Hussein Taha i Sør-Libanon

UTLEVERT TIL FIENDEN: Hussein Taha sier han ble pågrepet av norske FN-soldater i Sør-Libanon i 1984. Etter et døgn ble han utlevert til libanesisk politi, som hadde tett bånd til den israelske hæren og deres støttespillere.

Foto: Mohammed Alayoubi / NRK

Utlevert til fienden av norske FN-soldater

SØR-LIBANON (NRK): Hussein Taha visste ikke hvor god kontroll norske FN-soldater hadde da han skulle aksjonere i 1984. Ifølge Taha endte det med pågripelse, og tortur hos fienden.

Hussein Taha var soldat i den libanesiske motstandsbevegelsen. Hans opplevelser i Sør-Libanon i 1984 er en av flere sentrale historier i NRK-dokumentaren «Fanget av ild», som ser nærmere på det norske FN-engasjementet i Sør-Libanon gjennom 20 år. Dokumentaren avdekker flere forhold som hittil har vært lite kjent for offentligheten:

  • En norsk soldat hevder libanesisk fange ble utsatt for tortur av norsk FN-personell
  • Medlemmer av den libanesiske motstandsbevegelsen ble pågrepet av norske FN-soldater og utlevert til libanesisk politi som hadde tette bånd til den israelske hæren og deres støttespillere.
  • De norske soldatene som ble sendt til Sør-Libanon var uerfarne og dårlig forberedt på konflikten de havnet midt oppe i, særlig de første årene.

Se dokumentaren her: «Fanget av ild»

Tilbake til åstedet

– Jeg husker det var en kjølig dag. Det var kaldt i bilen, men vi var i godt humør. Vi følte vi var ute på et viktig oppdrag; vi skulle utføre et angrep mot fienden som okkuperte landet vårt, sier Hussein Taha.

Vi er på vei i samme retning som han var den gang for over 30 år siden; gjennom det brunsvidde landskapet i Sør-Libanon herjet av krig gjennom årtier. Hussein Taha sitter bak rattet. Håret er gråere enn i 1984, borte er skjegget som den gang preget ansiktet. Borte er også de som var fiendene hans, de israelske soldatene som okkuperte deler av landet.

Den aldrende mannen stopper bilen og går ut. Vi er fremme ved stedet han vil vise oss. Stedet hvor han ville ramme de israelske soldatene, men sier han ble stoppet av norske soldater.

Blodig krig med FN i midten

Sør-Libanon var en krigssone i 1984. To år tidligere hadde Israel invadert landet for andre gang på bare fire år. Etter å ha beleiret hovedstaden Beirut i over to måneder, tvang den israelske hæren til slutt den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO ut av Libanon. Det var en seier for den israelske forsvarsministeren Ariel Sharon, som ble kvitt et viktig uroelement nær Israels grense. Men Israel fikk raskt en ny og sterk fiende å forholde seg til. Den libanesiske motstandsbevegelsen ble etter hvert en maktfaktor i Sør-Libanon, og utførte stadige angrep mot israelske soldater.

Midt mellom de stridende partene sto til enhver tid nærmere 600 norske FN-soldater. Med blå hjelm og blått tørkle i halsen hadde de vært på plass i Libanon siden første gang Israel invaderte i 1978. De var satt inn av FNs sikkerhetsråd for å vokte en fred som i realiteten aldri kom.

Etter Israels siste invasjon befant de norske soldatene seg midt inne i den israelske okkupasjonssonen. En viktig oppgave var å hindre libanesiske motstandsfolk i å utplassere veibomber rettet mot israelske kjøretøy.

Med mål om å drepe

– Vi plasserte bombene på den andre siden av veien her. De israelske kjøretøyene skulle passere i den retningen, og når bombene gikk av skulle de velte ned skråningen.

Hussein Taha står midt i veibanen og peker og forklarer. Han er tilbake på det som skulle være angrepsstedet. Han sier det var her de gjemte bombene i veikanten den dagen for over 30 år siden. Meningen var, ifølge Taha, at de skulle fjernutløses når israelske militærkjøretøy passerte. Det var en velkjent metode. Hussein Taha hevder han allerede hadde flere angrep på samvittigheten.

– Jeg hadde allerede gjennomført to til tre aksjoner hvor vi rammet israelske kjøretøy med bomber. Vi både drepte og skadet israelske soldater i disse aksjonene, sier Hussein Taha.

På denne tiden var Hussein Taha en ung kommunist med et sterkt ønske om å drive de israelske soldatene ut av Sør-Libanon. Denne aksjonen skulle imidlertid bli hans siste. For det Hussein Taha og hans kompanjong ikke visste, var at de norske FN-soldatene hadde svært god kontroll på hva som foregikk i den norske bataljonens operasjonsområde. På vei tilbake ble de stoppet av norske soldater.

Fanget og utlevert

Hussein Taha svinger bilen inn mot den støvete veikanten. Vi er på vei sørover og passerer avkjøringen til landsbyen Ebel es Saqi der de norske FN-soldatene hadde sitt hovedkvarter gjennom hele 1980-tallet. Igjen går han ut av bilen, og peker mot et sted på motsatt side av veien.

– Her var den norske kontrollposten. Soldatene stoppet oss og undersøkte bilen vår. Der fant de en del militære effekter og de fattet mistanke mot oss, sier Hussein Taha.

Samtidig sendte de norske FN-styrkene ut en hundepatrulje langs veien der de to libaneserne kom fra, forteller Taha. Kort tid etter fant de bombene som han og hans kollega hadde plassert ut. Bombene ble desarmert og tatt med tilbake til det norske hovedkvarteret. Det ble også de to libanesiske motstandsmennene.

I et døgn ble de holdt fanget før det ble bestemt at de skulle utleveres til libanesisk politi. Det fikk ifølge Hussein Taha svært alvorlige følger for ham.

Norsk FN-soldater viser frem veibomber

BOMBEFUNN: Norske FN-soldater viser frem "hjemmelagde" veibomber funnet ved kontroller i Sør-Libanon (1984)

Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix

Midt i striden, uten myndighet

Denne våren er det 40 år siden de første norske fredsbevarende soldatene ble sendt til Libanon, 20 år siden de siste kom hjem. Over 22.000 norske menn og kvinner tjenestegjorde i FN-tjeneste for Norge gjennom 20 år. 21 kom aldri tilbake, de ble drept i tjeneste.

Beslutningen om å sende norske soldater til Libanon ble tatt på kort varsel i påsken 1978. Bare noen dager tidligere hadde Israel invadert Sør-Libanon. Den internasjonale FN-styrken UNIFIL skulle fungere som en buffer mellom PLO, lokal milits og den israelske hæren. Den skulle overvåke den israelske tilbaketrekningen og gjenopprette fred og sikkerhet for sivilbefolkningen.

Norske myndigheter så den gang for seg et relativt kort engasjement. De skulle ta veldig feil. UNIFIL fortsetter nå på det 41. året. Norge trakk seg ut i 1998. Historien om det norske FN-oppdraget, er en historie om unge soldater som ble kastet inn i en heksegryte av en konflikt de ikke var forberedt på.

Det er en historie om et oppdrag som var vanskelig å løse, og en tjeneste som ofte var langt tøffere enn det som ble kommunisert hjem til Norge. Det er også en historie om en sivilbefolkning som fikk det langt bedre under nordmennenes beskyttelse, og som tjente godt på deres tilstedeværelse gjennom 20 år.

NRK kan nå fortelle om nye sider ved det norske UNIFIL-oppdraget som hittil har vært lite kjent.

Det bringer oss blant annet til den norske militærpolitistasjonen i Ebel es Saqi i 1984.

Et brutalt avhør

Knut Braa sitter i en velbrukt stressless i hjemmet sitt i Trondheim. Han trekker pusten dypt; det er krevende å snakke om det han opplevde selv om det er gått over 30 år.

Bak ham står en smekkfull bokhylle. Den rommer flere av hans egne titler. Knut Braa ble nemlig reklamemann og forfatter etter FN-tjenesten i Libanon. Det er stort sett krim det går i, gjerne med et militært tilsnitt. Men med boken «Den lange veien hjem», beskrev Braa det han opplevde som FN-soldat i Libanon, og ikke minst den tøffe tiden etterpå. Knut Braa er nå diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom. I 2006 inngikk han et forlik med staten der Forsvarsdepartementet erkjente at lidelsene har sitt utspring i opplevelsene Braa hadde som FN-soldat.

I 1984 var Knut Braa utstasjonert som korporal ved den norske militærpolitistasjonen i Ebel es Saqi. Dette var hans andre periode som FN-soldat i Sør-Libanon

– Jeg mener det var tre ganger vi tok inn sånne veibombere, som vi kalte dem. Dette var libanesiske gutter i 20-års alderen som jobbet parvis. Vi arresterte dem, tok bombene og uskadeliggjorde dem, og så ble de tatt med inn på vår politistasjon der de ble avhørt sier Knut Braa.

Den norske militærpolitistasjonen i Ebel es Saqi lå i et murhus som den norske FN-styrken hadde overtatt. MP-soldatene bodde og jobbet på stasjonen. Enkelte rom ble benyttet både som soverom og avhørsrom. Det var til et av disse rommene to libanesiske fanger ble brakt for et avhør som plager Braa den dag i dag.

– Det var sånn kauking og hyling. Smerteskrik. De andre MP-soldatene orket ikke sitte å høre på dette, men jeg var vakthavende og måtte være på stasjonen. Til slutt var det nok for meg. Jeg gikk inn på avhørsrommet uten å banke på, og der så jeg det som jeg synes var meget kritikkverdig oppførsel av norske offiserer mot fanger.

Det var to offiserer ved militærpolitistasjonen som gjennomførte avhøret av fangene. Ifølge Knut Braa ble var de to libaneserne påført håndjern, og ble avhørt hver for seg.

– Han ene hadde hendene sine rundt halsen på fangen og løftet han opp i været, mens den andre sto og kikket på. Han slapp fangen med en gang jeg kom inn, men det var helt klart at han var blitt utsatt for et meget brutalt avhør. Jeg sa ingen ting, gikk bare ut. Jeg ble kvalm av det jeg hadde sett.

– Hvordan vil du beskrive det du så?

– Det var tortur. Rett og slett, sier Knut Braa.

– En fornedrende behandling

Knut Larsen var på denne tiden kjøkkensjef ved det norske hovedkvarteret i Ebel es Saqi. Også han husker denne dagen godt. Han ble oppringt av militærpolitiet og bedt om å komme med mat til stasjonen. Da han ankommer blir han vitne til en fangebehandling han reagerer på.

– Jeg ordner noe mat, og går opp til militærpolitiet. Der blir jeg ganske forbannet over det jeg ser, for jeg synes de var dårlig behandlet de to fangene. De var bortimot avkledd der de satt i avhørsrommet. Det var ikke nødvendig å nedverdige folk på den måten, sier Larsen.

– Hva sa du til det norske befalet?

– Akkurat hva jeg sa, husker jeg ikke. Men jeg lot det skinne igjennom at det var dårlig gjort å fornedre folk sånn, forteller Knut Larsen.

En person som den gang hadde kommandoen ved militærpolitistasjonen i Ebel es Saqi bekrefter overfor NRK at det ble brukt «nødvendig» fysisk makt mot fangen, men sier dette skal ha skjedd i forbindelse med et rømningsforsøk og avviser at fangen ble utsatt for tortur. Begge fangene ble senere sluppet fri utenfor den israelske okkupasjonssonen. Generaladvokaten, som leder den militære påtalemyndigheten i Norge og bistår militære sjefer i disiplinærsaker, har aldri fått saken på sitt bord og har heller ikke etterforsket påstandene om tortur.

Hussein Taha og kona

SKREV BREV TIL KONA: Hussein Taha skrev brev til kona mens han var i fangenskap; først i den israelske fangeleiren Ansar i Sør-Libanon. Senere ble han flyttet til et fengsel inne i Israel.

Foto: Mohammed Alayoubi / NRK

Elektriske støt

Hussein Taha og kona Aswan sitter tett sammen i en sofa i hjemmet deres i Sør-Libanon. Foran dem på bordet ligger en pappeske fylt med falmet papir. Det er brevene han skrev til henne mens han satt i fangenskap.

Alle er stemplet med den israelske etterretningstjenestens blå merke. De kontrollerte all informasjon som kom ut fra fangeleirene i Sør-Libanon. Derfor var det først etter at han slapp fri, Hussein Taha kunne fortelle kona hva han ble utsatt for av libanesiske sikkerhetsstyrker rett etter at han ble utlevert av nordmennene.

– De ga meg elektrisk støt. Det begynte med 24 volt, så ble det skrudd opp til 170 og så videre til 180 volt. Det varte i cirka 25 sekunder av gangen.

– Hvordan vil du beskrive det?

– Det føltes som om øynene mine lyste opp, som en katt i mørket.

Hussein Taha sier han ble utlevert til libanesisk politi, som de norske styrkene visste hadde tette bånd til den israelske hæren og deres støttespillere. At slike utleveringer forekom bekreftet også tidligere bataljonssjef i Norbatt Martin Hjelmervik Ness i en kronikk i Aftenposten i 2005. Ness fortalte der at fangenes uvisse skjebne har fulgt ham i årene etterpå.

NRK har konfrontert Ness med utleveringen av fanger til libanesisk politi, men han ønsker ikke å uttale seg om utleveringene generelt eller Tahas historie.

Hard behandling av fanger, og også tortur var vanlig på denne tiden i Libanon – og ble trolig utført av alle partene i krigen. I Sør-Libanon er det vel dokumentert at tortur ble anvendt systematisk i det beryktede El Kiam-fengselet som ble kontrollert av den sørlibanesiske hæren og Israel.

Et oppgjør med norske styrker

Hussein Taha havnet aldri i El Kiam. Den første tiden ble han holdt fanget i byen Marjayoun ikke langt fra det norske hovedkvarteret i Ebel es Saqi. Han forteller om røffe forhold.

– Noen ganger fikk vi hverken mat eller vann på et døgn, og vi satt rett på bakken. Vi fikk ikke engang en pappeske å sitte på.

Senere ble han flyttet til den israelske fangeleiren Ansar i Sør-Libanon, før ferden til slutt går videre til et fengsel inne i Israel. Etter ett og et halvt år bak murene slippes han fri.

– Jeg er sint fordi nordmennene ikke handlet rasjonelt da de utleverte meg til libanesisk politi. De kunne ha sluppet meg utenfor den israelske okkupasjonssonen. Da hadde jeg aldri havnet hos fienden. Selvfølgelig gir jeg de norske styrkene noe av skylden for det som skjedde med meg, sier Hussein Taha.