Tirsdag ble den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen valgt til ny president av EU-kommisjonen.
Von der Leyens kandidatur var imidlertid alt annet enn ukontroversielt, og det var med et knapt flertall at Europaparlamentet stemte henne inn som ny leder.
Von der Leyen var nemlig ikke blant Europaparlamentets utvalgte kandidater til vervet. Hun var snarere den tyske regjeringslederen Angela Merkels kandidat.
Kontroversielt valg
– Valget av von der Leyen er kontroversielt fordi hun kom fra ingensteds, skriver Cas Mudde i en mail til NRK.
Mudde er en av verdens fremste forskere på populisme, og går i en kronikk i The Guardian hardt ut mot valget av von der Leyen.
Han viser videre til at von der Leyen er under etterforskning av det tyske parlamentet for mistenkelig tildeling av forsvarskontrakter.
I tillegg mener Mudde det er spesielt at von der Leyen ikke engang fikk regjeringspartner SPDs støtte til vervet.
Også flere har reagert på kandidaturet til von der Leyen.
Blant annet tidligere representant for Syriza i den greske nasjonalforsamling og professor i økonomi ved SOAS, Costas Lapavitsas.
Demokratisk?
– Valget av von der Leyen er grunnleggende sett demokratisk.
– Det er imidlertid ikke i tråd med hvordan man snakker om at man vil at EU skal være, fortsetter Mudde.
Det har nemlig vært mye snakk om å demokratisere EU de siste årene og om å gi mer makt til velgerne gjennom å øke Europaparlamentets innflytelse.
Forrige gang ledet dette til Spitzenkandidat-systemet hvor partiene i Europaparlamentet nominerte kandidater til president av kommisjonen.
I 2014 ble avtroppende kommisjonspresident Jean-Claude Juncker valgt på denne måten, men nå er det stopp.
– Det er greit at Det europeiske råd bestemmer alt, men da må de ikke få lov til å late som noe annet.
I The Guardian skriver Mudde at valget av von der Leyen vil forårsake flere euroskeptikere.
– Ikke blant ytre høyre. Snarere blant dem som har troen på ideen om Europa, men som begynner å bli desillusjonert av EU, sier Mudde.
Først og fremst maktkamp
– Det var nok først og fremst Europaparlamentet som tok en innersving på Det europeiske råd, sier Paal Frisvold, redaktør for Europeiskpolitikk.no.
Frisvold mener Spitzenkandidat-systemet snarere var et forsøk fra parlamentets side på å tilegne seg makt.
– Det fungerte i 2014 fordi Juncker var statsminister og en del av rådet fra før av.
– Den fremste kandidaten til parlamentet denne gangen, Manfred Weber, hadde ingen politisk erfaring fra noen av medlemslandene, fortsetter Frisvold.
Weber fikk ikke engang medhold i parlamentet for sitt kandidatur.
Frisvold mener parlamentet med valget av von der Leyen fikk et skudd for baugen i maktkampen med rådet, men at det ikke var snakk om noen udemokratisk prosess.
– Europaparlamentet er imidlertid som en konsekvens mye mer politisert enn tidligere.
– von der Leyen har også et mye dårligere utgangspunkt som leder, i motsetning til det Juncker hadde, fortsetter Frisvold.
Les også:
