NRK Meny
Normal

Uten Syria ingen fred

Selv om våpnene mot formodning skulle tie etter at våpenhvilen formelt trådte i kraft mandag morgen, så er det langt frem til fred i Libanon.

Hizboillah-sjef Hassan Nasrallah taler
Foto: Kevork Djansezian / Scanpix/AP

Både den israelske og den libanesiske regjering har sine forbehold, og det samme har Hizbollah.

Før den libanesiske hær og FN-styrken er på plass i Sør-Libanon, kan det flamme opp når som helst. Selv om krigstrettheten begynner å melde seg i Israel, så er det mange på høyresiden og i militærledelsen som mener at våpenhvilen kommer for tidlig.

Mesterpropagandisten Nasrallah

Hizbollah-lederen Nasrallah, som kanskje er Midtøstens dyktigste propgandist, vil ikke motsette seg en våpenhvile som verdenssamfunnet og ikke minst libaneserne ønsker, men han vet at jo lenger hans geriljasoldater holder det gående, desto større triumfer høster han i den arabiske verden.

Hizbollah har allerede kjempet lenger mot israelerne enn noen regulær arabisk armé noensinne har klart. Som jeg skrev allerede for etpar uker siden, var Nasrallah i ferd med å sikre seg en Nasser-lignende posisjon i de arabiske masser. I dag hersker det ikke lenger noen tvil om at akkurat dette skjer.

Syria er avgjørende

Men selv om det under skulle skje at Hizbollah en gang finner frem til et modus vivendi med Israel, slik PLO gjorde og slik de moderate innen Hamas var på vei til, så gjenstår et ytterst viktig forhold. Det er Syria.

Før syrerne bringes inn i prosessen, blir det ingen virkelig fred. Det er over syrisk territorium de iranske raketter og annet militærutstyr kommer frem til Hizbollah-geriljaen, og det er Syria de kan falle tilbake til dersom det blir for hett for dem i Libanon.

Uten Syrias medvirkning blir det ingen virkelig fred mellom Israel og Hizbollah, og det blir heller ingen løsning for Midtøsten som helhet.

Vil ikke snakke med Syria

Men hverken amerikanerne eller israelerne har villet snakke med syrerne. Israelerne har muligens gjort det i all hemmelighet; israelsk diplomati er mer mangfoldig og ugjennomsiktig enn vi tror.

Men Washington har hittil ikke villet ha noe med Syria å gjøre. Riktig nok har utenriksminister Condoleezza Rice, som den diplomatiske ekspert hun er, innsett at syrerne må bringes inn før eller senere, men det ser ut til at president George W. Bush foreløpig er døv på det øret.

Ville ha krig mot Syria

Og ikke bare det. De amerikanske nykonservative (neocoms) forsøkte å få Israel til å angripe Syria. Dette bekreftes nå av både seriøse amerikanske kilder (blant annet ConsortiumNews.com) og av Jerusalem Post.

Riktig nok forberedte de israelske militære seg på angrep fra syrerne. Syriske uttalelser kunne gi inntrykk av at de ville reagere på en israelsk innvasjon i Libanon, men det var nok mer ment som propaganda, for de visste så alt for godt at de ikke ville ha noen som helst sjanse mot Israel.

"Ondskapens akse"

Likevel forsøkte USAs nykonservative, som i sin tid stod bak Irak-krigen, å oppmuntre israelerne til å ta en slik konflikt, som kunne bli den neste etappe mot det endelige oppgjør med Iran.

Teheran er hovedfienden både for USA og Israel, men også Syria inngår i den "ondskapens akse" som amerikanske og israelske politikere ofte snakker om.

National Reviews spaltist Michael Ledeen skrev allerede i juli at "vi må gå etter Assad" (Syrias president), og det samme krevde den kjente konservative idelogen William Kristol i Weekly Standard. Tanken var at israelerne skulle ta seg av jobben på slagmarken, men med full amerikansk støtte selvsagt.

