Vannet i doskåla er gult og grumsete, men det skal mer til før det er lov å trekke i snora.
Jeg er på et hotellrom i Cape Town i Sør-Afrika, og har fått streng beskjed om å ikke trekke ned før det er absolutt nødvendig. Her sløser man ikke med livets kilde.
Proppen til badekaret er fjernet fra rommet. Å ta et bad vil være en forbrytelse. 80 liter vann rett i avløpet.
Å dusje lenger enn to minutter er også forbudt. 15 liter vann går ned i sluket hvert minutt jeg bruker under de varme strålene. Hårvasken utsettes.
Det er ekstrem vannmangel i Cape Town. Byen ved Atlanterhavet som er kjent for sine vingårder, hvite strender, yrende forretningsliv, fangeøya Robben Island og utsikten fra Table Mountain, kan bli den første storbyen i verden som går tom for vann.
Nærmere fire millioner innbyggere teller ned til «Dag null», dagen da myndighetene skrur av den kommunale vannforsyningen. Først var datoen satt til 21. april, nå er den fremskyndet til 12. april.
Både tiden og vannet renner ut.
Hva skjer på «Dag null»?
Folk flest klarer ikke å holde restriksjonene om ikke å bruke mer enn 87 liter vann om dagen, og fra 1. februar blir kravene strengere. Da settes grensen til 50 liter dagen. De som fortsatt sløser, blir straffet med en ekstra avgift på vannregningen.
Ordføreren i byen sier hun har innsett at det ikke nytter å bare oppfordre folk til å bruke mindre vann, vi må tvinges til å gjøre det.
«Dag null» kommer stadig nærmere. Det er som en science fiction-film der alle vet at dommedag nærmer seg, men ingen vet akkurat hva som kommer til å skje. Bare at det er noe skremmende.
Tre tørre vintre, rask befolkningsvekst, overforbruk blant den rike delen av befolkningen og dårlig planlegging, har ført Cape Town ut i denne vannkrisen. Debatten går om den også skyldes klimaendringer.
Skylappene faller av
Det er uvant å spare på vannet. Som andre nordmenn var jeg vant til rent, kaldt vann rett fra springen.
Men allerede på min første flytur til kontinentet falt skylappene av. Under oss strakte en elv seg i mil etter mil gjennom verdens største ørken.
Langs breddene var det grønt, og jeg så for meg hvordan elven ga liv til det golde landskapet, skapte grobunn for menneskelig aktivitet og en av verdens eldste sivilisasjoner. Det var mitt første møte med den mytiske elven Nilen.
Siden har jeg møtt utallige kvinner, fra Samburu i Kenya til Diffa i Niger, som bruker dyrebare kalorier og timer på å hente vann.
I Afrika er det kvinnene som bærer ansvaret for vannet, bokstavelig talt. Det er de som går flere kilometer før sola har stått opp med vannkannene på hodet, og de som serverer sine menn te i det de våkner.
«Oh mama», er en tradisjonell sang som samburumenn synger. Den gir uttrykk for utålmodigheten når teen ikke står klar om morgenen, fordi kvinnen ennå ikke har kommet tilbake fra brønnen, elven eller vannposten.
Jeg har også sett tørkens grelle ansikt, blant annet i Somalia. Sprukken jordskorpe, skjeletter etter kameler som hadde dødd av tørst, ei lita jente som vred seg i smerte.
I møte med dette kontinentet blir man fort ydmyk i forhold til hvor privilegert man selv er, når det gjelder tilgangen til vann.
Brune tenner
I vår hjemby Nairobi i Kenya kjøper vi som har råd drikkevann i butikken, fordi det kommunale vannet her er kjent for å misfarge folks tenner. Årsaken er høyt fluorinnhold.
Huset vi bor i har egen brønn, vi er tilknyttet vann-nettet og samler også regnvann fra taket. Det gjør at vi er skjermet fra vannkrisen som også har rammet denne millionbyen.
Nairobi betyr «kaldt regn» på masai, men den ubarmhjertige tørken i fjor kom også hit, til tross for at byen vanligvis er en grønn oase, med bougainvillea i lilla og rødt, og jakaranda i lyseblått.
For tiden åpner kommunen bare kranene i helgene. Da må folk være hjemme og fylle opp tankene, ellers går de tomme. Ikke alle er så heldige at de har egne vanntanker, men samles rundt vannpostene i slumområdene.
En venninne bor rett utenfor byen. Hun har vanligvis vann i kranen, men måtte opp klokka seks sist søndag for å lete etter vann hos venner og kjente. Der det var vann, stod kvinnene allerede i kø.
Det er alltid de som har minst å rutte med, som kjenner mangelen på rent vann på kroppen. Kolerautbrudd krever stadig liv, også i Kenya.
Nå sier myndighetene at de har kontroll, og at over 500.000 tabletter med klor er tilført drikkevannet. Spørs om det er nok til å berolige folk.
Men de fattigste har ikke noe valg, de må drikke det vannet de får tak i. Vi klarer oss ikke uten, mennesker overlever bare to-tre dager uten vann. Til sammenligning kan en voksen mann klare seg uten mat i tretti dager, bare han får vann.
Verdens lengste kyss
Vann former landskap, og menneskenes liv. Alle de eldste kulturene oppstod rundt de store elvene, Den gule flod, Indus, Eufrat og Tigris – og Nilen.
Igjen har kampen om Nilen tilspisset seg. Den mest vannrike delen, Den blå Nilen, demmes opp i Etiopia. I Sudan er man bekymret, men håper på billig kraft.
I hovedstaden Khartoum møtes Den blå Nilen og Den hvite Nilen, i det som kalles «Verdens lengste kyss». Men det kysset blir mindre vått når dammen til Afrikas største kraftverk fylles.
Renessansedammen skal sørge for elektrisitet til Øst-Afrika, og ifølge Etiopia hindre tørke og sultkatastrofer. 60 prosent av byggverket er allerede ferdigstilt, og skal stå ferdig mot slutten av året.
Vannforskeren Terje Tvedt skriver at Nilen er livsåren som knytter snart en halv milliard mennesker sammen, i et skjebnefellesskap ingen kan unnslippe.
Kampen om Nilen
Egypt er bekymret for hva som skjer med landets vannforsyning idet Etiopia begynner å fylle dammen, noe som er ventet å ta flere år.
Det snakkes om 25 prosent mindre vann til egypterne. Det har blitt utkjempet kriger for mindre åpenbare grunner enn dette. 95 millioner mennesker er avhengig av Nilen i Egypt, både til drikkevann og jordbruk.
Det var vannmengden som hvert år ble målt da faraoene bestemte hvor mye skatt jordbrukerne skulle betale. Målestokken står fremdeles i Kairo.
I forrige uke besøkte Etiopias statsminister Egypts president i et forsøk på å roe den spente situasjonen mellom de to landene.
Egypts president sier Nilen er et spørsmål om liv og død for landet, og at ingen kan røre ved Egypts del av vannet i elven.
Etiopia svarer at Nilen er et spørsmål om liv og død for mange etiopiere.
Statslederne sier de vil unngå en krig. Spørsmålet er hvor mange manglende dråper som skal til, før begeret flyter over.
- Les også:
Logistisk mareritt
I dag er det 76 dager igjen til «Dag null», dagen da Cape Town trolig skrur av vannforsyningen.
Helen Zille, provinslederen i Western Cape, sier hun ikke lenger prøver å unngå krisen, men legger planer for hva som skal skje når vannet stenges.
Hun mener utfordringen er den største en storby har stått overfor siden New York ble rammet av terror 11. september 2001.
Det er bare en liten del av sentrum som skjermes fordi sykehusene må ha vann. Myndighetene lover også at folk i townshippene skal få beholde vannet.
Planen er å sette opp 200 vannposter rundt i byen. Hver person får 25 liter hver. Møter alle opp, blir det 5000 mennesker i kø på hver vannpost. Et logistisk mareritt, med fare for trafikk-kaos og økt kriminalitet. Det er ventet at skoler, kontorer, hoteller og forretninger må stenge.
Trakk aldri ned i toalettet
Folk fra middelklassen begynner å bli stresset. Det er ikke fristende å skulle vaske seg med våtservietter i seks måneder.
Selv besøkte jeg Cape Town et par dager i desember. Jeg traff folk som sparte det de kunne, og folk som tenkte at det å ta en dusj kunne da ikke være så farlig.
På hotellrommet trakk jeg aldri ned i toalettet, men fylte doskåla med vann jeg hadde brukt i dusjen, slik drosjesjåføren anbefalte meg å gjøre det.
Han var bekymret for skaden som ubetenksomme turister kan påføre hjembyen hans.
Men dette brevet postlegges i Nairobi, der vannet aldri slutter å overraske. I skrivende stund hamrer et tropisk regnskyll på vindusrutene. Hagl farger den rustrøde jorda hvit, for en kort stund, og jeg tenker på barna som er på piknik med skolen, uten regntøy.
- Les også: