Vanskelig å sammenligne klimamål: 20 prosent kutt kan bety 240 prosent pluss

Denne artikkelen handler om:

• Hvordan EU har større kutt-tall enn USA, men kutter mindre
• At Kinas kutt på 65 prosent betyr en liten økning
• Hvordan noen land tilsynelatende kutter, men egentlig øker
• At de rike bruker mest CO₂
• Hva er «fasiten»?

Når klimatoppmøtet – kjent som COP26 – starter i Glasgow søndag er det knyttet stor spenning til hvor mye CO₂ de forskjellige landene lover å kutte.

Gjennom Parisavtalen fra 2015 er deltakerlandene forpliktet til å levere nye planer for utslippskutt hvert femte år, med økende kutt hver gang.

På grunn av pandemien er møtet i Glasgow utsatt med ett år, så landene har hatt seks år på seg til å melde inn nye mål.

Ifølge en fersk oversikt fra FN har 143 av 191 land sendt inn nye eller oppdaterte klimamål i forkant av toppmøtet.

Vanskelig å sammenligne

Ett av problemene er at det er veldig vanskelig å sammenligne løftene om kutt.

Forskjellen mellom EU og USA er ett eksempel. Tilsynelatende lover EU større kutt frem mot 2030. De har som mål å kutte 55 prosent, mens USA vil kutte 52 prosent.

EUs tall er imidlertid i forhold til unionens utslipp i 1990 og det er allerede kuttet mye siden det. USA sammenligner på sin side med utslippene i 2005.

Resultatet er at USA planlegger å kutte med 3,4 prosent hvert år det neste tiåret, mens EU vil kutte med 3,3 prosent årlig.

Economist har sett nærmere på tallene som landene har sendt inn. Deres utregninger viser hvor mye CO₂ de enkelte land må kutte, eller kan øke, under sine egne mål.

Economists analyse om hva landenes utslippsmål betyr i praksis:

Kina både verst og best

Kina er et annet eksempel. Landet sier ikke noe om hvor mange tonn CO₂ de vil kutte utslippene med frem mot år 2030.

I stedet sier kineserne at de vil kutte klimaintensiteten med 65 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005.

Klimaintensitet er et begrep som sier noe om hvor mye CO₂ et land bruker for å produsere en hvis andel av bruttonasjonalproduktet (BNP).

65 prosent kutt høres mye ut, men mye av kuttene kommer av at landets økonomi forandrer seg.

Mens landet før brukte mye ressurser på å lage ting som stål og betong, vil Kina fremover ha en mer avansert økonomi der flere har jobber innen områder som finans og IT. Det er jobber som fører med seg mye mindre utslipp.

Resultatet er at Kinas kutt på 65 prosent i klimaintensitet, vil tillate landet å slippe ut 0,1 prosent mer CO₂ hvert år frem mot 2030.

Det er noe Kina selv erkjenner når de sier at de vil nå en utslippstopp i 2030, skriver The Guardian.

I tillegg kommer at klimaminister Espen Barth Eide sier at «Kina er på en måte både verst og best på en gang».

Han viser til at Kina på den ene siden er Kina verdens største utslippsland. De bygger fortsatt kullkraftverk og har store utslipp både totalt og per innbygger.

– Men det er også det landet i verden som investerer mest i fornybar teknologi. De investerer faktisk mer fornybart enn alle andre land til sammen, sier Barth Eide.

Kutt som betyr vekst

Flere land har også lagt frem tall der de ser ut som om de kutter, mens tallene i praksis betyr at de vil slippe ut mer CO₂ i årene fremover.

Pakistan lover å kutte med 20 prosent innen år 2030, sammenlignet med hva landet ville sluppet ut under det som kalles «business as usual». Det innebærer hvor store utslippene ville vært i 2030 om landet hadde fortsatt å oppføre seg som i dag.

Samtidig sier Pakistan at «business as usual» vil gi en økning på 300 prosent mellom 2015 og 2030, skriver Climate Analytics.

Sagt på en annen måte; det Pakistan sier er kutt på 20 prosent, vil tillate landet å øke utslippene sine med 240 prosent det neste tiåret.

Mexico la i fjor frem nye mål om utslippskutt, melder BBC. De var basert på kutt i forhold til «business as usual», altså hvor stor landets utslipps vil være om de fortsetter CO₂-utslipp i dagens takt.

Målene som Mexico la frem var i prosent de samme som tidligere mål for kutt. Men landet hadde økt anslagene for «business as usual» Dermed åpnet de nye målene for at landet kan slippe ut mer CO₂.

Brasil la i desember i fjor frem utslippsmål der landet lovet å kutte utslippene sine med 43 prosent frem mot 2030, sammenlignet med utslippene i 2005.

Men samtidig økte landet sine anslag for hvor mye de slapp ut i 2005 fra 2,1 milliarder tonn til 2,8 milliarder tonn CO₂.

Resultat ble at Brasil kan øke utslippene sine det neste tiåret, ifølge Regnskogfondet.

Rike slipper ut mest

Fattige land mener at det er urettferdig at de skal kutte like mye som rike land.

En oversikt fra FN i fjor viste at i 2015 sto de 1 prosent rikeste i verden for større CO₂-utslipp enn den fattigste halvparten.

Et eksempel er Brasil og USA. Om både Brasil (økning) og USA (reduksjon) når sine klimamål frem mot 2030, vil fortsatt hver enkelt amerikaner slippe ut dobbelt så mye CO₂ som hver enkelt brasilianer.

Pakistan er et annet eksempel. Ifølge Verdensbanken slipper landet i dag ut 1 tonn CO₂ per innbygger. Til sammenligning slipper hver nordmann ut rundt 7 tonn. Selv med en økning på 240 prosent – og kraftige norske kutt – vil hver pakistaner slippe ut mindre enn hver nordmann i 2030.

Ingen når målene

Ettersom landene viser frem tallene på forskjellige måte, har en uavhengig gruppe tatt jobben med å sammenligne tallene.

The Climate Action Tracker følger målene som legges frem og måler dem opp mot målsettingene i Parisavtalen.

Organisasjonen rangerer landenes utslippsmål på en skala der «i tråd med Parisavtalen» til «fullstendig utilstrekkelig».

Ingen land får beste karakter, mens seks land (Etiopia, Kenya, Marokko, Nigeria, Nepal og Storbritannia) får nest beste karakter, «nesten tilstrekkelig».

Norge havner, som USA og de fleste europeiske land, i kategorien «utilstrekkelig».

Et av målene for toppmøtet i Glasgow er å komme frem til et mer sammenlignbart system for rapportering av mål og kutt.

Lykkes det, vil det neste klimatoppmøtet – i Sharm El Sheikh i Egypt i november neste år – få en litt lettere jobb.