 

Syrias president Bashar Assad (t.h.) møter Amr Moussa, generalskretær i Den arabiske liga.
Foto: Scanpix/AP

 

Israel sa nei

Dette skal den israelske regjering ha motsatt seg, selv om den var fristet til å slå til også mot Syria. Haaretz-spaltisten Daniel Levy skriver at de amerikanske nykonservative har vært til skade for israelerne, for de fikk "sine diplomatiske opsjoner begrenset av amerikansk svakhet og marginalisering i området".

Dette vil intet israelsk regjeringsmedlem si offentlig, aller minst fordi så mange tidligere har gjort felles front med amerikanske nykonservative som Bill Kristol, Michael Ledeen, Elliot Abrams, Richard Perle og Douglas Feith.

Disse fikk sitt gjennombrudd først da de gikk i kompaniskap med ledende republikanske politikere som Dich Cheney, Donald Rumsfeld og Newt Gingrich, minner Christian Science Monitor oss om.

Realpolitikere kontra nykonservative

Disse nykonservative har ikke lenger den samme innflytelse som de fikk etter 9/11 (terrorangrepene på USA). Den gamle splittelsen mellom konservative realpolitikere og nykonservative ideologer er igjen kommet frem.

Når kjente konservative skribenter som Francis Fukyuama, George Will og Charles Krauthammer nå reserverer seg, viser det at den realpolitiske skole som "pappa Bush" representerte, er på vei tilbake, selv om den ikke på noen måte preger Bush junior.

Israels interesser

Men ikke desto mindre forsøkte de nykonservative å få Israel til å gå til krig mot Syria, hvilket de altså ikke lyktes med.

Selv om man på venstresiden i Europa og i Norge fremstiller Israel som USAs løpegutt, eller kanskje det er omvendt, har israelerne sine egne interesser. Disse kan det være uenighet om i regjeringen i Jerusalem, men det er ingen israelsk politiker som vil la USAs interesser gå foran Israels.

Så kan man diskutere hva som egentlig er i Israels interesse; alle vi som kritisk kommenterer israelsk politikk, gir jo vårt besyv. Men poenget er hvordan israelerne selv vurderer sine nasjonale interesser.

Syria må med

En rekke amerikanske spesialister på Midt-Østen, som f.eks. Stanley A. Weiss, som leder det partiløse Business Executives for National Security i Washington, skriver i International Herald Tribune at ingen våpenhvile vil holde uten Syrias medvirkning.

Han minner om at syrerne faktisk støttet USA i Golfkrigen i 1991; da kjempet syriske soldater sammen med amerikanerne mot Saddam. Og Syria medvirket til våpenhviler mellom Israel og Hizbollah både i 1993 og 1996 og skal ifølge tidligere utenriksminister Madelaine Albright ha spilt en "konstruktiv rolle" under israelernes smertefulle tilbaketrekking fra Libanon i 2000. Weiss og andre eksperter mener det er på høy tid å bringe Syria inn i det diplomatiske spill.

Golan er anstøtsteinen

Det samme mener New York Times, som ikke kan sies å være særlig Israel-kritisk. På lederplass skriver avisen at man ikke skal ha noen illusjoner om at president Bashard al-Assad ikke er "brutal, uærlig og inkompetent", men han er antagelig mer åpen for vestlig press enn Irans ledere.

Dersom det kunne skapes en aldri så liten kløft mellom Syria og Iran, så ville det være et diplomatisk gjennombrudd som Det hvite hus sårt trenger til, skriver New York Times.

Men skal USA og Israel kunne regne med syrisk medvirkning, må det bli bevegelse i det fastlåste Golan-problemet. Golan må tilbake til Syria og det må demilitariseres. Den siste månedens konflikt viser at Israels fiender ikke trenger Golan for å avfyre sine dødelige raketter.

- - -

 

 

 

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt