Gjensidig respekt og en smule konkurranse mellom de to viktigste aktørene, utenriksministrene Lavrov og Kerry, har vært viktig for resultatet.
- Les:
En sjelden sjanse
Mandag 9. september skjedde noe som statsvitere og andre som spår om framtiden med bakgrunn i fortiden aldri klarer å forutse.
USAs utenriksminister slenger med leppa i London om Assad har én sjanse til å unngå angrep, nemlig å gi fra seg de kjemiske våpnene i løpet av en uke.
Før det amerikanske utenriksdepartementet var ferdig med å dementere det mulige alvoret i John Kerrys uttalelse, var Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, i gang med å gjøre hendelsen historisk.
Mindre enn én uke senere satt de to på et hotell i Genève og forhandlet om avtalen om å ødelegge hele Syrias kjemiske våpenarsenal. Sergej Lavrov og sjefen, president Putin, visste de hadde gode kort på hånda, ettersom USAs president trolig ville fått Kongressens flertall mot seg i spørsmålet om et militært angrep.
Russland hadde mulighet til å «frede» sin allierte, Bashar al-Assad, i overskuelig framtid, i alle fall så lenge arbeidet med å inspisere og ødelegge kjemiske våpen pågår. Og Lavrov ville få anledning til å gjøre noe med en sine kjepphester gjennom mange tiår som toppdiplomat og politiker, USAs alenegang – eller unilateralisme på diplomatisk, i internasjonal politikk.
Men trass i at situasjonen var unik, var det ikke gitt at initiativet ville lykkes. Han var avhengig i samspillet med John Kerry.
Respekt og konkurranse
De to utenriksministrene har flere ting til felles.
Begge er hundre prosent lojale overfor sine presidenter, har sjefens tillit og høy status i det administrative apparatet, og begge er over 60 år med lange karrierer bak seg.
Lavrov har jobbet i den russiske FN-delegasjonen i New York i hele 17 år, 10 av dem som landets FN-ambassadør. Han snakker flytende engelsk, er glad i sigarer og whisky, og er blant dem som gjerne fortsetter det diplomatiske virket ved svømmebassenget eller peisen.
Han regnes som sylskarp og en av verdens beste diplomater, nå politiker.
John Kerry har mindre fartstid i internasjonale politikk. Han har bakgrunn som dekorert soldat i Vietnam, advokat, senator og aktiv motstander av krigen i Irak.
Kerry er berømt for utsagnet «hvordan skal en be et menneske om å være sistemann til å dø for et feilgrep?», relatert nettopp til angrepet på Irak.
I forbindelse med Syria-krisen er det velkjent at han var kritisk til Obamas beslutning om å be Kongressen om støtte, men utad har han alltid framstått som lojal.
Kerry var i utgangspunktet svært skeptisk til det russiske initiativet. I en telefonsamtale med Lavrov den utrolige mandagen, 9. september, skal han ha sagt «vi kommer ikke til å godta noe spill».
Siden ble det mange samtaler, møter og middager. På de første felles pressekonferansene la Kerry stor vekt på at det var den amerikanske trusselen om militærmakt som hadde ført fram, og at den måtte bli stående for å få Syrias president til å samarbeide.
Lavrov framstod som den sjenerøse, han avsto fra direkte polemikk, vel vitende om at USA til slutt måtte gi etter på kravet om at den framtidige FN-resolusjonen skulle inneholde trusler om bruk av militærmakt.
Begge liker å få siste ordet på pressekonferanser, begge vet at humor gir inntrykk av suverenitet. Men tonen har hele tiden vært preget av dyp gjensidig respekt, det ser ut som om de liker hverandre.
Lekkasjer fra byråkrater rundt utenriksministrene forteller om samtaler som grenser til det private, da særlig sport. Begge skal være interessert i fotball, ja John Kerry har faktisk spilt fotball selv.
Sport var muligens ikke noe tema da Lavrov møtte Hillary Clinton som utenriksminister, og i alle fall er tonen mellom Lavrov og Kerry mer hjertelig.
Betydningen av et godt forhold mellom de to hovedforhandlerne er desto viktigere fordi Putin og Obama åpenbart ikke liker hverandre. Det kan bli viktige i månedene framover, for krigen i Syria fortsetter med full styrke, det er tross alt ikke kjemiske våpen som har drept flest syrere.
Syria mønster for Iran?
Gårsdagens store utenrikspolitiske nyhet i USA var ikke Syria-resolusjonen i Sikkerhetsrådet, men president Obamas telefonsamtale med Irans president, Hassan Rouhani.
For første gang på 34 år snakker de to landenes presidenter med hverandre.
I Rouhanis Twitter umiddelbart etterpå er budskapet at begge presidentene uttrykte felles ønske om å løse det kjernefysiske spørsmålet så for som mulig, og at utenriksministrene vil få beskjed om å følge opp «ASAP», kort for «så raskt som mulig».
- Les:
Kan den faktiske «omstarten» av forholdet til Russland brukes i forholdet til Iran?
Det er slettes ikke utenkelig. I begynnelsen av september ble det kjent at Russland gjenopptar levering av luftvernraketten SS300 til Iran, etter tre års suspendering av leveransene.
De russiske gigantene Gazprom og Lukoil er dypt engasjert i utviklingen av Irans energisektor, som lider under flere tiår med sanksjoner.
President Obama kan ikke snu ryggen til invitasjonen fra Iran om å fortsette kontakten, og erfaringene med Syria har vist at mindre alenegang kan gi resultater.
Den russiske ledelsen ønsker seg en mer sentral internasjonal rolle, en rolle mer i tråd med selvbildet som stormakt. Russland har iranernes tillit, men ønsker den amerikanske ledelsen deres hjelp? Det er uforutsigbare tider.
