Vladimir Putins demokratur

Situasjonen i Russlands avklarer seg, selv om mye fortsatt vil være uklart

Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev

President Vladimir Putin og hans utpekte presidentkandidat Dmitrij Medvedev i bakgrunnen.

Foto: NATALIA KOLESNIKOVA / AP

Kommentar: Jahn Otto Johansen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Det som nå er temmelig klart, er hvem som trekker i trådene og hvem som fortsatt kommer til å gjøre det.

Konturene av Vladimir Putins politiske system blir stadig tydeligere. Det er ikke noe demokrati i vestlig forstand.

Vår form vår demokrati har Putin for lengst sagt ikke passer for Russland.

Russerne må finne sin egen form. Selv Jeltsin, som ga Russland bred presse- og ytringsfrihet, men som også la seg paddeflat for Vesten, kom til denne konklusjon på slutten av sin kaotiske regjeringsperiode.

Det er ikke riktig som mange tror at omslaget først begynte med Putin. Allerede under Jeltsin begynte det å bli klart at russerne ikke ville få noe vestligpreget demokrati og at de ville komme til å bruse med fjærene i verdenspolitikken etter at de lenge hadde danset etter USAs pipe.

 Ikke noe demokrati

 Putin har kjørt denne linje med stor konsekvens slik at det blir meningsløst å omtale hans system som demokrati. Mine russiske venner spøkte under Jeltsin med at de hadde fått ”democrazy” i stedet for ”democracy”, men i dag kan det heller kalles ”demokratur”.

Kjernen i dette putinske maktsystem er at partisystemet er så lite utbygd. I Russland har siden Gorbatsjov opphevet kommunistpartiets maktmonopol partier oppstått og forsvunnet.

Det har ikke vært noen reell debatt på grasrotnivå, og det har ikke vært noen tydelig ideologi. Når det gjelder Det forente Russland, er partiet i praksis bare en forlengelse av presidentens administrasjon.

 Finnene best

 De lokale partilag har ikke fungert. Det ble heller aldri ble noen kanal nedenfra og oppover for nye ideer. Alt kom ovenfra, som en av mine finske venner, professor og UD-veteran Klaus Törnudd , så riktig uttrykker det.

Etter min mening er finnene i dag de beste i Norden på Russlands-kunnskap. De lot aldri denne kunnskap – når det gjaldt språk, historie, samfunnsforhold og det militære – forsømmes slik som i det norske forsvar der det ble viktigere for karrieren å lære seg urdu, persisk eller et balkanspråk.

Den norske forsvarsledelse, med støtte av politikere som ikke ville betale regningen, drev en form for ”militærturisme” der vi skulle stille med våre soldater over hele verden, bare ikke i Nord-Norge.

Riksrevisjonen har gitt denne politikk den strykattest den fortjener.

Pinochet og Kina som idealer

Det er påfallende at mange av Putins folk har interessert seg for det chilenske diktatur under general Pinochet. Økonomien i Chile gikk jo meget bra, men menneskerettighetene ble tråkket på.

Chile hadde ikke det demokrati som Washington mente måtte innføres i den kommunistiske verden og i Midt-Østen. Putin skal også ha vært opptatt av den kinesiske modell. Kina har et ettparti-diktatur kombinert med en markedsøkonomi som verken tar hensyn til forurensning eller fattige folk.

Denne kombinasjon er i ferd med å gjøre Kina til en verdensmakt som influerer på amerikansk og europeisk økonomi mer enn vi egentlig liker, men her ligger det også innebygd en farlig ustabilitet.

 De rike blir rikere

Putins økonomiske suksess bygger for en stor del på de høye olje- og gasspriser. Bryter dette marked sammen, vil det få katastrofale konsekvenser. Så lenge det går bra, kan mange russere nyte godt av økende levestandard, selv de fattigste. Men klasseskillet mellom de fattige og rike øker drastisk.

Moskva har i dag flere dollarmilliardærer enn London og de demonstrerer sin rikdom hemningsløst.

Men like viktig og mer positivt er det at folk med god utdannelse har fått en sjanse til å gjøre karriere og øke sin levestandard som de ikke hadde før. Men prisen er altså en underklasse som fortsatt lever i elendighet.

Mangler en bevisst middelklasse

Russland er i ferd med å få en nye middelklasse i tillegg til den superrike overklassen, men det er ikke en middelklasse slik vestlige statsvitere opererer med, nemlig en middelklasse som utgjør et ”medborgersamfunn” (en svedisme) som kan legge grunnlaget for et pluralistisk samfunn.

Det kan ta lang tid før det kommer. Uten en slik politisk og kulturelt bevisst middelklasse har demokratiet små sjanser i fremtidens Russland.

 Putin beholder makten

Etter at Det forente Russland vant dumavalget og Putin utpekte Dmitrij Medvedjev til sin etterfølger som president, har vi fått enda en avklaring som kunne forutses. Medvedjev vil ha Putin som statsminister.

I sovjetisk og postkommunistisk historie har ikke den formelle tittel vært avgjørende. Førstesekretæren eller generalsekretæren i kommunistpartiet var den viktigste, men i Stalins tid var det han alene og hans personlige sekretariat som styrte landet. Stalin trengte ingen formell tittel.

Presidentvervet har stort sett bare hatt en symbolsk betydning i Moskva.

Når Medvedjev er valgt til president, vil han åpne veien for Putin som regjeringssjef, og da skal det bare noen lovendringer og ny praksis til for å legge hovedansvaret der. Putin kan eventuelt vende tilbake i presidentstolen etter en slik mellomperiode.

Venner og bekjente

Putins maktsystem bygger på venner og bekjente han har hatt helt fra St. Petersburg-tiden, noen av dem enda lenger.

I St. Petersburg arbeidet Putin for den liberale og demokratiske borgermester Anatolij Sobtsjak (for øvrig en venn av NRKs mangeårige Moskva-korrespondent Hans-Wilhem Steinfeld). I St. Petersburg ble Putin kjent med Viktor Zubkov som i dag er statsminister.

De tilhørte samme hyttesameie, og det er viktig når man vet hvilken entusiasme russerne legger i sin datsja. Medvedjev arbeidet under Putin i Sobtsjaks kommunale administrasjon. Tilsvarende forbindelser ser vi også i mange andre tilfelle.

Maktfolkene soloviki

Dessuten kommer de såkalte soloviki, maktfolkene fra etterretningstjenesten, innenriksstyrkene og forsvaret. Visestatsminister Sergej Ivanov er en av dem.

Men Putins maktsystem er ikke bare et spørsmål om det tidligere KGB (der det på e-siden kunne være liberale og moderne innstilte mennesker, i motsetning til i det hemmelige politi).Det er like meget personlige venner og bekjente, uansett hvor de har sin bakgrunn, som beskriver Putins maktapparat.

Siloviki-perspektivet er viktig, men ikke det eneste. Det er ofte slik med Russlands-eksperter at får vi en interessant teori, tviholder vi ofte på den mer enn fornuftig er.

 

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt