Den glemte krigen

Huset til Nikolaj Sjulipa er truffet av granater 13 ganger på to og et halvt år.

For ham startet det 26. mai 2014, da ukrainske styrker forsøkte å ta tilbake kontrollen over flyplassen fra separatistene.

– Jeg hadde akkurat fått ferdig det lille huset mitt, men så begynte den ukrainske hæren og flyvåpenet å bombe og skyte, sier Nikolaj Sjulipa.

NRK møter ham ute på Stravtonautgaten i nærheten av det som en gang var flyplassen i Donetsk.

Her er det knapt et eneste hel bygning å se. I dag er Nikolaj Sjulipa en bitter mann og tror Donbass aldri kan bli en del av Ukraina. Den pensjonerte gruvearbeideren vil ikke ha noe med Ukraina å gjøre.

– Det er bedre at vi går sammen med Russland, det er mer rettferdighet der, sier han.

Sjulipa nevner ikke at det faktisk var en gruppe bevæpnede separatister som først tok kontroll over flyplassen, støttet av en større gruppe «frivillige» fra Tsjetsjenia.

Knitringen fra automatvåpen høres i det fjerne. Frontlinjen mellom «Folkerepublikken Donetsk» og de prorussiske separatistene går bare vel en kilometer unna.

Drønn og skyting

NRK besøker Donetsk for første gang på snart to år. I januar 2015 pågikk kampene utenfor byen for fullt og lyden av skyting kunne høres hele tiden. Men nå seinhøstes 2016 er det i prinsippet våpenhvile og i det internasjonale nyhetsbilde lite snakk om det som skjer her i Donbass.

Men når kvelden kommer høres et regelmessig drønn, nok til å skape en uhyggelig stemning.

Gatene ligger øde. I Donetsk og ellers i de såkalte «Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk» er det portforbud fra kl. 23 til klokken fem om morgenen.

Konflikten øst i Europa er langt fra over, om det var noen som trodde det.

Problematisk innreise til separatistene

Skal du reise inn i de separatistkontrollerte områdene av Ukraina, må du planlegge turen godt. Ukrainske myndigheter krever at du registrerer deg minst ti dager på forhånd og i tillegg har en egen akkreditering for å reise gjennom ATO, området der det pågår det som de kaller en anti-terror-operasjon.

Det er i prinsippet seks overgangssteder mellom «folkerepublikkene» og regjeringskontrollert området, men det kan virke som begge parter i konflikten ønsker å gjøre det vanskelig for dem som ønsker krysse frontlinjen.

Flere av overgangsstedene har også vært stengt i lange perioder fordi det ikke har vært mulig å garantere for sikkerheten for dem som vil reise over.

Det er derfor både ampert og kaotisk ved overgangspunktet ved den lille landsbyen Majorsk 50 kilometer nord for Donetsk da NRKs team kjører over fra ukrainskkontrollert område til «Folkerepublikken Donetsk» en mild novemberettermiddag.

Det er bare med hjelp fra vår kontakt Aleksander vi kommer oss helskinnet gjennom her, selv om vi i prinsippet hadde alle papirer i orden, både fra ukrainske myndigheter og de prorussiske separatistene.

Kalasjnikovene henger løst over skuldrene på soldatene fra "Folkerepublikken" som ønsket oss «velkommen». En av dem spør pent om å få en norsk mynt som suvenir.

Aleksander har skaffet seg en bil med folkerepublikkens egne registreringsskilt, noe som gjør det lettere for oss å bevege oss rundt i det som mer og mer ligner på en egen stat, mellom selve Ukraina i vest og Russland i øst.

Midt i skuddlinjen

Vi har ikke kjørt i mer enn en halv time før vi får se at dette er en konflikt som handler om liv og død.

Aleksander stopper bilen i utkanten av byen Makiivka, der vi møter Olga Skotskaja som forteller hva som skjedde her 27. oktober.

– Plutselig slo granatene ned og to mennesker, blant dem en gutt på seks år ble drept rett her utenfor blokken hvor jeg bor, forteller hun.

Donetsk og Donbassområdet er tett befolket, det bor folk overalt og blokken der Skotskaja bor ligger like ved frontlinjen, rett overfor byen Avdijivka som de ukrainske regjeringsstyrkene kontrollerer.

Skotskaja forteller at hun synes noe av det verste er at slektninger på den andre siden og de kaller oss dem terrorister og separatister.

- Men er en seks år gammel gutt en terrorist?, spør Olga Skotskaja.

