Vi som elsket Mugabe

Han har vært Zimbabwes ubestridte leder i mer enn 30 år, men er blitt mer og mer omstridt. Mange kaller ham diktator. For 40 år siden var han et demokratisk håp i et kaotisk land.

Robert Mugabe i Norge

For mange – også i Vesten – var Robert Mugabe den store frigjøringshelten. Han var på flere besøk i Norge, både som geriljaleder og statsleder. Her med statsminister Gro Harlem Brundtland på Frognerseteren høsten 1981. I bakgrunnen forsvarsminister Thorvald Stoltenberg.

Foto: Laurvik, Henrik / NTB scanpix
Joar Hoel Larsen
Foto: NRK

Noen av oss har gått i tog for Robert Mugabe, andre har båret jakkemerker med støtte til ZANU og ZANLA.

Vi talte hans sak og var skeptiske til hans motstanderes motiver.

Mugabe var ikke korrupt som Zaires Mobuto Sese Seko, han var ikke Moskva-orientert som landsmannen Joshua Nkomo og han var ingen USA-lakei som Ethiopias Haile Selassie.

Han var vår mann i Afrika og fortjente vår støtte.

Mange i Afrika, som fremdeles støtter Mugabe, hevder at de frafalne løper nyimperialistenes ærend og er ofre for vestlig propaganda.

Frihet og avkolonisering

Vietnamkrigen gikk mot slutten, og i Afrika hadde de fleste koloniene blitt uavhengige. Folkeavstemmingen om EEC her hjemme i september 1972 hadde satt «sjølråderetten» på dagsorden, og kuppet i Chile året etter aktualiserte kampen for nasjonal selvstendighet.

Aktivister verden over var opptatt av en ny økonomisk verdensorden og internasjonal solidaritet var en drivkraft for studentdemonstrasjoner og politiske protester.

Nellik-revolusjonen i Portugal i april 1974 medførte politisk uro og borgerkrig i nye land som Mozambique og Angola, men det var allikevel Sør-Rhodesia som ble symbolet på det endelige oppgjøret med europeisk kolonialisme.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Robert Mugabes ZANLA-gerilja 6. februar 1980

Robert Mugabe ledet Zimbabwe African National Liberation Army (ZANLA), som var den væpnede grenen av partiet Zimbabwe African National Union. Bildet er tatt 6. februar 1980.

Foto: STR / AFP

India viste frigjøringens vei

Etter 2. verdenskrig var det klart at kolonitiden nærmet seg slutten.

Storbritannias statsminister Winston Churchill tapte valget i 1945 og hans etterfølger, Arbeiderpartiets Clement Attlee, førte en avkoloniseringspolitikk som hans etterfølgere fulgte opp.

Det indiske subkontinentet ble delt i India, Pakistan, Burma og Sri Lanka i 1947/48.

Høsten 1964 var turen kommet til det sørlige Afrika og Nord-Rhodesia, der uavhengighetslederen Kenneth Kaunda ble statsminister i det selvstendige Zambia. I Sør-Rhodesia derimot var situasjonen en ganske annen.

Uavhengighetserklæringen UDI

For enkelte av oss har fremdeles ikke forkortelsen UDI noe som helst med norsk innvandringspolitikk å gjøre.

Klokken 11 den 11.11.1965, på sekundet 47 år etter at den første verdenskrig var slutt, erklærte Ian Smith, som var leder for det hvite mindretallet i Sør-Rhodesia UDI, «Unilateral Declaration of Independence» – altså en ensidig uavhengighetserklæring uten at det forelå noen avtale med verken kolonimakten Storbritannia eller det svarte folkeflertallet i landet.

Joar Hoel Larsen på reportasjereise i Afrika i 1978

Undertegnede på reportasjereise i Afrika i 1978, da afrikanske frigjøringskriger var 'hett stoff'.

Foto: NRK

Ian Smith

Rhodesias leder Ian Smith var for radikal vestlig ungdom en av de store samfunnsfiendene.

Foto: ALEXANDER JOE / AFP
Ian Smiths regime ble ikke anerkjent av noe annet land, med unntak av nabolandet Sør-Afrika hvis apartheidstyre var et forbilde for de hvite makthaverne i utbryterstaten.

