Hopp til innhold

Vladimir Putin, Russland og Vesten

Da statsminister Vladimir Putin forleden truet med at Vesten ikke har noe med å blande seg inn i russisk valgkamp og hevdet at opposisjonspartiene finansieres av vestlige penger, er det meste som normalt i Russland igjen.

Vladimir Putin
Foto: Pavel Golovkin / Ap

Kommentar: Hans-Wilhelm Steinfeld
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Putins henvisning til at vestlige penger spilles inn i russisk valgkamp er et forsøk på å sverte de mindre, provestlige partiene i russisk politikk, som til dels nektes å delta i dumavalget.

Selvfølgelig kan penger ha kommet fra kilder i vest.

Mest trolig er det likevel penger som stammer fra Russland, og betales av oligarker via stråselskaper ute. For de skal ikke blande seg i russisk politikk. Det var kjernen i forliket mellom oligarkene og Putin fra 2002.

I bytte mot at deres tvilsomt akkumulerte rikdommer ikke skulle renasjonaliseres, skulle oligarkene holde hendene unna russisk politikk.

Mikhail Khodorkovsky

Oligarken Mikhail Borisovitsj Khodorkovskij forsøkte å utfordre Putin. mange mener det er derfor han sitter i fengsel nå.

Foto: KIRILL KUDRYAVTSEV / Afp

Penger fra vest

I Vladimir Putins parti Forent Russland høres stadig brennmerking av Jeltsins tidligere visestatsminister Boris Nemtsov som et mislykket amerikansk eksempel på å skape en russisk Viktor Jutsjenko, som kunne bære frem en Oransjerevolusjon i Russland.

Penger fra vest kom naturligvis inn i russisk valgkamp også i 1996, man da gikk de til president Boris Jeltsin. Og Jeltsin trengte For i mars det året var Jeltsins oppslutning på 3 prosent mens han vant i juni, lett.

Det er imidlertid et solid monn av hykleri med i spillet når tidligere KGB-major Vladimir Putin hisser seg opp over penger utenfra i russisk valgkamp.

Under hele sovjetperioden betalte KGB illegalt ut støtte til både legale og illegale kommunistpartier i Vesten og andre steder.

Det skjedde helt til Sovjetunionen ble nedlagt og tre av dem som hadde en finger med i spillet har fortalt meg om det: Den russiske sentralbanksjefen gjennom 25 år Gennadij Gerasjenko, KGBs nestkommanderende Viktor Grusjko og den sovjetiske statsminister Nikolaj Rysjkov, som ledet regjeringen fra 1985 til 1990.

Gennadij Gerasjenko (fhv sentralbanksjef) og Garri Kasparov

Tidligere sentralbanksjef Gennadij Gerasjenko (t.h.) og Garri Kasparov.

Foto: Hans-Wilhelm Steinfeld / NRK

Hans-Wilhelm Steinfeld og KGB-generaloberst Viktor Grusjko

KGBs generaloberst Viktor Grusjko og Hans-Wilhelm Steinfeld.

Foto: Hans-Wilhelm Steinfeld / NRK
Nikolaj Rysjkov og Hans-Wilhelm Steinfeld

Tidligre statsminister Nikolaj Rysjkov og Hans-Wilhelm Steinfeld.

Foto: Hans-Wilhelm Steinfeld
Pengeoverføringene forløp slik: KGB ba om penger til deres allierte ute, sentralbanksjefen fant midlene og regjeringssjefen anviste til KGB.

Dette ble behandlet i ettertid av Russlands forfatningsdomstol, og mannen som fortsatt leder domstolen, Valerij Zorkin, førte forsetet også den gangen tidlig på 1990-tallet.

Da hadde Putin knapt tatt av seg KGB-uniformen, for han leverte først sin avskjedssøknad i august 1991, skrev han i boken «Fra statens første mann».

Vestlig demokrati noe annet

Det er et annet poeng ved å påstå at vestlige penger finner veien til den russiske valgkampen, og det er å spille på antivestlig skepsis som Putin selv har bygget opp gjennom 12 år i russisk opinion.

Den skepsisen brukes som stigma mot hans politiske motstandere som prøver å bære frem liberale, demokratiske ideer, slik vi kjenner dem fra Vest-Europa.

Putins aversjon mot vestlig demokrati ble uttrykt i hans forrige presidentperiode, da han sa at vestlig demokrati ikke passer for Russland.

Hans irritasjon den gang var primært tuftet på at USA satte en høy terskel for russisk inntreden i verdens handelsorganisasjon WTO, mens amerikanerne alt for 15 år siden slapp inn Kina.

Så kom de amerikanske planene om antirakettforsvar. Disse setter russisk evne til å svare på et atomangrep sjakkmatt, og denne russiske innvendingen mot forrykking av terrorbalansen tas ikke alvorlig i USA og NATO, hevdet president Dmitrij Medvedev under valgkamp.

Så han beordret et stort overvåkingssenter mot strategiske rakettangrep fra vest satt i kampberedskap i slutten av november.

Etter Lisboa-toppmøtet med NATO-lederne for ett år siden, uttrykte Medvedev håp om felles holdning til antirakettforsvarsplanene.

– Hvis ikke, skubbes vi inn i et nytt rustningskappløp med uante konsekvenser for økonomien, uttalte president Medvedev etter møtet den gang i NATO.

Russisk angst for et slikt dyrt rustningskappløp ligger bak de siste ukenes kritikk av USA og NATO. Enkelt sagt trenger også land som USA og NATO-landene pengene til annet enn raketter for tiden.

Norges nye forsvarsminister Espen Barth-Eide har snarlige planer om et besøk i Moskva, og han kommer til å få lest seg teksten.

Det forbausende i høst var at forsvarssjef Harald Sunde ikke nevnte å ha hørt denne kritikken da han i Moskva bare hymnet det gode tillitsforholdet mellom NATO-landet Norge og Russland.

For vi er en del av alliansen og russerne bruker enhver diplomatisk anledning til å si fra om sin misnøye med samarbeidet om et antirakettforsvar, selv om USA og NATO setter sine planer ut i livet i NATO-landene Polen, Romania, Tyrkia og Spania.

Russerne foreslo en sektorisert ansvarsfordeling for antirakettforsvaret på NATO-Russland-toppmøtet i Lisboa i fjor.

Vesten og røverkapitalismen

Men en mer subtil materie forklarer også Putins betente forhold nå til Vesten, og det har ikke bare med dumavalgkampen å gjøre.

For i dagens russiske maktelite synes det bekvemt å gi Vesten skylden for den røverkapitalismen som ble innført under 1990-tallet av folkene rundt president Boris Jeltsin.

Her får man gi Putin rett i at et finnes ingen røk uten ild.

Den svenske økonomen Anders Åslund og amerikanske Jeffrey Sachs ropte så høyt de kunne om at de to var de mest sentrale rådgiverne til den første, postkommunistiske statsministeren Jegor Gajdar når det gjaldt privatisering av den sovjetiske industri og næringsliv.

I dag kalles den privatiseringen som førte til at oligarkene og 2 prosent av russerne ble så rike for «piratiseringen» og ikke «privatiseringen» av økonomien.

– Vi har 3 millioner svært rike og 100 millioner svært fattige borgere, sier nestleder for dumaen de siste fire år, Vladimir Zjirinovskij til NRK.

Luksus i Russland

Det er fullt av kjøpemuligheter for dem med post-kommunistiske formuer. Skillet mellom fattige og rike er fortsatt stort, de rike har bare skiftet fasong.

Oppgjøret med fortiden

Når 1990-tallet nå så effektivt gjøres til en belastning av Vesten i Russland, er dette også rotfestet i sansen for konspirasjonsteorier, som er en ufravikelig bestanddel av den mentaliteten som diktaturet alltid skaper blant ofrene for diktaturet.

