Rett foran bilen står to ungdommer og sperrer veien. Den ene i en gul vest. Det er sent på kvelden den 6. desember. Stedet er Zurenborg i Antwerpen.
I baksetet sitter alle tre barna våre – fra 12 til 16. De er hentet etter treninger. Vi svinger inn vår gate, Cogels Osylei, Europas best bevarte bygate i Art Nouveau-stil.
Den første tanken da den unge jenta og gutten står foran bilen, er at dette er en protest.
De gule vestene har allerede flere sympatisører i Belgia. Det har vært protester i Brussel. Nå er de kommet til Antwerpen, til vår gate, tenker jeg. Jeg blir litt forundret og litt irritert.
Det går et kort øyeblikk før vi skjønner at det er et filmsett som har okkupert gaten vår. Gutten og jenta er del av crewet og er satte ut som trafikkvakter.
– Dere kan ikke kjøre gjennom her på noen timer, sier gutten.
Kaster seg mot bilen
Jeg forklarer at vi bor kun 50 meter ned og skal hjem.
– Ok, vær rask svarer gutten.
Jenta snakker med en annen bilist og har ikke hørt beskjeden fra kameraten. Da jeg begynner å kjøre er hun nær ved å kaste seg mot bilen. Gutten hiver seg etter henne igjen for å fortelle henne at vi har lov. Jeg gir gass for å adlyde den første beskjeden. Ungene roper: – Pappa!
Jeg svinger i en stor bue rundt jenta og det hele virker ganske mye mer dramatisk og kaotisk enn hva det er.
Parkert i oppkjørselen noen sekunder senere er det først helt stille i baksetet.
– Det var Jonas fra «Skam». Herregud pappa, du kjørte nesten ned skuespillerne fra belgiske «Skam»!
«Skam» i vår gate
Hun mellomste ser nesten som hun har møtt Jesus sammen med Lady Gaga, og at faren hennes nesten har meid dem begge ned i brostenen.
– Oi, jeg må snakke med dem, sier jeg.
– Hva nei? Det er ikke bare noe du kan gjøre.
– Jo, sier jeg. Jeg må si unnskyld og forklare at jeg ikke prøvde å kjøre ned jenta, og så må jeg finne ut hva de holder på med.
Mens jeg er ute, holder jentene på 12 og 14 nesten på å gå oppløsning. Det samme med deres eldre bror, selv om han utad forsøker å være roligere.
Dette er å bryte alle sosiale regler. Å med overlegg spasere rett inn i en situasjon hvor eneste mulig resultat er å drite seg ut.
– Dette er typisk, pappa. Han tror det er helt greit å nesten kjøre noen ned, og så gå og prate med dem.
Alle tre er gått lengst inn i vårt smale hus så de ikke kan sees fra vinduene mot gaten.
Jeg ber om unnskyldning til jenta, og sier jeg ikke mente å gjøre noe farlig. Jenta, som heter Tessa, sier at alt er helt greit.
Hun var bare redd for jeg skulle kjøre inn i filmsettet.
Gutten heter Nathan og spiller Jens, tilsvarende Jonas i norske «Skam».
Nathan Bouts som Jens i en scene fra første sesong av wtFOCK, eller Belgisk Skam.
Foto: Sputnik BelgiaTessa Vanhees er ikke «Skam»-skuespiller.
Denne kvelden jobber både hun og Nathan Bouts som crew på settet til en annen tv-serie. Vår gate fra 1900–1920 gir serien den riktige bakgrunnen.
Jeg tar et bilde med mobilen av Tessa og Nathan, sier takk og at jeg kanskje prøver å få tak i dem senere.
Bunnløst flaue
Hjemme er alle barna bunnløst flaue, men mest opprømte.
– Hva sa de? Filmer de «Skam» i gaten vår? Var de greie? Har de hørt om «Skam»? Var hun andre jenta en av jentene fra «Skam»?
– De var hyggelige, og de var ikke sinte, svarer jeg.
– Og ja, de visste om «Skam», at det er en norsk serie og at det er en NRK som har laget originalen, svarer jeg.
Ungene vil ikke gå med på at det ikke var pinlig at jeg gikk og pratet med dem.
Det er helt uak, som uaktuelt heter, å bli med bort og hilse.
Men hun mellomste skal ha bildet jeg tok. Et bilde av Nathan i vår gate er tross alt kult. Et trofé å vise til særlig belgiske og nederlandske venninner på skolen dagen etter.
Kanskje er dette det største skupet jeg gjorde og aldri fortalte om i 2018; et møte med en skuespiller i belgiske «Skam». Men å få gjennomført det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde.
Når vi henvender oss til de som står bak belgiske «Skam», får vi beskjed om at de forholder seg til anbefalinger de har fått av rettighetsinnehaver NRK.
Ingen intervjuer med skuespillerne før sesong 2 er ferdig sinnspilt og tilgjengelig.
«wtFOCK»
Vi møter alle oss selv i form av vår egen arbeidsgiver i døra en gang iblant, men da gjerne hjemme.
Ikke ute, via en tredjepart, et filmselskap og et mediehus i Antwerpen, i Belgia.
«wtFOCK», som belgiske «Skam» heter, er en de utenlandske remakene som har hatt suksess.
