Liberias største idrettsstjerne, fotballspilleren George Weah, er favoritt før andre og avgjørende valgomgang. I første runde 10. oktober fikk han størst oppslutning av i alt tjue presidentkandidater, og går dermed lett videre til andre og avgjørende runde.
Etterfølger Afrikas første kvinnelige president
Fotballhelten ligger best an til å etterfølge Afrikas første kvinnelige president, Ellen Johnson-Sirleaf. Den 79 år gamle forkjemperen for kvinners rettigheter i Afrika, går av etter to presidentperioder slik grunnloven i Liberia krever.
Vant ikke nok til å unngå en ny runde
I Liberia må en kandidat få minst 50 prosent av stemmene for å vinne allerede i første valgomgang. 39 prosent av velgerne stemte på fotballhelten i første runde.
Nestemann, landets visepresident Joseph Boakai, fikk 29 prosent, mens tredjeplassen gikk til advokaten Charles Brumskine med ti prosent av stemmene.
Dermed er det George Weah og visepresident Joseph Boakai som går videre til andre valgomgang.
Verdens beste fotballspiller
I 1995 ble George Weah den første spilleren fra Afrika som av det internasjonale fotballforbundet FIFA ble kåret til Verdens beste fotballspiller.
Det ble en jubelsesong for gullfoten fra Liberia da han samme året vant «Gullballen» som toppscorer i verden. Samme år ble Weah seriemester i Frankrike med Paris Saint German (PSG).
George Weah vant den afrikanske gullballen to ganger, i 1989 og 1994.
Han var angrepsspiller og scoret en rekke mål for storklubber som Monaco, PSG og Olympique Marseille i den franske serien, Chelsea og Manchester City i Premier League og for A.C Milan i serie A i Italia.
Arsène Wenger gratulerte Weah som president for tidlig
Nåværende trener i Arsenal, Arsène Wenger, oppdaget fotballtalentet fra Liberia. Da Weah var 22 år gammel ble han hentet til Monaco der Wenger var trener. Etter det skjøt karrieren fart.
Arsène Wenger og George Weah er fortsatt nære venner ifølge BBC Africa. Wenger ble så henrykt etter valget 10. oktober at han gratulerte sin tidligere spiller som ny president.
– Jeg vil gratulere en av mine tidligere spillere som nå er blitt president i Liberia, sa Wenger.
– Det er ikke ofte du har en tidligere spiller som blir et lands president, smilte han.
– Godt gjort George! Hold entusiasmen og lidenskapen til å lære og vinne levende, fortsatte den kjente fotballtreneren.
Stanley Kwenda i BBC Africa sier at han er sikker på at Arsène Wenger blir en av gjestene ved presidentinnsettelsen dersom George Weah vinner den siste og avgjørende valgomgangen.
Fra fattige kår
George Weah kommer fra en fattig familie og vokste opp i en bydel i hovedstaden Monrovia. Som andre barn, lærte han å spille fotball i gata der han bodde med ball laget av tøyfiller.
I dag blir talenter fra Afrika oppdaget i tidlig alder. Mange blir hentet til et fotballakademi i en storklubb i 12–14 års alderen. For George Weah var det annerledes.
Etter barneårene med fotball i en støvete gate, ble Weah spiller i de lokale klubbene Mighty Barrolle og Invincible Eleven. Senere spilte han for Africa Sports i Elfenbenskysten og en av toppklubbene i Kamerun, Tonnerre Yaounde.
Da Weah ble oppdaget av Arsène Wenger skjøt karrieren fart i Europa.
Unge velgere vil stemme på fotballhelten
Mange unge, fattige går med den samme drømmen som gikk i oppfyllelse for George Weah. Det at fotballen kan bli redningen ut av fattige kår.
Mange unge i Liberia identifiserer seg med fotballhelten.
Det er spesielt unge velgere som stemte på Weah i første valgomgang, og som sier at de vil stemme på ham i den siste og avgjørende runden.
«Har det i beina – ikke i hodet»
Kritikerne mener det er et stort sjansespill å velge Weah som har liten politisk erfaring i forhold til motkandidaten. De mener at Weahs styrke ligger i beina, ikke i hodet.
Etter at George Weah tapte valget i 2005 mot Ellen Johnson-Sirleaf, har han forsøkt å endre sitt image som kun fotballspiller. Weah dro til USA og studerte økonomi.
I valget i 2011 var det en mer ydmyk Weah som stilte til valg, som visepresidentkandidat for Winston Tubman. Det ble et nytt tap mot Ellen Johnson-Sirleaf.
Etter de to nederlagene har Weah skaffet seg mer politisk kompetanse som senator.
