– De er ikke som oss

Vi elsker alt ved Storbritannia.

Ta kongehuset for eksempel; vi gleder oss til neste sesong av «The Crown» og vi gleder oss til prins Harry og Meghan skal få sin første sønn eller datter, den sjuende i arverekken.

Vi har et lidenskapelig forhold til engelsk fotball, og mange av oss er vokst opp med tippekampene på NRK hver lørdag. Pling sa det i TV`n og det dannet grunnlaget for vårt kjærlighetsforhold til engelsk fotball.

Titusenvis av nordmenn reiser til England for å se kamper hver eneste sesong og møter vennlige og trivelige briter overalt.

Og det er ikke bare Manchester Uniteds mange norske supportere som er sprekkeferdige av stolthet over at Ole Gunnar Solskjær har tatt over storlaget Manchester United, men folk også utenfor fansens rekker blir stolte over at det synges «Olè-Olè» fra tribunene i den nordengelske klubben.

Jeg har og fått føle dette hysteriet. Min kone er nemlig en av dem som har latt seg rive med. Hun har lenge vært Arsenal-supporter fordi hun bodde ved lagets gamle Highbury stadion i Nord-London som student.

Men etter at Solskjær kom på banen, har hun byttet til United. Det er en dødssynd i fotballsupporterverden, men hun synes altså dette er så stort at hun har byttet lag.

Stor sans har vi også for den engelske pub-kulturen, og vi elsker britisk humor; Monty Python, Fawlty Towers, Mr Bean, og humor-geniet Ricky Gervais, kjent fra The Office, er bare noe av de vi ler oss skakke av fra de britiske øyer.

Trenger jeg nevne den massive innflytelsen fra britisk pop og rock? Jeg holder på med å lage en liste over de ti beste britiske låtene gjennom tidene.

Jeg vet at både The Beatles, The Kinks, The Smiths, Elvis Costello og Richard Thompson må stå der, men det er så mye bra å ta av at jeg får rett og slett ikke til å fullføre den endelige listen. Jeg tar gjerne i mot forslag til en ti-på-topp-liste.

Historisk sett er det tette bånd mellom oss og britene. Jeg traff kong Harald etter prins Charles' 70-årslag på Buckingham Palace. Han hadde spist lunsj med dronning Elizabeth.

– Hun er jo tremenningen mi, sa kong Harald.

Det var en påminnelse om de historiske og kulturelle båndene mellom våre to land, som ble kraftig styrket under andre verdenskrig.

I sum bidrar dette til en følelse av kulturell tilhørighet med britene. Og mens vi går der på Oxford-street og handler, så er det lett å tenke seg at britene er akkurat som oss. Men det er de nok ikke.

Mye fattigdom

Noe av det første man legge merke til på reise til London, er de mange som sitter på gaten med en kopp i hånden og tigger. Rundt seg har de skitne soveposer og noe papp som brukes til underlag. Bare i Londons indre by er det rundt 3000 mennesker som bor på gaten.

Dette er bare toppen av isfjellet i et land med store økonomiske forskjeller.

De økonomiske forskjellene er kanskje mest tydelig i skolesystemet. I nabolaget vårt på Londons sørvestlige kant, finnes det skoler som koster opptil 350.000 norske kroner for en plass.

Landet rundt flytter foreldre dit de beste skolene ligger. Myndighetene legger til rette for dette med omfattende publisering av skolenes akademiske resultater.

Men det er ikke bare skolevalg som avgjør hvor godt du vil lykkes i det britiske samfunnet. Du trodde kanskje fotball var viktig, men det er ingenting i forhold til rugby, blir jeg fortalt.

Hvor godt du lykkes i livet, avhenger nemlig også av om hva slags rugbylag du kommer med på. Her dannes det allianser som blir viktige senere i livet, kanskje til en karriere i toppdiplomatiet.

Barn går sultne til skolen

Den store hopen går på vanlige statlige skoler, en skole som lider av mangel på penger og ressurser. Den siste tiden har det vært flere historier i mediene om lærere som må vaske gulv og toaletter etter skoletid, som må sitte i kantina i storefri, og som må være trafikkvakter utenfor skolen for å få budsjettene til å gå rundt.

Elever kommer sultne til skolen, og får tilbud om å være med i egne frokostklubber organisert av frivillige organisasjoner. Frokosten de får er kanskje det eneste skikkelige måltidet de får den dagen.

• Les også: Marte nektet adgang til Storbritannia
• Les også: Britene elsker sine særheter

Hjemme er det ikke penger til annet enn frityrstekt kylling og chips med ketchup, eller det er ikke noe mat i det hele tatt. Britene har blitt Europas feteste folk, og det er neppe fordi de er latere enn oss, men fordi mange ikke har annet valg enn å spise den billigste maten, som også er den dårligste.

Offisielt ble det delt ut 14 millioner porsjoner med mat av frivillige organisasjoner i fjor. Trolig er tallet langt høyere.

Men mange lykkes også veldig godt i det britiske samfunnet. Uansett politisk tilhørighet, så snakkes det fortsatt om arbeider-, middels, og overklasser her.

De som tradisjonelt når lengst, har gått på kostskole, som for eksempel på Eton ved det kongelige slottet i Windsor.

Derfra går de videre til prestisjeuniversiteter som Oxford og Cambridge, et springbrett til en videre karriere.

Utdanning koster mye penger. Til «konfirmasjonen» er det vanlig å få penger – ikke til ny mobil eller russebuss, men til skolepenger.

Ligner på USA

London er en urban smeltedigel og et internasjonalt finanssentrum, men resten av landet bærer i stor grad preg av å være et mer tradisjonelt industrisamfunn enn det vi er vant med fra Norge og resten av Europa.

Storbritannia har på mange måter flere likhetstrekk med USA.

For i likhet med mange amerikanere, har store deler av befolkningen lavtlønte jobber. Bilindustrien er for eksempel fortsatt veldig stor i Storbritannia, selv om gamle engelske bilmerker som Jaguar Land Rover er i ferd å flytte sin produksjon til land som har enda billigere arbeidskraft.

Bakgårds-bilverksteder er vanlig – et syn som tilhører sjeldenhetene i Norge.

I Storbritannia er det drøye seks millioner mennesker som jobber for minstelønn, som er på rundt 75-80 kroner timen. I flere distrikter lever det folk som både er annen- og tredjegenerasjons arbeidsledige.

De som er i jobb, opplever nok at arbeidslivet er mer brutalt her enn i resten av Europa, med lavere lønn og lengre arbeidstid. Thatcher-tiden bidro også til sterk svekkelse av fagforeningene.

Briter går på myntvaskeri fordi de ikke har vaskemaskin hjemme, og de handler på grønnsaktorget for å få frukt og grønt litt billigere enn på super`n. Når gikk nordmenn sist på torget for prute på poteter?

– Kan ikke bli verre

I USA valgte folk Trump, i Storbritannia ble det brexit.

Svært mange jeg har intervjuet og snakket med det siste halvannet året, sier at situasjonen for dem neppe kan bli verre enn det den er.

Politikere sa at dersom Storbritannia bare melder seg ut av EU, så kan alle pengene brukes i Storbritannia i stedet for i Brussel. Det ville komme helsevesenet, skoler og velferden til gode.

På mine reportasjeturer rundt om på de britiske øyer, oppdager jeg flere grunner til at folk stemte for brexit.

Mange har lenge følt at deres nabolag er i sterk endring. Plutselig er det like vanlig å høre polsk på nærbutikken som engelsk. Folkene fra de østeuropeiske EU-landene bidro med ufaglært og billig arbeidskraft i konkurranse med deres egen.

Samtidig kom hundretusenvis av mennesker over Middelhavet i gummibåter og vandret nærmest fritt gjennom Europa, og ble ønsket hjertelig velkommen av Tysklands Angela Merkel.

Alt dette skremte mange briter. Med utmeldingen fra EU, skulle man igjen få kontroll med egne grenser.

Et ellevill politisk kaos

Vi har alle sammen bilder inni hodet av Underhusets ordstyrer som roper ut «Order! Order!»

Brexit er blitt en ellevill historie, og mange er oppriktig engstelige for landets gode navn og rykte på grunn av kaoset som råder.

Etter over 40 år som EU-medlemmer, skal de ut. Det har utløst den største politiske krisen siden siden Winston Churchill kom til makten, og andre verdenskrig truet.

Nå finnes det noen helt klare skjæringspunkter mellom forskjellene i samfunnet og brexit-prosessen.

Flere av de forkjemperne for såkalt «hard brexit», er både Eton-gutter og utdannet ved Oxford. Det gjelder for eksempel begge nei-til-EU-generalene Jacob-Rees Mogg og Boris Johnson.

De er kanskje først og fremst imot EU av ideologiske grunner. For dem står nasjonal selvråderett veldig høyt i kurs.

De mest konservative tabloidavisene har fulgt opp dette, og har tegnet opp en forestilling om at i og med at Storbritannia har vunnet to verdenskriger (og ett VM i fotball), så kan de godt klare seg helt fint uten den europeiske union. Det er bare et spørsmål om «to get on with it.»

For andre igjen dreier det seg om å gjenreise nasjonens stolthet. Selvom det nok ikke var ment helt sånn, så er argumentet å finne i statsminister Theresa Mays mange taler.

Hun snakker om «the global Britain», som skal børste liv i gamle vennskap med andre verdensdeler og regioner etter brexit.

Det britiske imperiet var verdenshistoriens største stormakt, men begynte å slå sprekker i mellomkrigstiden.

Mange av brexit-forkjemperne blir også beskyldt for å ville frigjøre seg fra det europeiske regelverket om arbeideres rettigheter, forbrukerrettigheter og miljøkrav.

Det blir sagt at deres agenda er å fortsatt holde vanlige folks lønninger lave og sånn sett opprettholde de økonomiske skillelinjene slik de alltid har vært her i Storbritannia.

Men 17,4 millioner briter stemte for utmelding fra EU, omtrent halvannen million flere enn de som ville forbli.

Føler seg sveket

29. mars møtte jeg mange av dem som stemte for brexit. Titusenvis av mennesker hadde tatt seg inn til hjertet av London. Meningen var at de skulle feire at de endelig var ute av EU.

Over hundre ganger hadde statsminister Theresa May sagt at Storbritannia skulle ut av EU 29. mars kl. 23. Men slik gikk det som kjent ikke.

Akkurat nå er det ingen som vet hva som skjer med EU-utmeldingen. Det ligger an til at britene må delta i EU-valget tre år etter at flertallet stemte for å gå ut av Den europeiske union.

Det gjør mange folk sinte og forbannet. Som en sa til meg: «Den lille mann har alltid blitt holdt nede. Så stemmer den lille mann på brexit. Men den lille mann er igjen sveket av politikere.»