For med svært begrenset informasjon om verden utenfor jernteppet gjennom 74 år frem til 1991, ble det etablert et jordsmonn for spekulasjon om ting russerne ikke ante noe om.

Og i oppgjøret med sovjetdiktaturet som fulgte, slo en annen mekanisme inn: Alle andre enn folk selv hadde ansvaret for deres vanskjebne!

Tengiz Abuladze som laget den berømte, sovjetiske filmen «Anger» på slutten av 1980-tallet sa en gang til meg:

– Feilen lå i folket som tolererte systemet!

Synspunktet er til liten trøst for dagens mer nasjonalistiske holdninger til fortiden, som Vladimir Putin prøver å gjøre seg til venns med.

Forholdet til Vesten er for tiden en salderingspost for Russlands sannsynlige neste president Vladimir Putin.

Boris Jeltsin og Bill Clinton i Washington i 1995

Boris Jeltsin og Bill Clinton hadde et godt forhold. Her fra en pressekonferanse i Washington i 1995.

Foto: DON EMMERT / AFP

Clinton og Nato

Da blir det kjøligere klima i øst-vest-forholdet, så hvordan så 1990-tallets ledere på den tiden da Putin selv bare var en kontorsjef hos borgermester Sobtsjak i St. Petersburg?

I sine memoarer fra tiden som førstedame «Living History», skrev Hillary Rodham Clinton at 1990-tallet var et håpefullt tiår for forsoning da USA og Russland virkelig samarbeidet. I dag er hun amerikansk utenriksminister.

Hennes mann Bill Clinton som var USAs president fra 1992 til 2000 skriver i sine memoarer «My Life» noe interessant om president Boris Jeltsins rådgivere i 1996:

Jeltsins rådgivere mente NATO utvidet østover og ville ta inn Polen, Tsjekkia og Ungarn mens Jeltsin sloss mot kommunister og nasjonalister i presidentvalgkampen, og disse hatet NATO-utvidelsene i øst.

Da Clinton og Jeltsin møttes som beste venner i Helsingfors våren 1998, var tilliten mellom dem i orden. Men NATO-utvidelsen lå der, og daværende sekretær i Russlands nasjonale sikkerhetsråd Boris Berezovskij, som også var i Helsingfors, sa til meg den gangen:

– Hvorfor må dere utvide NATO akkurat nå når demokrater styrer Kreml? Den dagen Sjirinovskij tar over, vil jeg derimot anbefale NATO å utvide østover.

Sparket statsministeren for å bevare forholdet

Men året etter var ikke forholdet verre enn at president Boris Jeltsin sparket sin daværende statsminister Jevgennij Primakov fordi Primakov tverrvendte sitt fly i luften under en flight på vei til USA, kansellerte sitt offisielle besøk og dro hjem i protest mot NATOs intervensjon i Kosovo.

I president Boris Jeltsins memoarer «Presidentskij Marafon» står episoden beskrevet som den utløsende årsak til at Primakov måtte gå:

– Hadde jeg rett til å tillate Primakov å tilrive seg det politiske initiativet og føre landet tilbake tilsosialismen og den historiske gårsdagen?

Er dette også målet for en mer vestskeptisk leder som Putin, lede Russland tilbake til den historiske gårsdagen i forhold til Vesten?

Èn ting er sikkert, i dette ga i det minste utgående president Dmitrij Medvedev inntrykk av å være mindre fremmedfryktende enn Putin.

Bare Medvedevs opprydding i forholdet til Polen i 2010 viste det. Ved å delta i statsbegravelsen av president Lech Kaczynskij i Krakow, forsonte Medvedev Russland med sin argeste opponent i fjor.

Det hadde knapt Putin prioritert å gjøre som president.

Derfor må det settes et spørsmålstegn ved forventningene til Vladimir Putin som neste president, sett med vestlige øyne.

Putin og Medvedev

Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev sist de byttet plass, da de feiret seieren ved presidentvalget i 2008.

Foto: POOL / REUTERS

SISTE NYTT

Siste nytt