Samtidig vil hun ikke prate om at stillingene til styrkene fra Folkerepublikken Donetsk er like i nærheten og at de skyter over mot den andre siden.

Donetsk – kontrastenes by

Inne i Donetsk by går livet tilsynelatende sin vante gang. Da NRK besøkte byen i januar 2015 var svært mange butikker stengt. Nå er noen av dem, dog ikke alle, åpnet og det meste er mulig å få kjøpt.

På markedet i Donetsk er det mulig å få kjøpt det meste, men 75 år gamle Ljudmila Lavrinenko, pensjonert tannlege, har tenkt nøye på hva hun vil ha denne fredagen. Sitron, grønnløk og ost til en matrett hun skal lage til familien samme kveld er alt hun har råd til.

Men hun blir sjokkert når hun hører at de skal ha 300 rubler for et kilo sitroner, nærmere 45 kroner, det er en tidel av det hun får utbetalt i pensjon hver måned.

– Prisene stiger hele tiden forteller Ljudmila, som får utbetalt 2850 rubel i måneden.

Rubler er det som gjelder her nå. De ukrainske hrivniene er forsvunnet og gjelder bare i Ukraina. Det eret eksempel på at Donbass langsom glir lengre og lenger bort fra Ukraina.

– Det synes jeg er en dårlig ting fordi pensjonene her er bare en femtedel av hva de er i Russland, mens prisene er de samme, og høyere enn i selve Ukraina, sier hun.

Det er vanskelig å få full oversikt over hvor mange av innbyggerne som har forlatt Donetsk og Donbassområdet på grunn av konflikten. Bussene er ikke overfylte, men stemningen er en helt annen enn det den var da konflikten var på sitt mest intense i 2014 og i begynnelsen av 2015.

Ljudmila er ikke glad i den ukrainske presidenten Petro Porosjenko og de som styrer i Kiev i dag, men hun ønsker som mange her i Donbass at området igjen skal bli en del av Ukraina.

– Vi får bare håper på at det er mulig å finne fram til en løsning på konflikten, sier den pensjonerte tannlegen Ljudmila Lavrinenko.

– Regjeringen i Kiev forakter oss

Vi kjører ut fra Donetsk på de flotte motorveiene som en gang er bygget her, blant annet i forbindelse med Fotball EM i 2012.

Men snart snevrer veien inn og jeg ser lange køer av biler og mennesker, vi nærmer oss en annen av de seks overgangspunktene mellom separatistkontrollert og regjeringskontrollert område, ved byen Marinka.

Som ved Majorsk er stemningen også her amper. Noen kvinner forsøker å holde orden i køene og alle er fortvilet over at de må stå timevis, ja til og med dagevis i kø for å krysse kontrollpunktet som ligger på en høyde litt lengre fram.

– Det ser ikke ut til at det er noen som bryr seg om oss. Europa har glemt oss og vår egen president Petro Porosjenko bomber oss, sier Ljudmila Krabivnaja.

Hun er blant kvinnene som har tatt ansvar og prøver å dirigere trafikken her midt i ingenmannsland mellom de prorussiske separatistene og de ukrainske regjeringsstyrkene.

Det er livsfarlig å bevege seg langt vekk fra veibanen. Da en minibuss for en tid tilbake prøvde å ta seg forbi køen her, kjørte den på en mine og flere mennesker ble drept.

– Vi føler at ukrainske myndigheter forakter oss, ser ned på oss, vi er ikke terrorister vi er vanlige velutdannede mennesker, sier Ljudmila, som er på vei til slektninger i Kharkiv, Ukrainas nest største by litt lenger nord.

Også hun er i prinsippet for et forent Ukraina, men er nok et eksempel på at jo lenger konflikten i dette store landet øst i Europa drar ut i tid, jo vanskeligere blir det å få dette til i praksis.

Ingen fred i sikte

I slutten av november meldte Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa OSCE om 460 eksplosjoner bare i løpet av et døgn rundt Donetsk øst i Ukraina.

Tirsdag 29. november møttes utenriksministrene fra Ukraina, Russland, Tyskland og Frankrike i den hviterussiske hovedstaden Minsk for å drøfte et veikart for å få slutt på den snart tre år lange konflikten i Ukraina.

Resultatet fra møtet var lik null, men alle er enig om at det er viktig å arbeide for fred.

• Les også: Setter sin lit til at Donald Trump skal løse Ukraina-konflikten
• Les også: Solberg lover norsk støtte til Ukraina