Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Virkelig? I Tyskland?

BERLIN/STUTTGART (NRK): Ofte tenker man at Tyskland ikke er så ulikt Norge, men det er en del ting som skiller. Og en del ting som overrasker.

Korrespondent Guri Norstrøm på sykkel i Berlin

DEKNING. På vei til direktesending utenfor Forbundsdagen i Berlin. Her er det dekning.

Foto: Olav Døvik / NRK

– Nei, det kunne jeg nok ikke ha gjort. Jobbe fulltid og ha barn? Da ville jeg jo ha vært en «Rabenmutter», eller i hvert fall blitt kalt for en.

En ravnemor. Det var første gang jeg hørte dette tyske uttrykket, som rett og slett er en nedsettende betegnelse om mødre, som ikke tar godt nok vare på barna sine.

I delstaten Baden-Württemberg intervjuet jeg en høyst oppegående dame, som selv hadde valgt å ta en deltidsjobb som sekretær.

Dette var en jobb hun var klart overkvalifisert for, etter fire års utdanning i bedriftsøkonomi.

Men valget hadde vært enkelt. Hun hadde fått to barn, og karriere og familie lot seg ikke kombinere her i Tyskland, mente hun. Da blir man en ravnemor.

Frivillig deltid

FRIVILLIG DELTID. Da Saskia ble tobarnsmor, valgte hun å jobbe deltid i en stilling hun er overkvalifisert for.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Store lønnsforskjeller

På spørsmål om ikke mannen kunne gå ned i stillingsprosent, sa hun at det var nå en gang slik, at den vanlige rolleforståelsen er at kvinnen blir hjemme med barna.

Blant annet fordi mannen som oftest tjener bedre enn kvinnen.

Det siste støttes av tallene som var utgangspunktet for at jeg så på denne saken i fjor.

I Tyskland tjener kvinner 21 prosent mindre enn menn, mens samme tall for EU er 16 prosent.

Lønnsforskjellene er riktignok mye større i konservative sørvest-Tyskland enn i Øst-Tyskland, men like fullt til stede. Langs det samme geografiske skillet, er også holdningene til kvinner som blir delvis hjemme med barn ulike.

Jeg ble forklart at noe av årsaken til lønnsforskjellene er at mange kvinner jobber deltid i typiske dårligere betalte kvinneyrker, som helse og omsorg, mens mange menn jobber fulltid i typiske mannsyrker.

Men selv i yrker der kvinner og menn gjør akkurat det samme, og har akkurat samme utdannelse, tjener kvinnene i gjennomsnitt sju prosent mindre enn menn, i følge en pressemelding fra det tyske statistiske sentralbyrået. Nyere tall som The Economist har gått gjennom, viser at lønnsforskjellen for samme arbeid i Tyskland ligger mellom 3 og 3,6 prosent.

Både tallene og holdningene overrasket meg. Her? I Europas sterkeste økonomi? Og i et vestlig og for så vidt moderne land, skulle mange la seg styre av det som hørtes ut som samfunnsjustis fra 1950-tallet? Ravnemor?

Elke Ferner, tidligere statssekretær Familiedepartementet (SPD)

TIDLIGERE STATSSEKRETÆR Elke Ferner (SPD) i Familiedepartementet, mener løsningen på lønnsforskjellene er bedre barnehagedekning og mer åpenhet rundt lønninger.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Digital forsiktighet

– Dette må løses med bedre barnehagedekning og mer åpenhet rundt inntekter, mente de kvinnelige lønnsaktivistene jeg møtte i Berlin.

Men, det siste sitter langt inne, for da krysser man grensen til det private. En privatsfære som tyskere generelt er seg mye mer bevisst, enn de fleste andre jeg har truffet.

Når man ser på den nære historien, er det ikke så rart at vern om privatlivet sitter godt i den tyske ryggmargsrefleksen. Først kom Hitlers overvåkningsregime, med én gestapoagent per 2000 innbyggere.

Deretter DDR-regimet, hvor en av seks var angivere, ifølge boka «Stasiland». Da jeg besøkte Stasis arkiver her i Berlin, fortalte de at dersom dette enorme materialet hadde blitt lagt etter hverandre, ville det ha dannet en rekke på 180 kilometer hyllemeter.

Altså 180 kilometer hyllemeter med de minste detaljer systematisk skrevet ned om sine landsmenn og landskvinner. Det er dermed ikke rart at tyskerne nå ikke gir ved dørene, når det kommer til privatlivet. De vet så altfor godt hvordan opplysningene kan misbrukes.

Stasiarkivet i Berlin

STASIARKIVET i Berlin.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Kanskje er det en av grunnene til at man oppsiktsvekkende mange steder fortsatt ikke kan betale med utenlandske bankkort her, kun tyskernes eget EC kort. Selv om dette nå også er i ferd med å snu.

Uansett er det interessant å se hvordan mange tyske venner fremstår på sosiale medier som Facebook.

Mens norske venner gjerne har åpne profiler og ukritisk legger ut bilder av hytta, familien og katta over en lav sko, så bruker tyske venner ofte bare kallenavn eller de oppgir kun første bokstaven i etternavnet.

Profilbildet kan gjerne være et landskap eller en tegneseriefigur. Personlige bilder og oppdateringer er det lite av.

I en undersøkelse fra 2015, sa to tredjedeler at de bevisst styrer unna internettjenester hvor de må oppgi personlige data.