Men UDI-erklæringen ble også startskuddet for den væpnede kampen for et fritt Zimbabwe.

Væpnet kamp

På tross av internasjonal fordømmelse, handelsboikott og FN-sanksjoner holdt det hvite Rhodesia stand i 14 år. Hovedgrunnen var de nære politiske så vel som geografiske bånd til nabolandet Sør-Afrika.

I tillegg kom betydelig økonomisk kynisme fra enkelte andre land som så at det var penger å tjene på å handle med det isolerte regimet i Salisbury som hovedstaden het.

Da Portugal trakk seg ut av Mozambique sommeren 1975 fikk Rhodesia plutselig et fiendtlig styre på den andre siden av den 1200 kilometer lange grensen mellom de to land.

Den tidligere FRELIMO-lederen Samora Machel ble Mozambiques nye president. Han tillot geriljakrigere fra Zimbabwe å ha baser i Mozambique, og allierte seg til slutt med ZANLA, den militære vingen av ZANU-partiet under ledelse av Robert Mugabe.

1970-tallet, Afrika og Norge

I krysningspunktet mellom norsk misjonsvirksomhet og fredskorpsdeltagelse lærte vi mye om Nyasaland og Bechuanaland. Når de fikk nye navn – i denne sammenheng Malawi og Botswana – tok vi det til etterretning.

Vi visste hva SWAPO, UNITA, RENAMO og PAIGC betydde og hva bevegelsene sto for.

Når unge nasjonalistledere som Patrice Lumumba og Eduardo Mondlane ble drept, var det nyheter også her hjemme.

Det ble holdt møter og konferanser og afrikanske studentledere, som senere skulle bli sentrale nasjonsbyggere, besøkte Det Norske Studentersamfund.

Albert Luthuli fikk Nobels fredspris og nordiske sosialdemokrater identifiserte seg med Julius Nyereres «ujamaa»-politikk i Tanzania.

Men Afrikas uavhengighet hadde – i stor grad – kommet ved forhandlingsbordet. Riktignok var det både uro og opptøyer i flere land, men politikere fra begge sider snakket seg i all hovedsak frem til enighet.

Så den afrikanske frigjøringskampen manglet et ansikt.

Nelson Mandela var på dette tidspunkt en ukjent fange på Robben Island, og Ghanas «eksentriske» Kwame Nkrumah var både styrtet og død.

I mangel av en Ho Chi Minh eller en Che Guevara ble Robert Mugabe et slags revolusjonært ikon for vestlige 68-ere.

Bokstavkommunistene

Han ble født 21. februar i 1924, var skoleflink og leste mye, het det – også før han fikk diktatoriske tendenser. Han gikk på jesuittskole og holdt seg mye for seg selv. Bøkene var viktigere enn kameratene, lesing viktigere enn lek.

Han studerte og fikk utdannelse i flere fag ved hjelp av fjernundervisning og brevkurs. Nokså uvanlig for unge svarte menn i Afrika på den tiden.

Det var ikke så mange av dem, for å si det sånn, så han møtte både Kaunda og Nyerere. Han jobbet som lærer i Ghana en periode og ble der inspirert av Kwame Nkrumahs panafrikanske tanker.

Joshua Nkomo

Joshua Nkomo regnes som den som startet de svartes motstandskamp. Han avslo tilbud fra Mugabe om å bli seremoniell president.

Foto: JOHN REDMAN / AP

Robert Mugabe. Tatt i juli 1984, da han var statsminister.

Robert Mugabe avbildet i 1984. Da hadde han vært statsminister i fire år og ennå ikke blitt 'statsleder non grata' i Vesten.

Foto: ALEXANDER JOE / AFP
Da han kom hjem til Rhodesia meldte han seg inn i Joshua Nkomos ZAPU, men politisk uenighet første til at Mugabe med flere brøt ut og dannet ZANU.

Nkomos ZAPU samarbeidet med ANC i Sør-Afrika og var mer Moskva-orientert, mens ZANU hentet inspirasjon fra Kinas Mao Zedong og var i allianse med ANCs rival PAC i Sør-Afrika.

Konflikten utviklet seg etter hvert til blodige sammenstøt og mange ble drept. De to partiene ble forbudt og lederne, deriblant Mugabe, ble arrestert på ubestemt tid.

