Sauebonden som ble twitter-konge

– Ned! Sitt!

Kommandoene hagler fra sauebonden James Rebanks denne oktoberdagen. Vi befinner oss i et av Englands mest idylliske områder, the Lake District i nord. Her er det sjelden mobilsignal, her er det ikke noe trådløst nettverk, ingen kaffebarer og det er langt til alt.

Sånn har det alltid vært - og det er nettopp det Rebanks elsker. Det er det som er hans liv.

Født sånn og blitt sånn

Rebanks far var også sauebonde her opp i Lake District, og det var hans far før ham igjen. Og hans far igjen. I over 600 år har familien drevet med sauehold i disse åsene og fjellene..

Fra han var liten gutt var han alltid med ut på jobb, og så aldri for seg noe annet liv enn det forfedrene hadde her opp i den isolerte dalen.

– Jeg har aldri sett for meg noe annet liv. Jeg har alltid elsket det. Jeg fulgte med farfaren min, og syntes han var den kuleste fyren på jorden. Jeg vokste opp og syntes gjeter var det beste man kunne bli, forteller Rebanks ivrig.

Det vil si - han forlot dalen en periode i begynnelsen av 20-årene, og studerte historie på universitetet i Oxford. Men reiste hjem i helgene for å jobbe på gården til faren,

i tillegg til å treffe kjæresten Helen fra en av nabogårdene. De er i dag gift og har tre barn.

Om omgivelsene er rolige, er iallfall ikke jobben det. Med NRK på slep flyttes det på sauer, avlsværer må få ekstra kraftfor i parringssesongen og ellers en tilsynelatende endeløs rekke andre små og store oppgaver.

Hele tiden mens Rebanks bjeffer ut kommandoer til sine tre gjeterhunder. Tre gjeterhunder som veksler mellom å løpe ved siden av, eller hoppe opp bak på terrengmotorsykkelen han kjører rundt på. En av de få moderne nyvinningene i gjeterlivet.

– Det tar fra to år og oppover å trene opp gjeterhunder, og du må ha dem. En gjeterhund gjør jobben for mange mann under sankingen i fjellene, forklarer han videre.

Hver gang en flokk skal samles eller flyttes, løper hundene ut i vifteform og jager dem sammen. Deretter legger de seg ned for å markere at sauene skal bli der de er.

Eller «stay» som sjefen roper til dem. James Rebanks som nå er i sitt ess – ute på heiene. Men det er langt fra det eneste han gjør.

Måtte fortelle om livet på landsbygda

For allerede fra da han satt som liten gutt på skolebenken, frustrerte det ham hvor lite folk forsto av livet på landsbygda.

Hva landsbygda var, hva en gjeter gjorde og hvorfor landskapet i Lake District er blitt

som det er.

Han var ofte rasende på lærere og utenforstående som forsto så lite. Til slutt måtte han bare gjøre noe med det. Han skrev bok og han tok i bruk sosiale medier.

I 2012 lot han seg motvillig overtale til å ta i bruk meldingstjeneste Twitter. Der 140 tegn er maksgrense for budskapet. Det syntes han var noe ordentlig tull.

– Jeg syntes det var bortkastet tid. Det var mest kjendiser som fortalte hva de spiste til frokost. Jeg ville ikke være kjent. Men så en dag la jeg ut et bilde, og den ble gjentvitret over alle forventninger. Folk var kjempenysgjerrig på hva som skjer på landet, forteller Rebanks.

Fire år senere har han 85.200 personer som følger alt han gjør på sosiale medier. Han legger for det meste ut bilder av landskapet og sauene sine. Og svarer på en masse spørsmål. Til å begynne med var det noen få som fulgte ham, så en dag tok det helt av.

– Vi hadde et forferdelig snøvær som fikk internasjonal oppmerksomhet. Jeg la ute et bilde av at vi reddet noen sauer ut av snømassene og galskapen begynte. En eldre dame som hadde fulgt meg en stund kontaktet meg og sa «Jeg tror Twitter-kontoen din er ødelagt, den går opp med 1000 følgere i timen». Men den hadde ikke det, gliser Rebanks.

Og han så at denne enkle fortellerformen på 140 tegn eller bare enkle bilder av det han så var en strålende måte å vise frem livet som sauebonde på. Så skrev han også bok om livet sitt, «Sauebondens liv». Den er så langt gitt ut på 20 forskjellige språk. Om kort tid reiser han på bokturné i USA hvor han også lanseres stort.

–Trist hvor lite folk vet

James Rebanks er ikke i tvil, den største trusselen mot hans levesett og andre som driver landbruk på gammelmåten, er det industrielle landbruket. Drevet frem av en stadig higen etter lave matpriser.

– Det frustrerer meg ikke, men det er trist. En av grunnene til at jeg ville bruke Twitter og å skrive bok var for å lage en kobling mellom landbruk og de som bor i byene. Jeg ville fortelle folk at måten de lever på har stor innvirkning på jordbruk og dyrehold.

Det rene saue- og lammekjøttet som produseres på tradisjonelt vis i de rene åsene taper priskampen mot billig svin- og kyllingkjøtt som masseproduseres i svære fjøs og anlegg.

James Rebanks snur seg og viser frem ulla på den nærmeste sauen, forklarer at det knapt er forskjell på hvordan han driver sauehold og hvordan forfedre langt tilbake i tid drev sauehold. Så langt tilbake som for 5.000 år siden gikk det gjetere på de gresskledde åsene her.

– Men har du ikke for lengst tapt den kampen mot moderne matproduksjon?

– Det pleide å være en kamp jeg trodde jeg ikke kunne vinne, men nå tror jeg det er mulig. Vi må fortelle om det, og gjøre landbruk til noe som har betydning for folk, sier han bestemt.

Vil ikke presse tradisjonen videre

Det er høstferie i England når NRK møter den etter hvert så berømte (men lett sjenerte) sauebonden i Lake District. Det betyr at hans tre barn – Molly, Bea og Isaac, også er hjemme, men når han spør om også de vil være med ut og se etter sauene er de raskt på platten. Det betyr også at kona Helen får det noe roligere i huset.

Etter at James ble et internasjonalt navn har særlig hennes arbeidsbyrde økt – ifølge sauebonden selv. Hun svarer på brev, e-poster, henter journalister på jernbanestasjonen – og disker opp med lunsj til besøkende. Men forsikrer smilende om at de ikke ville vært foruten dette eventyret.

Barna vet at pappa er kjent, og at han skriver bøker. Og altså hva han gjør mest - er ute og jobber. Men om barna vil få samme kjærligheten for det enkle livet i de grønnkledde dalene her er selvsagt for tidlig å si.

– Hvis de vil fortsette tradisjonen, skal jeg hjelpe dem gjøre det mulig. Den største hodepinen ville jo være om alle tre ville det, spøker Rebanks.

Men etter å ha tenkt seg om litt mer, sier han:

– Det ville jo selvsagt være trist hvis tradisjonen ikke fortsetter, men jeg vil ikke gjøre det til noe press på dem. Det viktigste er at de vet hva vi gjør og kjenner historien vår.

Og akkurat den historien har James Rebanks fått delt med mange, mange tusen mennesker nå. Både i hjemlandet og under helt andre himmelstrøk.