Da Facebook forsøkte å kreve at tyskerne skulle oppgi ordentlig navn og profilbilde, fikk de klar beskjed fra datamyndighetene her om at det var et brudd på privatlivets rettigheter.

Og at hvis de skulle operere på tysk jord, så fikk de vær så god følge tyske regler.

Den digitale forsiktigheten har likevel fått noen praktiske konsekvenser. Da vi skulle lete etter leilighet her via nettet for rundt tre år siden, var det sparsomt med opplysninger.

Rett før vi flyttet hit, hadde vi kjøpt bolig i Norge. Vi var blitt vant til gjennomstylede boligprospekter, der hver minste krok var grundig fotografert og dokumentert på internett.

Boligjakten i Berlin var ganske annerledes. Ofte var det ikke bilder innenfra leiligheten. Og de få bildene som var, sa svært lite om hvordan det egentlig så ut.

Som regel sto det verken gatenavn eller bolignummer i annonsen, kun bydel. Og alle som har vært i Berlin, vet at dette er en rimelig stor by.

Så da de for eksempel oppga bydel Mitte, sa ikke det så mye annet enn at det dreide seg om et sted i en bydel med over halvparten av Oslos innbyggere.

Vi kunne få adressen per telefon, ved å ringe til megler i åpningstiden. Men, da vi gjorde det, og la adressen inn i Google Maps, var det lite å hente. Stort sett var det bare sladdete bygninger å se. En kvart million tyskere ba nemlig Google om å viske ut hjemmene deres, da gatefototjenesten Street View kom på markedet.

Og dette ble støttet av den tidligere innenriksministeren.

Hvis du er bekymret for at USA spionerer på deg, bør du slutte å bruke Google og Facebook fordi kommunikasjonen går gjennom amerikanske servere, sa han under den amerikanske avlyttingsskandalen i 2013, som satte en støkk i forholdet mellom USA og Tyskland.

Avlesning av varmemåler i Tyskland

BE THERE OR BE SQUARE! Analog varsling om avlesning av varmemåler.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Analogt

Noe av dette er kanskje årsaken til at mye foregår analogt her. For et par uker siden fikk jeg en håndskrevet lapp i postkassa med beskjed om at jeg måtte være hjemme lørdag mellom klokka 8 og 11, for da kom han som skulle lese av varmtvannsmåleren.

Hvis han kom til låst dør, ville jeg måtte betale for ny avtale, sto det. Den samme prosedyren gjelder når noen skal lese av strømmen og oppvarmingen av leiligheten.

Det blir altså en del ganger i året hvor man får beskjed om å være hjemme, fordi det kommer noen som skal gjøre ting, som jeg tenker at jeg egentlig kunne ha gjort selv.

Nå sist forsøkte jeg å foreslå det. Jeg forklarte at jeg har en litt uforutsigbar jobb med mye reising, så det ikke alltid var så enkelt å vite på forhånd om jeg var hjemme for eksempel en lørdag om to uker.

Svaret var et rist på hodet.

Alle mann i arbeid

Her er det alle mann i arbeid, og mange som gjør små jobber. Noe som også er en av forklaringene på det tyske økonomiske vidunderet. Det ser man ikke minst på tysk tv-produksjon, som er noen av de svært få som fortsatt jobber i fire og femmannsteam.

En reporter, en lydmann, en kameramann, en redigerer og en innspillingsleder bak én nyhetsreportasje. Det har ingenting med at de har mange tv-seere å gjøre. Andre store internasjonale tv-kanaler gjør samme jobb med to personer.

Luksusen med store team forsvant for de fleste andre på 1980-tallet, da teknikken tillot det og økonomien krevde det.

Teknikken har også kommet til Tyskland, men sterke fagforeninger bremser utviklingen, har jeg blitt fortalt. Alle skal visst ha skrevet under kontrakter på at de ikke skal ta hverandres jobber.

Lydmannen får ikke ta kameramannen sin jobb. Det samme gjelder vice versa. Og for redigerer og reporter. Dermed blir man ved sin lest, og fagkunnskapen spres ikke mellom stillingene, blir det sagt.

Kanskje er ikke det hele bildet, men at tyske tv-team tar dobbelt så stor plass som oss andre, og at det er en utfordring å finne lokale teknikere som kan mer enn én disiplin, er det ingen tvil om.

Tysk tv-team

TYSK TV-TEAM i arbeid i Berlin. Reporter, fotograf, lysmester, innspillingsleder og kabelholder.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Ingen dekning

Ei heller at internettet ofte er så dårlig utbygd at man må klype seg i armen, for å skjønne at man er Europas viktigste land.

Når jeg for eksempel går på nærbutikken forsvinner all telefondekning. Midt i Berlin. Vel vitende om at man kan sende tunge tv-innslag hjem via det trådløse nettet på T-banestasjonene i andre europeiske byer, blir det litt absurd.

Det siste har for øvrig Merkel tatt tak i nå. Under valgkampen i høst var digitalisering av landet en av de viktigste sakene til Kristendemokratene.

Og med tyskernes arbeidsomhet, flittighet og grundighet er jeg ikke i tvil om at det også etter hvert vil bli en suksess.

Kanskje blir også betegnelsen Rabenmutter etter hvert mindre brukt? Eller i hvert fall like lite brukt som uttrykket Rabenvater.

SISTE NYTT

Siste nytt