«Great Black Hope»

Mugabes gjerninger og ikke minst ugjerninger som Zimbabwes statsminister og president er en annen historie, men som fengslet frigjøringsleder i kamp for rettferdighet og mot Ian Smiths regime fikk han status som frihetskjemper.

En svensk avdeling av Amnesty International adopterte Mugabe som «samvittighetsfange», et forhold som ble en smule anstrengt da Mugabe slapp ut i 1974 og tok loven i egne hender som geriljaleder.

Men som alternativt symbol i kampen mot begge supermaktene spilte han en viktig rolle.

Han gikk lenger enn sine rivaler Sithole og Nkomo, og utfordret den moderate brobyggeren biskop Muzoreva.

Samtidig var han pragmatisk og kompromissvillig. En militær strateg og en politisk taktiker. Han utstrålte en slags statsmannsaktig verdighet og spilte rollen som landsfader selv før valget i 1980.

Han var krigshelten som talte om forsoning, ikke bare mellom de forskjellige svarte geriljagruppene, men mellom de dominerende folkegruppene shona’er og nedebele’er – og ikke minst mellom svarte og hvite.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

elson Mandela, Sam Nujoma og Robert Mugabe

De ble alle frigjøringshelter og symboler på kampen mot hvitt overherredømme i Afrika. 5. mars 1999 møttes Robert Mugabe (Zimbabwe), Nelson Mandela (Sør-Afrika) og Sam Nujoma (Namibia) i Pretoria i 1999. Det er Mandela som står igjen som den store helten.

Foto: PETER ANDREWS / REUTERS

Noe gikk galt

Senere – i forbindelse med ekspropriasjonskonflikten med hvite farmere – ble han anklaget for å være rasist.

Jorda ble omfordelt, men de fattige afrikanske bøndene manglet kunnskap og kapital. Produksjonen gikk ned, men Mugabe ville ikke innrømme at hans egen jordreform kunne vært bedre planlagt og smidigere gjennomført.

Landbrukspolitikken førte til sult og underernæring i det rike jordbrukslandet, der infrastrukturen er nedslitt.

Amnesty International kan fortelle om en opposisjon som knebles. 40 år etter han var Amnestys samvittighetsfange plasserte samme organisasjon ham på den belastende «ti-på-topp listen» over verdens verste diktatorer.

Arbeidsledigheten gikk opp i takt med at gjennomsnittslevealderen gikk ned. Staten trykket penger og bunnen falt ut av økonomien. I 2008 var hyperinflasjonen på 231 millioner prosent og én zimbabwe-dollar fikk både 12 og 15 nuller etter seg.

Og korrupsjonen i Zimbabwe er «imponerende», selv etter afrikansk standard.

Robert Mugabe

Han er blitt 89 år, men stiller for nok en presidentperiode. Det synes klart at Mugabe ikke klarte overgangen fra frigjøringsleder til statsleder særlig bra.

Foto: Tsvangirayi Mukwazhi / Ap

Ansvarsfraskrivelse

Mange land sliter, men det som er spesielt med Zimbabwe er at det har gått fra ikke «så verst» til «verre» og «direkte ille».

Men det mest alvorlige er at den snart 90-årige presidenten ikke tar ansvar for sin egen politikk og sitt eget vanstyre.

Det er «andre» som har skylden – britene, de hvite farmerne, vestlige medier, kolonialismen og imperialistene. Det er flom og tørke, aggressive naboland og dårlig etterretning. Mugabe finner alltid noen eller noe som har forårsaket elendigheten.

De av oss som i dag må innrømme at skeptikerne hadde et poeng, er nok også «medskyldige».

Det kan vi nok leve med, det er verre for Zimbabwes egne innbyggere, selv om det i rettferdighetens navn må sies: Han blir stadig gjenvalgt og selv om det er beskyldninger om både valgfusk, udemokratiske metoder og utilbørlig press, så har han betydelig støtte i befolkningen.

De ser gjennom fingrene med hans luksusliv og tilgir brudd på menneskerettighetene.

Han er frigjøringshelten og – ikke minst – han er deres frigjøringshelt. Derfor er det mange som fremdeles elsker ham.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt