NRK Meny
Normal

Vi blir ikke ferdige med Irak

Internasjonale medier brakte nylig en absurd melding: I juli ble det drept færre amerikanske soldater i Irak enn normalt, men fortsatt var de sivile tap store.

Irak

I juli ble 73 amerikanere drept. Samtidig mistet 2025 irakere livet.

Foto: DAMIR SAGOLJ / REUTERS

Kommentar: Jahn Otto Johansen
Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Dette ble av Washington og den amerikanske overkommando i Irak fremstilt som en ”gladmelding”.

I juli mistet ”bare” 73 amerikanske soldater livet, det laveste på åtte måneder.

Amerikanerne fremstilte dette som et bevis på at den såkalte nye strategi har vært vellykket.

President George W. Bush har sendt 25 000 ekstra soldater til Irak, og de ble av øverstkommanderende, general Petreus, satt inn for å rense opp Bagdad for sjia-lederen al-Badrs milits og sikre utvalgte områder ellers i landet. Det var underforstått at resten av Irak mer eller mindre ble overlatt til seg selv. Den endelige status skal gjøres opp til høsten.

Rekordmange sivile drept

Men allerede nå bør vi feste oss ved andre tall som den amerikanske overkommando ikke fant det opportunt å ta med. I juli ble 2025 irakere drept.

Det var vesentlig flere enn i foregående måned. Juli 2007 ble den måned da flest irakere mistet livet under voldshandlinger.

Det er dette som betyr noe for irakerne, ikke at antallet drepte amerikanere ikke lenger er så høyt.

Stor nød

Samtidig kom en rapport fra den anerkjente britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam. Den slo fast følgende:

Nesten en tredjedel av den irakiske befolkning har behov for akutt nødhjelp.

Millioner mangler vann, mat og medisiner. Av de åtte millioner irakere som rammes på denne måte, er to millioner drevet på flukt innenfor landets grenser, og to millioner til er flyktninger i andre land.

Oxfam slår fast at 15 prosent av Iraks førkrigsbefolkning ikke har nok penger til å spise seg mette, og hele 30 prosent av barna er underernærte.

Dessuten får 92 prosent av barna ikke den nødvendige skoleundervisning. Dette er facitten over fire år etter at USA og Storbritannia med støtte av såkalte ”villige” befridde Irak fra Saddam Husseins diktatur.

Alle skylder på alle

Det var en folkerettstridig krig basert på løgner og bedrag. I dag er det bare tullebukker som hevder at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen klar til utskytning, og det er heller ikke noe fornuftig menneske som lenger påstår at Saddam stod i ledtog med Bin Laden. Blant de ansvarlige for denne misère skylder nå alle på alle, i bokform eller i presse- og TV-intervjuer.

Selv Cheney innrømmer noe

Selv visepresident Dick Cheney, som aldri har hatt for vane å innrømme noe som helst, sier nå at det ble begått alvorlige feil i Irak. Han innrømmer at det var litt av en brøler da han i 2005 beskrev kampene i Irak som ”opprørernes siste krampetrekninger”.

Opprørerne var mer robuste enn Cheney og den amerikanske overkommando hadde regnet med. Men andre feil vil Cheney ikke innrømme, og absolutt ikke at han og hans medarbeidere drev med løgn og fanteri.

Manglende norsk selverkjennelse

Heller ikke i Norge har jeg sett noen tegn til selverkjennelse hos de politikere som den gang tok de amerikanske forsikringer for god fisk.

Utenriksminister Jan Petersen mener åpenbart at han bedømte situasjonen i Irak korrekt, og forsvarsminister Kristin Krohn Devold beskytter seg bak Den norske turistforenings pressetallsmann som ikke vil si noe som helst.

Mener hun fortsatt at hennes ”sjarmerende” idol, forsvarsminister Rumsfeld, var ”glitrende intelligent” da han planla og gjennomførte invasjon og okkupasjon?

Før eller senere vil det komme frem dokumenter og vitneprov om det spill hun drev antakelig uten at statsminister Bondevik var orientert. Fordelen med USA er at alt eller i hvert fall det meste før eller senere kommer frem.

Bare kurderne sørger for sikkerhet

Hva er så realiteten i dagens Irak? Bortsett fra Bagdads beskyttede Grønne sone, som heller ikke er immun mot rakettangrep, er det intet område bortsett fra de kurdiske som er sikre. Da Koalisjonen 30. mai holdt en seremoni i Erbil for å markere at sikkerheten i de tre kurdiske provinser skulle overføres fra sentralregjeringen til kurderne, visste alle at dette var rent spillfekteri.

Det er de kurdiske spesialstyrker, peshmerga, som hele tiden har sørget for sikkerheten i nord. Den irakiske armé har ikke vært der siden 1996, og heller ikke har det irakiske flagg vært heist der oppe. Det er forbudt.

Fullstendig splittelse i Bagdad

Den amerikanske Irak-eksperten Peter Galbraith tar i siste nummer av The New York Review of Books opp alt jukset omkring sikkerheten i Irak. Han mener at effekten av de fem kampbrigader som USA har sendt til Irak siden i vår, har vært meget begrenset.

Bushs ide var å gi den irakiske regjering med statsminister al-Maliki i spissen tiltrekkelige pusterom til å skape nasjonal forsoning. Det er ikke skjedd.

Regjeringen i Bagdad trues nå av fullstendig oppløsning. Sunnittene vil ikke være med. De bekjemper shia, og sjia-fraksjonene er også splittet, bortsett fra i sitt ønske om at den amerikanske okkupasjon snart må ta slutt. I likhet med sunnittene vil amerikanerne ha en mest mulig sentralisert stat, av frykt for at en oppsplitting vil få konsekvenser for hele regionen. Men sjia-opolitikerne og deres milits kjører sitt eget spill, med eller uten støtte fra Teheran.

”Krigen er tapt”

Galbraith slår fast at ”krigen i Irak er tapt”, men i tillegg kommer den kjensgjerning som selv amerikanske nykonservative nå begynner å innse: Krigen er også tapt på hjemmebane i USA.

Washingtons mål om et forent og demokratisk Irak som klarer seg selv, lar seg rett og slett ikke oppfylle. Og de som sitter med jokeren, er ayatollaene i Teheran.

Det ærligste som har vært sagt om Irak på europeisk hold, kom fra den tidligere danske utenriksminister Niels Helveg Petersen, som slett ikke er noen "raddis", da danskene begynte å trekke ut sine styrker: Irak-krigen begynte for Danmarks vedkommende som en løgn og avsluttes som en løgn.

Ikke engang fotball hjelper

Så kan man kanskje håpe på at den irakiske nasjonale fotballseieren skal skape samhold. Den var i hvert fall alle stridende fraksjoner enige om var bra. Den jublet de til, alle som en.

Men den irakiske fotballspilleren som scoret det avgjørende mål, våger ikke å vende tilbake til sitt hjemland av frykt for sitt eget liv. Det sier alt.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt