NRK Meny
Normal

Jordskjelv, hete og førerkort

Små rystelser av ulike slag har gitt oss ny livserfaring her i Washington.

Washington D.C.

En varmebølge har feid over den amerikanske hovedstaden i sommer. Da gjelder det å finne avkjøling der man kan.

Foto: TIM SLOAN / Afp

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington av Jon Gelius.

Jon Gelius

Det startet med at vi bråvåknet grytidlig en tirsdagsmorgen av et lite jordskjelv.

Klokken var nøyaktig 05.04 da sengen og hele huset ristet i noen sekunder. Skjelvet ble målt til 3,6, og var nok til at flere hundre engstelige amerikanere ringte politiet.

Det hører heldigvis til sjeldenhetene at Washington rammes av jordskjelv. Sist gang hovedstaden opplevde såpass underjordiske rystelser var for over 35 år siden.

Varmebølge

Samme uke opplevde vi varmerekorder i byen. Gradestokken krøp opp mot 105 Fahrenheit eller over 40 grader i skyggen. Det var i sannhet hett rundt øra på oss.

Værmeldingen fra Sørlandet på samme tid lød på vått og grått med regn og knappe 20 grader.

Uken etter slo amerikansk «thunderstorm» til i nabolaget. Uværet brakte med seg vindkast i orkan styrke, kraftig regnskyll og bulder og brak med flerrende lyn. Det var virklig ille de minuttene uværet sto på, og herjingene etterlot nabolaget i stummende mørke.

Tordenuværet tok strømmen fra over 200.000 amerikanere i Washingtons ytterkant hvor vi bor. Og det var sannelig en prøvelse å få elektrisiteten tilbake. Det tok 46 timer eller nærmere 2 døgn før vi igjen hadde lys, luftkjøler og kjøleskap som virket.

Kloakken feil vei

Vi synes vi hadde opplevd nok på noen få dager, men prøvelsene var ikke over. På vei ned i kjelleren for å vaske tøy oppdager vi at kloakken hadde tatt en annen vei enn den skulle, nemlig opp av et toalett og ikke ned.

Jeg skal spare dere for detaljene, men bare kort slå fast at oversvømmelsen i kjelleren ikke akkurat var noe vakkert syn. Tre mann rykket inn med slamsugere, videokameraer og stakeredskaper for å ordne opp.

De fant ut at en ørliten lekkasje utenfor huset hadde tiltrukket seg røtter fra det nærmeste treet, som nå presset på hele kloakkledningen og hadde gjort passasjen noe smalere enn normalt.

Vi fikk beskjed om at en slik forstoppelse kunne oppstå igjen og ble anbefalt å skifte ut klokakkledningen.

Denne vurderingen er det utleieren og huseieren som nå tar, mens vi som leieboere må leve med en viss usikkerhet i et knapt halvår til før en ny kontroll skal gjennomføres av ledningspunktet.

Vær døgnet rundt

Som hjemme i Norge har vær og uvær vært det store samtaleemnet i nabolaget de siste ukene. Stort sett har vi hatt strålende sommervær med temperaturer på jevne 30 grader og sol fra bortimot skyfri himmel.

Shorts, t-skjorter og sandaler har vært dagligantrekket hele sommerferien. Selv nå i august har langbukser bare unntaksvis vært i bruk.

En av våre naboer, Bob, følger været fra time til time på sin mobiltelefon. Jeg minnes min gamle far som også var opptatt av vær og vind hjemme i Arendal, og må bekjenne at jeg nå har arvet noe av den samme lidenskapen.

Nabo Bob, som er i 60 årene, mente nemlig jeg burde skaffe meg den siste programvaren på mobiltelefonen som viser været i nærområdet via radar. Stolt sto Bob i gata utenfor med sin mobiltelefon og viste meg hvilken vei stormen som tok strømmen vår, hadde tatt.

Førerkort eller ikke førerkort

Livet her i Washington er i ferd med å falle på plass. Omsider har jeg fått meg min personlige pinkode til det amerikanske samfunnet - det ettertraktede personnummeret med det klingende navnet Social Security Number.

Med nyervervet pinkode tok jeg turen til det amerikanske biltilsynet for å skaffe meg et amerikansk førerkort. Den norske «lappen» duger ikke for amerikanerne - ja, det skulle fort vise seg at mitt norske førerkort nærmest ble sett på som et sertifikat du kan ta som barn i Legoland.

Biltilsynets kontor jeg oppsøkt var enormt. Over 40 luker på rad og et myldrende folkehav. Køene var lange og gikk tregt fram mot lukene. Da det endelig ble min tur, varte ikke samtalen i luken lenge.

Den myndige damen avviste hele førerkortet tross mine forsikringer om at det faktisk var et gyldig sertifikat jeg hadde hatt i mer enn 25 år. En supervisor ble tilkalt og hadde samme beskjeden: Mitt norske førerkort måtte dokumenteres.

Slukøret forlot jeg damene på biltilsynet og dro til den norske ambassaden her i Washington. De kunne hjelpe meg med en formell oversettelse og bekreftelse på at mitt norske førerkort faktisk var et særdeles gangbart sertifikat.

Ny dag, nytt forsøk

Neste dag brakte dokumentet meg en luke videre i biltilsynets byråkrati. Jeg trodde alle papirer nå ville være i orden, men den gang ei.

