Morgenen 2. juledag i 2004 hadde Jirawan Boonpen og ektemannen Rawiwan akkurat kommet tilbake fra morgenens fiske da katastrofen rammet. De satt og spiste frokost i vannkanten, da Rawiwan sa at noe var galt.
Vannet hadde trukket seg tilbake, og snart så de en frådende hvit stripe ute til havs, som raskt nærmet seg land.
– Mannen min sa at dette var rart. Han sa at vi ser vanligvis ikke slikt vær på denne tiden av året, minnes hun.
Da vannet nærmet seg, løp familien opp i huset et stykke fra vannkanten og lukket døren. De regnet med at de var i sikkerhet der.
Det var de ikke.
Vannet slo inn i husets første etasje, og alt ble et kaos av vann og drivved.
Boonpen stod til slutt på hustaket med sønnen i armene, og ropte at han skulle holde seg fast i en stolpe.
Datteren Rawiwan, som dengang var fem år, ble borte i kaoset. Hun kom aldri tilbake.
– De første ti månedene var jeg sikker på at hun var i live, forteller Boonpen.
– Jeg tenkte at hun hadde blitt drevet av gårde med sjøen, og blitt funnet av noen slektninger. At hun kanskje var traumatisert og hadde mistet hukommelsen. Jeg var sikker på at hun snart ville huske hvem hun var, og komme tilbake til oss.
– Hvordan husker du henne nå?
Supawadee (8) ble født to år etter tsunamien.
Foto: Peter Svaar / NRK– Hvordan jeg husker henne? Jeg husker fortsatt alt ved henne, sier Boonpen, og ser utover havet.
Måtte starte på nytt
I det rosa morgenlyset gjør nå 45 år gamle Jirawan Boonpen seg klar til en ny dag ute på fiske. Livet har gått videre, selv om savnet av datteren alltid vil være der.
Men den lille familien måtte starte helt på nytt etter tsunamien. Den gang fisket de med tråler og hadde et stort mannskap med familier som måtte brødføs.
Det greide de ikke å fortsette med, og i dag fisker de i mindre skala med en longtail-båt.
– Vi måtte ta et steg tilbake for å gå videre, sier Boonpen i dag, 10 år etter.
På tross av sorgen og tapet av barn, båt og hus, var hun blant de første som reiste ut på fiske igjen, bare måneder etter katastrofen.
– Vi måtte fortsette å leve. Livet må gå videre for dem som overlevde, sier hun.