Visepresidenten kan snyte Weah for seieren
Visepresidenten til Ellen Johnson-Sirleaf, appellerer til dem som ønsker kontinuitet og trygghet. Joseph Boakai har lang politisk erfaring og har vært visepresident i alle de 12 årene som Johnson-Sirleaf har styrt landet.
Han fikk altså ti prosent færre stemmer enn fotballhelten i den første valgomgangen 10. oktober.
Dersom Boakai klarer å mobilisere tilhengerne til de atten presidentkandidatene som ikke kom til andre valgomgang, har Boakai en mulighet til å snyte Weah for seieren.
Avgjørende valgomgang kan bli utsatt
Etter planen skal den siste og avgjørende valgomgangen finne sted tirsdag 7. november. Men den blir trolig utsatt. Presidentkandidaten som havnet på tredjeplass i første valgomgang med kun 10 prosent av stemmene, har protestert overfor valgkommisjonen.
Advokat Charles Brumskine mener det skjedde uregelmessigheter under valget 10. oktober. Han har fått medhold i domstolen om at mistanken om at ikke alt gikk riktig for seg, må undersøkes.
«Knuste glasstaket»
At «alle ting er tre» er godt mulig for George Weah, etter de to tapene mot Ellen Johnson-Sirleaf. Da hun ble valgt i 2005 brøt hun en viktig barriere ved å bli den første demokratisk valgte kvinnelige lederen i et land i Afrika.
Økonomen og statsviteren med mastergrad fra Harvey, ble et forbilde for mange kvinner på kontinentet.
– Ellen Johnson-Sirleaf «knuste glasstaket», sier Ruth Caesar i Liberian Women Political Forum.
– Hun inspirerte andre kvinner til å gå inn i politikken og inn i mannsdominerte yrker i samfunnet, sier Caesar.
«Åpne øyne og hevet hode»
En av hennes kampsaker var å få kvinner opp og fram i Liberia.
Ellen Johnson-Sirleaf ville bedre kvinners stilling. Hun ville gi de rettigheter på linje med menn og full deltagelse i demokratiske prosesser.
Den eneste kvinnen blant de tjue presidentkandidatene som stilte i første valgomgang 10. oktober, roser Ellen Johnson-Sirleaf. MacDella Cooper sier at presidenten banet vei.
– Kvinner går nå med åpne øyne og hevet hode, takket være Ellen Johnson-Sirleaf, sier Cooper.
Fredsprisvinner
Hennes posisjon for kvinner i Afrika ble ikke akkurat mindre da hun mottok Nobels fredspris i 2011. Ellen Johnson-Sirleaf fikk prisen sammen med to andre som også markerte seg for kvinners rettigheter.
Nobelkomiteen kom med denne begrunnelsen da de annonserte prisen i 2011:
– «For ikke voldelig kamp for kvinners sikkerhet og for kampen for kvinners rettigheter til full deltagelse i forsoningsarbeid og fredsbygging».'
Liberias president vant prisen sammen med landskvinne Leymah Gbowee og Tawak Kul Karman fra Jemen.
Gbowee er kjent for å mobilisere kvinner på tvers av etnisk og religiøse skillelinjer. Karman er kjent for å kjempe for kvinners rettigheter i hjemlandet Jemen.
Fra borgerkrig til stabilitet
Det var en formidabel oppgave Ellen Johnson-Sirleaf påtok seg da hun stilte til valg i 2005. Landet hadde avsluttet en 14 år lang borgerkrig bare to år tidligere.
FN anslår at så mange som 250.000 mennesker mistet livet i borgerkrigen fra 1989–2003. Ifølge FN hadde 70 prosent av kvinnene i landet opplevd trakassering og seksualisert vold i tiden med krig.
I starten av regjeringstiden til Johnson-Sirleaf var landet inne i en fase med skjør fred, der samfunnet var preget av kaos, voldtekt og drap.
Selv etter tolv år med økonomen og statsviteren Ellen Johnson-Sirleaf i førersetet, er Liberia et svært fattig land. På FNs utviklingsindeks ligger Liberia på plass nummer 177 av 188 land som er registrert der.
Liberias toppår under presidenten med erfaring fra Verdensbanken, var 2013. Da oppnådde Liberia en økonomisk vekst på hele 8,7 prosent.
Det var før en ny krise rammet landet; ebola epidemien.
En nasjon etablert av frigitte slaver
Mens nesten alle land i Afrika var europeiske kolonier til langt ut på 1950- og 1960-tallet, var Liberia i en særstilling.
Nasjonen ble grunnlagt av 3000 frigitte slaver fra USA og Karibia allerede i 1847.
Deres etterkommere, kjent som americo-liberiere, kontrollerte landet til 1980, selv om de bare utgjør 5 prosent av befolkningen.