Den mannlige ekspeditøren klarte ikke å finne mitt amerikanske Social Security Number i sin datamaskin. Jeg viste ham det tilsendte skriftelige beviset på at jeg var rettmessig eier av et Social Security Number, men det amerikanske offisielle dokumentet gjorde ikke nevneverdig inntrykk.

Jeg finner det ikke i min datamaskin, gjentok han monotont. Han forklarte at han trengte en egen bekreftelse fra innenriksdepatementet Homeland Security for å kunne hjelpe meg videre.

Det er altså byråkratiet i landet som kaller seg De forente amerikanske stater, men som ikke en gang klarer å forene tilgjengelig offentlig informasjon i sine registre.

Dermed måtte jeg gjøre vendereis for tredje gang - og tålmodig vente i to nye uker før bekreftelsen på at jeg faktisk hadde et Social Security Number tikket inn på datamaskinen til byråkraten i biltilsynet.

På mitt fjerde besøk hos biltilsynet kom jeg ytterligere en luke nærmere et amerikansk førerkort. Alle papirene ble godkjent og jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta både teoriprøve og oppkjøring på nytt.

At jeg hadde kjørt bil i mer enn 25 år gjorde overhodet ikke inntrykk. Jeg måtte bevise min kunnskap og mine kjøreferdigheter nok en gang.

Oppkjøring etter 25 år

Det var ikke fritt for at jeg følte eksamensnervene fra yngre dager da jeg tok plass i teorirommet foran datamaskinen som skulle teste meg i 20 spørsmål med fortløpende umiddelbar tilbakemelding på om man svarte riktig eller galt.

Tre feil og man strøk.

Det gikk med nødskrik. Jeg klarte heldigvis 17 av 20 spørsmål og pustet litt roligere.

Ett av spørsmålene jeg bommet på handlet om bruk av armen ut av bilvinduet for å gi signal til andre bilister.

Spørsmålet lød: Med hvilken armbevegelse signaliserer du til bilister bak at du er i ferd med å stanse din bil.

Jeg grublet og kikket på svaralternativene. Det slo meg at hjemme i Norge var en flat hånd i været et kjent stoppesignal. Jeg klikket på dette svaralternativet og fikk sporenstreks opp melding i rødt på skjermen om at svaret var feil.

Riktig svar skulle ha vært å ta armen ned langs bilsiden for å signalisere stans.

Denne uken var det så klart for oppkjøring med min egen private bil. To obligatoriske tester på lukket bane først og deretter en kjøretur i nærområdet.

Testene måtte gjennomføres innen 3 minutter pr øvelse. Brukte jeg lenger tid, strøk jeg automatisk.

Og i tillegg - dersom jeg underveis ikke skulle klare oppgavene, ville kjørelæreren overta kjøringen og henvise meg til passasjersetet i min egen bil tilbake til startområdet.

Over linja

En mutt kjørelærer med papirer i klypeholder tok plass ved siden av meg. Han pekte på den lukkede banen og ba meg starte oppkjøringen. Ryggeøvelsen gikk heldigvis greit. Jeg klarte å få bilen rygget inn i den trange luken uten å berører en eneste kjegle.

Neste oppgave var å lukeparkere parallelt i kjøreretningen innenfor en ny luke markert med kjegler, en hvit heltrukket linje og en mursteinskant like på utsiden. Parkeringen måtte være 12 inches eller mindre fra selve mursteinskanten. Omregnet ca.30 centimeter eller nærmere.

Jeg rygget på plass som jeg så ofte har gjort før i mine 25 år som sjåfør, men fikk beskjed om at jeg var for langt fra mursteinskanten. Jeg gjorde et nytt forsøk, men fikk samme beskjed.

På tredje forsøket sto jeg kloss på den hvite heltrukne linjen og var selv svært tilfreds med lukeparkeringen.

Det var imidlertid ikke min kjørelærer. Han påsto fortsatt at jeg hadde parkert noen få centimeter for langt unna selve mursteinskanten.

Jeg prøvde å forklare at dersom jeg skulle ha parkert nærmere, så måtte jeg ha rygget over den hvite heltrukne streken for å oppfylle kravet.

Han gadd så vidt å se på meg da han svarte:

- Det skulle du ha gjort. Du er ikke innenfor 12 inches og tiden på 3 minutter har du brukt opp. Du har ikke bestått testen og må melde deg opp til ny oppkjøring.

Jeg forsøkte å fortelle at jeg ikke var vant til å kline bilen over heltrukne linjer tett inntil mursteinskanter langs fortauene. Men kjørerlæreren trakk bare på skuldrene og ba meg gi ham nøklene til min egen bil.

Jeg ble så forfjamset at jeg adlød uten protester. Og så byttet vi rett og slett plass inne på den lukkede oppkjøringsbanen, og kjørelæreren overtok rattet i min bil de få hundre meterne tilbake til utgangspunktet.

Ut på motorveien - alene

Der fikk jeg nøklene mine tilbake og kunne selv kjøre hjem igjen - ut på en av de mest trafikkerte motorveiene som finnes rundt Washington DC.

Det var i sannhet en snodig opplevelse. For ikke å si absurd.

Noen få centimeter for langt fra en murkant på en lukket kjørebane ga meg stryk, men å boltre meg fritt på de mest trafikkerte amerikanske motorveier var altså helt i orden.

Det føles rart å ha strøket på en oppkjøringstest etter å ha hatt sertifikatet i mer enn et kvart århundre.

Ja, for å være helt ærlig - det var nesten som en aldri så liten personlig rystelse - riktignok uten utslag på noen skala.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt