Vær til besvær i Chavez-land

Ukens korrespondentbrev et postlagt i Caracas.

Jeg har aldri vært særlig høydesterk. Det kan tidvis by på utfordringer, som i forrige uke da jeg var på reportasjereise i Venezuelas hovedstad Caracas.

Alt skjedde så fort, min innleide tolk hadde gjort avtale med et intervjuobjekt om å møtes i sentrum. Vi møttes på det jeg trodde var en T-bane-stasjon, men plutselig befant jeg meg svevende mellom himmel og jord. I en gondolbane oppover dalsidene mot Caracas sitt bytak.

Chávez sitt verk

Høydeutfordringen var en ting, men jeg må tilstå det også kom snikende en klaustrofobisk følelse av å være fanget inne i en liten glassboble hengende i en taubane.

Jeg prøvde å fokusere og konsentrere meg så godt jeg kunne om alt som ble fortalt meg underveis i luftseilasen. At dette var president Hugo Chávez sitt verk for å hjelpe de aller fattigste som bor i sine mer eller mindre falleferdige skur og hus under taubanen.

Presidenten ville gi dem lettere tilgang til bykjernen og inkludere dem i storsamfunnet ved å fire dem opp og ned i en taubane.

Jeg merket det gynget og regn begynte å tromme intenst på vindusrutene. Og sannelig hørte jeg ikke også et tordenskrall.

Vi kom oss opp til første stasjon og jeg gjorde tegn til å stige av denne luftige farkosten. Mitt intervjuobjekt mente neste høydedrag ville gi et endra bedre utsyn, men jeg var allerede steget ut av glassboblen.

Truffet av lynet

Ikke før vi var kommet ut i den metallbygde stasjonsbygningen på denne høydetoppen, så smalt det så kraftig at jeg hoppet høyt. Et lyn hadde slått ned i konstruksjonen i all sin kraft.

En ansatt kom løpende med walkietalkie og snakket febrilsk med noen i avgangshallen langt der nede i dalbunnen.

Mens regnet høljet ned og tordenuværet raste rundt oss, kom meldingen gjennom høyttalere om at taubanen var stengt. Vi var uten mulighet for å bevege oss noe sted, strandet på ett av Caracas høydedrag.

Uværet tiltok i styrke. Gjennom den delvise åpne metallkonstruksjonen kom det vindkast som ga kuldegysninger.

Så smalt det igjen. For andre gang på få minutter hadde lynet slått ned i bygningen vi befant oss.

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg var redd. Etter 45 pinefulle minutter ga uværet seg, og vi kunne bevege oss utendørs for å skue utover Caracas og gjøre intervjuet vi var kommet for.

Gråværet hang fortsatt i dalsiden da vi entret gondolbanen for å ta oss ned igjen til sentrum. Jeg pustet dypt flere ganger, tok plass på den lille benken og fant frem stoppeklokken på mobiltelefonen.

Skjebneferden måtte tidsangis. Den varte i nøyaktig 186 sekunder eller drøye tre minutter om du vil.

Kvelden før denne besværlige lufteturen hadde vi også fått merke værgudene.

På Chávez-møte

Sammen med flere hundre tusen mennesker var vi på vei gjennom sentrumsgatene for å høre president Hugo Chávez på hans siste valgkampmøte. Det så truende ut lenge, men så nærmest som å skru på en vannkran på full styrke, kom regnet.

Jeg ljuger ikke – regndråpene som haglet ned over oss var som små klinkekuler i størrelse. Vi ble fort våte, men klarte å søke tilflukt under et brokar sammen med flere og flere rødkledde Chavistas – kallenavnet på presidentens tilhengere.

Etter en halv time trodde vi at det lettet litt og beveget oss videre. Men vi kom ikke så veldig langt før et nytt skybrudd åpnet seg over hodene våre.

Vi ble klissvåte. I et trangt inngangsparti med et lite overbygget tak hadde et titall mennesker stuet seg sammen.

De presset seg enda mer sammen for å gi plass til oss. I et slags underlig skjebnefellesskap sto vi der og håpet av uværet skulle gi seg.

Guds vilje

Jeg spurte en av damene som sto der om hun nå ville gi opp å gå hjem uten å høre på Chavez. Hun kikket nesten litt bistert på meg.

Det er Guds vilje at det regner. Det stanser ikke en Chavista. Klart vi skal høre på presidenten. Han har gjort så mye for oss og fortjener å bli gjenvalgt – uansett om det regner eller ei, proklamerte hun.

Underveis så vi også et par lastebiler med paller med vannflasker og striesekker fylt med epler. Det var gaver til folket for at de holdt ut en endeløs ventetid i regnet.

For mange i folkemengden er Chavez, eller «El Comandante» som han kalles, landets første president som oppriktig har brydd seg om og hjulpet de fattigste.

Med boliger, sosiale hjelpetiltak, skoler og universiteter og subsidierte matvarebutikker.

Den hengivenheten som tilhengerne viste denne regntunge ettermiddagen kan sikkert tolkes på flere måter, men det slo meg at det handler om en grenseløs og i manges øyne en naiv tro på at Chavez kan fikse det meste.

Hugo Chávez har styrt landet med sterk hånd, noen vil si som en diktator. Regjering, stat og parti er vevet tett sammen slik at det er umulig å se hvor det ene starter og det andre slutter, bortsett fra at alt er kontrollert av Chavez.

Solskinn på valgdagen

På selv valgdagen var det opphold og sol. Jeg fikk plass på et gatehjørne tvers overfor inngang til valglokalet der Chavez skulle stemme.

Rundt meg sto unge og gamle og ventet på å få et glimt av sin store leder. Flere hadde kjøpt med seg blomster. Andre vaiet med Venezuelas flagg.

Hugo Chávez er ikke så flink til å passe klokken, eller rettere sagt han tillater seg å styre etter sitt eget tempo og tidsskjema.

Han skulle ha stemt klokken ti på formiddagen, men dukket først opp fire timer senere. Folkene rundt meg eksploderte i tilrop, klappsalver og allsang. Noen trofaste tilhengere fikk håndhilse på den kortvokste sorthårete mannen før han satte seg inn i sin bil.

Han tok plass bak rattet på den moderne firehjulstrekkeren, rullet ned vinduet og vinket med en hånd ut av vinduet idet han passerte.

Jeg rakk så vidt å få et glimt av ham bak rattet, og så var han forsvunnet.

Timer med venting ga Chavistaene noen få sekunders nærkontakt med sin store helt.

To valgkampmedarbeidere hadde tatt oppstilling på et gatehjørne da folket tuslet hjem igjen. De delte ut gratis røde T-skjorter til folket. Slik uniformeres tilhengerskaren.

Samme kveld fikk de bruk for sitt nye klesplagg foran presidentpalasset til Hugo Chávez. For da valgresultatet forelå ble det folkefest i Caracas gater. Det var påfallende å oppleve at i samme øyeblikk som valgresultatet ble lest opp på nasjonalt fjernsyn, så eksploderte nattehimmelen i Caracas i ett eneste stort fyrverkeri.

Liv i frykt

Etter seiersrusen våknet både Chavistaene og alle de andre opp til et dagligliv som er blitt tøffere og mer brutalt. Til et liv i frykt.

Korrupsjonen og kriminaliteten har eksplodert i Venezuela under Chavez sitt styre. Ifølge FNs statistikker er hovedstaden Caracas nå verdens farligste by når det gjelder voldelig kriminalitet og våpenrelaterte forbrytelser.

President Hugo Chávez har ikke maktet å stanse denne voldsspiralen.

Hans helsetilstand har vært gjenstand for mange spekulasjoner. I fjor ble Chavez rammet av kreft, men ingen vet egentlig hvordan hans helsetilstand er i dag og må han vil makte å gjennomføre en ny seks års periode som president.

Det sies at da Chavez oppdaget sin kreftsykdom, kontaktet han både spirituelle og åndelige ledere av ymse slag. Noen hevder sågar at han bestilte heksebrygg for innvortes og utvortes bruk.

Min lokale tolk våget ikke å gå god for alle historiene, men tok meg med til en labyrint av et kjøpesenter med små og store salgsboder hulter til bulter. Midtveis i en av de trange korridorene stanset vi foran en fargerik og overlesset salgsbod.

Den middelaldrende kvinnen bak disken smilte til meg og liret av seg noen fraser på spansk. Min tolk smilte hun også, før hun snudde seg mot meg for å fortelle at ekspeditøren hadde alt jeg måtte trenge.

Jeg svarte litt nølende at jeg godt kunne ha tenkt meg noe som ville virke helsebringende og gi overskudd.

Damen bak disken balanserte seg opp på en krakk for å rekke den nest øverste hyllen.

Jeg fryktet et øyeblikk at hun skulle tippe over, men denne balanseøvelsen hadde hun åpenbart gjort før.

Fire-fem esker med hver sin flaske i ble satt foran meg. Flaskene inneholdt en slags badeolje og skulle smøres på kroppen for å størkne før man etterpå dusjet det av.

Hun pekte og gestikulerte ivrig.

Jeg var skeptisk, men skjønte at det var ingen vei tilbake nå. Valget falt på en flaske som skulle gi velvære og gode vibrasjoner.

Eller som det sto på pakningen: et mystisk bad som åpner veier og som vil trøste meg i mine sorger.

Effekten ville gjelde hver dag, men spesielt på tirsdager og fredager.

Jeg smilte og ba tolken si at hvis det ikke virket, kom jeg tilbake for å klage.

Ekspeditøren svarte «si, si» – «ja, ja», og hentet frem en tom plastflaske under disken.

Hun fylte den opp med et spesialbrygg fremstilt etter hemmelig oppskrift og ingredienser. Blandingen så ut til å være tilsatt det som minnet om gullstøv.

Det er en gave, smilte hun og ga meg den vesle flasken.

Jeg fikk forklart at ved å smøre meg inn med denne væsken og la den størkne på kroppen, så ville jeg etterpå fremstå med en aura av – ja, Gudene måtte vite hva.