NRK Meny
Normal

Obama, Europa og Midtøsten

President Barack Obama leder an i mobiliseringen av økonomisk støtte til landene som har lykkes i å styrte sine autoritære ledere. Ut over det reserverer han seg mot å innta en klar lederrolle i Midtøsten.

Barack Obama

USAs president Barack Obnama har vært på rundtur den siste uken.

Foto: JEWEL SAMAD / Afp

Gro Holm
Foto: NRK

Obamas lange utenriksuke startet med talen om USAs Midtøsten politikk torsdag 19. mai. Han pådro seg mange jøders vrede da han sa at en forhandlingsløsning med palestinerne må basere seg på grensene fra 1967, altså før Israel utvidet sitt område under Seksdagerskrigen.

Men han pådro seg enda mer vrede for det han ikke sa, særlig blant palestinerne. For der var ingenting om å fryse bosettinger, ingenting om Jerusalems status eller om flyktningenes rett til å vende tilbake.

Obama ga null til dem som kanskje hadde håpet på fornyet amerikansk engasjement for å komme videre i den israelsk-palestinske konflikten.

Det virker som om han har gitt opp, i hvert fall for inneværende presidentperiode.

Da Israels statsminister og Obama møtte pressen sammen neste dag, gadd ikke Netanyahu engang å late som om han tar Obamas insistering på 1967-grensene på alvor.

I forholdet mellom de to er det Netanyahu som har det politiske overtaket.

Hodepinen Gaddafi

Det amerikanske presidentparet startet denne ukas Europa-rundtur mykt i Irland. Så fulgte Storbritannia, med pomp og prakt, dronningmiddag og forsikringer om gjensidig vennskap.

«Vi må skru opp varmen overfor Libya», sa statsminister David Cameron på den felles pressekonferansen onsdag.

Barack Obama og David Cameron

Bestekamerater for én dag: Barack Obama og David Cameron i London.

Foto: ADRIAN DENNIS / Afp

Obama fulgte opp. Han har endret sin kraftige retorikk siden slutten av mars og sier at Gaddafi må gå.

Ja, på G8-møtet i Frankrike bygget han den logiske brua mellom Sikkerhetsrådets mandat og regimeendring.

«FN-mandatet om beskyttelse av sivile kan ikke fullføres så lenge Gaddafi blir i Libya og bruker sine styrker til å angripe det libyske folk», sa han.

Altså gir FN-resolusjon 1973 i sin ytterste konsekvens mandat til å fjerne Gaddafi. Obamas prinsipielle tilbakeholdenhet er blåst vekk, nå er han helt på linje med de opprinnelig mer krigslystne Sarkozy og Cameron.

NATO kjører alene

Samtidig framstår operasjonen i Libya mer og mer som en ren NATO-operasjon, eller snarere en aksjon drevet av en liten koalisjon av villige innenfor forsvarsalliansen.

I dagene før og like etter vedtaket i Sikkerhetsrådet 17. mars, ble det lagt stor vekt på at de regionale organisasjonene skulle spille en viktig rolle i Libya.

Torsdag ba den Afrikanske union NATO om å stoppe bombingen umiddelbart. AU mener det må forhandles med Gaddafi eller hans nærmeste, men deres stemme blir nå suverent ignorert. I uttalelsen fra torsdagens afrikanske møte uttrykkes det irritasjon over at AUs rolle blir redusert til observatørstatus.

Ledelsen i Den arabiske liga har tidligere uttrykt misnøye over at de ikke blir tatt med på rådslagning i forbindelse med møter i den såkalte kontaktgruppen for Libya, der poenget nettopp skulle være å inkludere land utenfor NATO.

Lever ikke som han snakker

USAs president måtte opprinnelig overtales av sine egne for å gå med på en militæraksjon overfor Libya, blant dem utenriksminister Hillary Clinton.

Nå har han havnet midt i en ny hengemyr, der han altså har beveget seg stadig nærmere haukene i Europa.

Men Obama tviholder på at europeerne skal lede an. Han nekter å la seg overtale til å sette inn amerikanske fly på nytt, og håper at blandingen av europeiske bomber, amerikansk etterretning og internasjonale sanksjoner skal gjøre jobben på sikt.

Det er helt forståelig at han mener de europeiske NATO-landene for en gangs skyld bør sitte i førersetet i felles aksjoner.

Barack Obama, Dmitrij Medvedev og Nicolas Sarkozy

Obama sammen med presidentene Dmitrij Medvedev og Nicolas Sarkozy.

Foto: ERIC FEFERBERG / Afp

Men når han så åpenlyst sklir i argumentasjonen og heller ikke tar ledelsen, svekkes autoriteten både blant motstandere og tilhengere av militæraksjonen mot Libya.

I arabiske land gikk det heller ikke upåaktet at han i talen 19. mai ikke nevnte Saudi Arabia samt omtalte Bahrain, der USA har base, med silketunge og en mild oppfordring til dialog. Dette til tross for at mange er drept i regimets vellykkede kamp for å knuse opprøret.

G8-møtets løfter om penger til de nye, demokratiserte regimene i Nord-Afrika dekker ikke over at USA nølte seg fram til å støtte revolusjonene i Tunisia og Egypt.

Obama har så langt ikke en eneste diplomatisk eller politisk seier å ta æren for i regionen.

«Tiden for lederskap er nå», sa han i London.

Ikke engang hans beste venner i Europa er overbevist om at han er mann til å leve som han snakker.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt