Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i Washington.
Den første smaken av sommer kom med påskeharen her borte i Washington. Temperaturen skjøt i været og har siden vippet mellom 25 og 30 varmegrader.
Vinterhabitten er stuet bort, og shorts og sandaler hentet frem fra vinterdvalen.
I pur glede lot jeg meg utfordre av ungene til vannkrig i hagen. Med nyinnkjøpte vannpistoler og vanngevær løp vi rundt og sprutet vann så naboen over veien nesten ble skremt. Jeg må tilstå jeg ble litt vel ivrig og hoiet i vei med ladet vann mot bevegelige mål.
Jeg innså raskt at min fysiske form hadde tapt seg over vinteren. Jeg ble et lett mål, og jeg må nok erkjenne at den som ble mest våt var meg.
Men det var morsomt, og jeg gleder meg til nærkontakt med mer vann i det lokale svømmebassenget. Det åpner trolig om ikke så lenge hvis det sommerinspirerte været holder.
Avlyst på grunn av regn
Man kan aldri vite med amerikanerne. De tar ingen sjanser på noe når det gjelder været.
Tre uker på rad har de første planlagte fotballkampene til min datter blitt avlyst. Årsak: regn eller fare for regn, og dermed frykt for at ungene skal skli og falle på en våt gressmatte.
For å unngå eventuelle søksmål kansellerer de heller for å være på den sikre siden.
Jeg tillot meg å bemerke overfor en amerikansk nabomor at i Norge var vi ikke vant til slik «solskinnsfotball», og at norske unger tåler litt regn under en fotballkamp.
Hun virket nesten litt rystet over opplysningen og forklarte at her i Washington har man heller ikke penger til å fikse på fotballbaner, og at det derfor var helt naturlig å avlyse kamper på dager det kunne komme nedbør for å unngå unødig slitasje.
Jeg var på nippet til å følge opp, men lot det være - fordi jeg skjønte at vi befant oss mentalt på hver vår banehalvdel.
Født eller ikke født i USA?
Man kan undres over mye her i USA - som denne uken da landets president ble tvunget til å vise frem sin egen fødselsattest for å bevise at han er født amerikaner.
Jeg trodde jeg aldri som korrespondent skulle vise frem fødselsattesten til USAs president i beste sendetid i Dagsrevyen, men det gjorde jeg altså denne uken - og jeg var ikke den eneste journalisten. Nyheten gikk verden rundt og fylte amerikanske nyhetssendinger nærmest til bristepunktet, før tornadoer og uvær overtok.
Kirsebær og dronninger
Like før påske drysset det rosa i sentrumskjernen av Washington. De 3750 japanske kirsebærtrærne ble kledd nakne av vindkast etter noen få intense dager hvor de blomstret omkapp.
Kirsebærblomstringen tiltrekker seg hvert år tusenvis av skuelystne for å oppleve dette sikre tegnet på vårens komme.
Det hele avsluttes med «Cherry Blossom-parade» - et slags kommersielt 17. mai-tog. Tribuner er satt opp langs ruten på Constituion Avenue. For drøye hundrelappen får du sitte og ha orkesterplass til paraden.
I toget kan du se staute soldater marsjere i takt, dansetrupper utføre rundkast langs asfalten, bivåne blankpolerte veteranbiler, en vinkende kongressrepresentant til fots og ikke minst årets «Cherry Blossom Queen» - en dronning i rosa med kjernesunne verdier som ikke utfordrer andre enn dem som alltid vil være i mot slike kåringer.
Jeg måtte smile over å se de eldre damenes hengivenhet overfor kirsebærdronningen. De vinket og ropte begeistret til den unge skjønnheten. Like før hadde pensjonistene også fått med seg to skoleflinke jenter i paraden - kåret til «outstanding teens» - eller enestående tenåringer.
Diplomati og verdier
To dager før paraden var jeg i den mektige Washington-katedralen for å høre på tre tidligere amerikanske utenriksministre som snakket om verdier og diplomati. James Baker, Colin Powell og Madeleine Albright har alle vært involvert i kriger og elendighet - fra den første Golfkrigen via Irak til Afghanistan.
De tidligere utenriksministrene manet alle til en mer ydmyk amerikansk utenrikspolitikk og advarte mot å tvinge amerikanske verdier og styringssett nedover hodene på andre. Makt og posisjon må alltids tuftes på verdier, var budskapet fra de tre eks-statsrådene.
På vei ut fikk jeg såvidt rukket å stille et spørsmål til Madeleine Albright før en stor, kraftig politimann ga meg marsjordre fra området.
Jeg prøvde å spørre hvorfor, siden vi ikke utgjorde noen sikkerhetstrussel der vi sto helt alene, kameramannen min og jeg. Men han gadd aldri svare. Gjentok bare monotont: «Thank you for leaving now» - takk for at du går nå.
Jeg skjønte det var fånyttes å peke på verdier og diplomati. Han hadde rett og slett ikke fått med seg budskapet denne kvelden i katedralen.
Med romferge til Sørlandet
Snart har jeg vært her i Washington ett helt år. Tiden har gått fort, og læringskurven har vært bratt. På en rusletur forleden kveld havnet jeg tilfeldigvis i en gatestubb med navneskiltet «Norway» og en pil under med skiltteksten «One way».
