i riktig retning, så de kan snu boken til en ny og blank side.

– De fleste ønsker jo egentlig det.