Soldaten som hoppet het Conrad Schumann.

Han var bare 19 år gammel da svevet over piggtrådgjerdet gjorde ham til en av de mest berømte flyktningene fra kommunistregimet i DDR.

To dager tidligere hadde piggtråden kommet opp.

De som opplevde denne dagen for 60 år siden, glemmer den aldri.

13. august i 1961 var en søndag. Da berlinerne våknet, hadde myndighetene i DDR stengt det vestlige Berlin inne bak piggtråd. Den unge grensevakten Schumann var en av mange som ble satt til å passe på at ingen flyktet til vestsiden av byen.

Over natten ble en millionby delt i to. Familier ble splittet og venner så hverandre aldri mer. Mennesker som til da hadde vært naboer, befant seg plutselig i to ulike verdener.

Årsaken til byggingen var at titusener av østtyskere hadde flyktet til vesten for å søke et nytt liv der.

Schumann var ikke alene om å bestemme seg for å flykte mens de fortsatt øynet sjansen.

De neste dagene og ukene ble piggtråden erstattet med murstein.

Sperringene ble etter hvert til et formidabelt grensevern med høye murer, tusener av soldater, vakthunder og selvskudd.

For østtyske myndigheter var Berlin-muren «en beskyttelse mot vestlig fascisme». For folk i vesten var den «skammens og ufrihetens symbol».

Og selv om Berlin-muren er borte, er den fortsatt et viktig symbol på ufrihet.

Hoppet i døden

Historiene om ofrene for Berlin-muren er mange og hjerteskjærende. Minst 140 mennesker døde under forsøket på å flykte fra øst til vest, ifølge tyske historikere.

De første dødsfallene skjedde i dagene etter at byen ble delt. I Bernauer Strasse gikk grensen mellom øst og vest langs beboernes husvegger.

Derfor ble dører og vinduer sperret og folk tvunget til å flytte.

Flere rakk å flykte til friheten, men andre hoppet i døden fra vinduene i sine leiligheter.

Det siste dødsofferet for Berlin-muren var den 20 år gamle Chris Gueffrey. Han ble skutt og drept av østtyske grensevakter i februar 1989 – bare noen måneder før muren falt.

Jeg (journalist Arnt Stefansen) møtte og intervjuet hans mor, Karin Gueffrey, da hun to år senere vitnet i rettssaken mot grensesoldaten som drepte hennes sønn. Han ble dømt til to års fengsel.

Fortsatt viktig symbol

Berlinmuren var ufrihetens symbol fremfor noe under den kalde krigen. Og selv om muren falt i 1989, finnes det fortsatt flere fysiske rester av den rundt om i den tyske hovedstaden.

Men det er ikke bare de fysiske restene som er bevart. Fortsatt er muren et viktig politisk symbol, som preger det tyske samfunnet.

«Muren i tyskernes hoder» har vært et populært uttrykk for å beskrive de store forskjellene mellom folk i øst og vest i årene etter murens og jernteppets fall.

Og murens symbolikk brukes stadig i politiske markeringer i Berlin. «Riv ned patentmuren» var parolen til aktivistene i gruppen Avaaz da de i sommer demonstrerte mot farmasi-industriens patentbeskyttelse av sine koronavaksiner.

Og ideen om å bygge murer og grensegjerder har på ingen måte mistet sin aktualitet etter Berlin-murens fall. For noen år siden bygget ungarske myndigheter et grensegjerde for å holde migranter ute. Det samme har Litauen gjort de siste månedene.

Omfattende markering

Den 9. november 1989 falt Berlin-muren – 28 år, 2 måneder og 28 dager etter at den ble påbegynt. Og «skammens mur» falt av samme årsak som den ble bygget: For å hindre masseflukt fra det kommunistiske DDR.

Dagens 60-årsminne er blitt markert med et stort program i Berlin.

Den viktigste markeringen skjedde nettopp i Bernauer Strasse – der mennesker hoppet i døden i 1961. På dette stedet finner vi nå den såkalte Gedenkstätte Berliner Mauer – det sentrale monumentet over murens historie.

Det er også holdt en rekke minnemarkeringer i Berlin og nabodelstaten Brandenburg fredag. Særlig inntrykk gjorde seremonien der det ble lagt ned kranser for de 140 ofrene for Berlin-muren og deres navn ble lest opp.