«wtFOCK» er, ganske opplagt, importert engelsk banning og brukes på inn og utpust av flamsktalende ungdom i Belgia.
Handlingen i «wtFOCK,» er lagt til Antwerpen. Byen hvor vi bor.
Europas nest største havneby. Europas senter for produksjon av plast og hele verdens diamanthovedstad.
Antwerpen er en by med store sosiale forskjeller. Det finnes hele bydeler dominert av innvandrere med røtter i land utenfor Europa.
Nathan og Tessa bor begge i Antwerpen. Midt i et Europa som rives fra mange kanter og hvor motsetningene kan virke som om de øker.
En by med mange muligheter, men hvor det ikke er like enkelt for alle.
Under radaren
De store debattene som ledende europeiske politikere engasjerer seg i handler om Brexit, migrasjon, om å holde Europa sammen eller ikke. Og om dyp uenighet om økonomi og pengebruk.
Ingen vil si at alt dette ikke er viktig, men hva tenker Nathan og Tessa og deres venner om det Europa de skal overta?
Er disse store splittende temaene det viktigste for dem som er unge, eller er de mindre viktige enn en andre spørsmål som går muligens går under den politiske radaren?
Nathan får da altså, indirekte, ikke lov av NRK å snakke med NRK.
Men Tessa, som kun er crew og ikke skuespiller, har tid, lyst og lov til å møte oss.
Ler av politikken
Kvelden før var hun på jobb som produksjonsleder for en motevisning i Paris.
Nå kommer hun rett fra et jobbintervju. Hun håper på å få fast jobb som produksjonsleder på en konsertarena.
– Politikken er ute av kontroll. Det er nesten morsomt, jeg får lyst til å le hysterisk, sier hun.
– I Flandern har vi et politisk parti som er det største i Belgia – NVA. Nå gikk de ut av regjering. Selv om de kunne ha fått andre partier med på et samarbeid, valgte de å fremprovosere en krise på grunn av uenighet om innvandring. Det kan virke som om de ønsker at Belgia skal fremstå om uregjerlig, sier Tessa.
NVA (Ny Flamske Allianse) er parti som ligger et godt stykke til høyre. Tessa mener partiet forsøker å tvinge frem en konføderasjon hvor de styrer Flandern, og så får de fransktalende områdene styre seg selv. Og det aller verste er at det kanskje går.
– De ligger alltid tre skritt foran. Det handler om personlige ambisjoner, og selvsagt om penger og makt.
Tessa sikter til ordføreren i Antwerpen som også er partileder for NVA.
Partiet stiller kun til valg der det er flamsktalende velgere. Altså i Brussel og Flandern.
Fordi alle de tradisjonelle partiene er delt i et flamsk og et franskspråklig parti, er NVA likevel det største enkeltpartiet i Belgia.
Selv plaserer Tessa seg selv et stykke til venstre, men hun tror ikke det er her fremtiden ligger. I byen Mechelen, som har en forholdsvis ung befolkning, har de fått en koalisjon av de grønne og liberale.
Dette er løsningen som vil komme flere steder, mener Tessa. En slags kombinasjon som tillater dem som har penger kan fortsette å tjene penger, samtidig som vi får til et grønt skifte.
– NVA fører en politikk som er splittende, men partiene til venstre er heller ikke uten skyld. De fremstiller ofte som stemmer på partiene til høyre som enten litt onde eller dumme. De er jo ikke det.
Gjennomskuet
– Jeg tror det er mye av dette de unge i dag faktisk gjennomskuer, sier Tessa.
Samme dag som jeg treffer Tessa på nytt, har 35.000 belgiske skoleungdom skulket skolen i klimaprotest.
De mener de eldre generasjonene og dagens makthavere ikke gjør det «fock» for å redde klimaet – for å si det med demonstrantenes egne ord. Og at det er på tide at de får sitt «focking» shit sammen, og slutter å «focke» med fremtiden deres.
Kraften i protestene er så sterk at avisen De Standard har sagt at ny generasjon er i ferd med å få sin politiske oppvåkning.
Ikke så rart de tror de kan gjøre noe det
– Det er rart at det skjer først nå, men det er ikke uventet at det dagens skoleungdom som protesterer og klarer å sette det på agendaen. De er faktisk de første som har lært om klimaendringer på skolen og er utdannet til forstå dette. Det er ikke så rart at de tror de kan gjøre noe med det, sier Tessa.
Hun er 29 år gammel, og snakker som om hun hun er i ferd med å definere seg selv på vei ut av kategorien «ung».
Hun sier vennekretsen hennes er fra 20 til 35, og hun jobber mye sammen med helt unge mennesker. Tessa kan tilbringe timer ventende på filmsett sammen med alt fra unge skuespillere på randen av berømmelse, som Nathan, til crewarbeidere som håper på å få en fot innenfor i film- og underholdningsindustrien.
– De tenker mye på fremtiden, men på en måte tar de litt lettere på det. De er mer drømmende. Jeg sliter mer med selve øyeblikket. Likevel skjønner de mer enn hva jeg gjorde for ti år siden; at verden er «focket opp». Og de vil gjøre noe med det.
– De er veldig klar over det. De tror at de i større grad må seg stole på seg selv. Ganske enkelt «fock it». Vi må klare oss på egen hånd, sier Tessa og smiler litt.