Skiltet pekte faktisk i himmelretningen mot gamlelandet, og det var ikke fritt for at jeg fikk et ekstra lite stikk av hjemlengsel. Det slo meg et nanosekund at jeg skulle ha vært astronaut som med egen romferge kunne ha latt meg skyte hjem til Sørlandet.
Den norskættede astronauten Mike Fossum betrodde meg for noen uker siden hvor flott det er å se norskekysten som en slags hinne fra oven omgitt av blått hav.
Fossum er snart på vei ut i verdensrommet for tredje gang, men denne gang uten transport av de velkjente romfergene. De settes nå på bakken for godt, etter 30 års tjeneste i verdensrommet.
Det misliker amerikanske romfartsentusiaster, og Fossum innrømmer at han gruer seg til å se romfergen Discovery igjen - den blir nemlig nå parkert for godt på et museum langt unna stjernehimmel og månelandskap.
Skjema på skjema
Nylig fant jeg grunn til å oppsøke en lege her i Washington. Jeg oppdaget plutselig en slags hengende føflekk strategisk plassert midt i den ene armhulen. Den ble raskt en liten verkebyll, og jeg hadde store problemer med å manøvrere deodoranten uten ekstra smerte.
På femte forsøk fikk jeg innpass på et legekontor.
Vel fremme ble jeg møtt av ikke mindre enn tre smilende unge damer i resepsjonen. Den ene ba meg fylle ut personlige opplysninger, den andre var mest opptatt av om jeg var kredittverdig nok til å betale for besøket og den tredje bare smilte.
Jeg prøvde å forklare at jeg var medlem av både norske NAV og helseøkonomiforvaltningen HELFO siden jeg fortsatt betaler mine 7,8 prosent trygdeavgift til den norske stat under mitt USA-opphold.
Damene bak skranken lot seg ikke synlig imponere over verken NAV eller HELFO, men siden jeg kunne fremvise at jeg hadde med mitt eget kredittkort, så ble tonen litt mer vennligstemt.
Jeg ble deretter vist inn til legen av en assistent.
Legen kom, undersøkte min armhule og den lille utveksten og rådet meg til å fjerne den med det samme, før hun igjen forlot rommet. Assistenten ba meg sette meg i en stor regulerbar skinnstol for å gjøre meg klar til inngrepet.
Og der satt jeg i bar overkropp og følte meg ikke særlig høy i hatten. Som pasient føler jeg meg aldri vel. Man mister liksom litt herredømme over eget liv på et legekontor.
Mens jeg sitter der nesten halvnaken, stikker assistenten til meg et hvitt ark.
Før vi kan begynne må vi bli enige om det økonomiske oppgjøret, forklarer hun, og peker på en haug med tall. Hun snakker så fort og energisk at jeg raskt mister tråden og spør litt forvirret hva det hele vil koste meg totalt sett. Hun fortrekker ikke en mine og peker nesten litt demonstrativt oppgitt nederst på arket hvor totalsummen står.
Jeg prøver å spøke med at det var sannelig dyrt for å få fjernet en bitteliten utvekst, men skjønner fort at spøken overhodet ikke slår an.
Jeg føler meg i en slags tvangssituasjon, legen har tross alt rådet meg til å fjerne tingen og hele inngrepet kan gjøres så fort jeg skriver under på regningen. Jeg skribler ned navnet og sukker.
Så venter jeg på at legen skal ta frem skalpellen. Men den gang ei. Et nytt skjema stikkes til meg der jeg sitter uten skjorte.
Med samme stemmenivå som for regningen, farer assistenten gjennom en haug med avsnitt som i sum, slik jeg forstår det, fraskriver legen all skade hun eventuelt vil påføre meg som følge av at hun kommer til å skjære i kroppen min.
Jeg må skrive under på at jeg skjønner hva som skal skje og selv ta konsekvensen av inngrepet. Med andre ord, noe erstatningskrav kan jeg se langt etter om legen skulle snuble eller være litt skjødesløs under inngrepet og kutte meg langt inn i brystkassa.
Jeg skjønte at det var alvor og våget ikke tenke tanken på en ny spøk. Jeg festnet grepet om kulepennen og signerte en smule skjelvende.
Straks dokumentet var undertegnet, dukket legen opp igjen som troll av eske med en sprøyte med bedøvelse i hånden. Et lite stikk og så var hun i gang. Jeg festet blikket stivt på et medisinskap rett foran meg mens hun skar i vei under armen.
Lyden av en raspende skalpell ikke så langt fra øret mitt gjorde meg en smule ør.
Men ikke lenge etter var heldigvis det hele over.
Jeg ble høflig vist ut til betalingsskranken og fremvist dokumentet med beløpet jeg hadde skrevet under på i legestolen. Jeg dro kredittkortet og fikk kvitteringen.
Da jeg så noen uker etter fikk tilsendt refusjonen for deler av legebesøket, ble jeg en smule overrasket. Ett punkt var nemlig strøket fullstendig. Og det var utgiften til bedøvelse. Det dekkes nemlig ikke av en eller annen merkverdig grunn. Man skal åpenbart tåle litt smerte og lidelse når man legges under kniven.
Jeg kunne et øyeblikk se for meg helsebyråkraten med rød penn stryke punktet om bedøvelse. Kanskje burde jeg ha bestilt full narkose i stedet, for å kunne håpe på refusjon fra norske helsemyndigheter...
