USA er tuftet på etterretning

Den 18. april 1775 red Paul Revere gjennom USA-natten og advarte sine medopprørere om den britiske hærens fremrykning.

• Les: USA ba Facebook om informasjon 9000 ganger

Rittet er udødeliggjort i Henry Wadsworth Longfellows dikt «Paul Revere's ride» og den patriotiske sølvsmeden er for all fremtid meislet inn i en patriotisk historie der nasjonen forventer at hver mann gjør sin plikt.

Reveres kunnskap om fiendens bevegelser og styrke var gull verdt for kolonimilitsen som kjempet for selvstendighet og løsrivelse fra Storbritannia.

Paul Revere var verken den første eller den eneste, men han er blitt et symbol på hvor viktig etterretning er, og et eksempel til etterfølgelse.

• Les: - Overvakinga har stansa fleire dusin terrorangrep

The Great White Fleet

Etter å ha meklet frem en avslutning på Den russiske-japanske krig i 1905, fikk USAs president Theodore Roosevelt Nobels fredspris i 1906.

I desember året etter sendte han 16 hvitmalte marinefartøy ut på en verdensomseiling som varte til februar 1909. Et av målene var å vise muskler i alle verdensdeler og på de syv hav.

USA var blitt en verdensmakt og behovet for økt kunnskap om hva som skjedde i andre land økte i takt med USAs internasjonale ambisjoner.

The Great White Fleet formidlet med sitt nærvær et budskap om en ny tid, for ikke å snakke om en ny aktør, i kampen om innflytelse.

• Les: – Overvåker telefontrafikken til flere millioner amerikanere

Tre ganger det gikk galt

En meget seiglivet teori om at USA, på forhånd, visste om angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941 har overlevd ti granskingskommisjoner og er nå mer enn 70 år gammel.

Sannheten er at amerikanerne visste ingenting. De lyttet riktignok på japanernes samband og hadde knekket en rekke av deres koder, men ingenting tyder på de fanget opp signaler om et nært forestående angrep på Hawaii.

Pearl Harbor er blitt et eksempel på hvor galt det kan gå når man ikke har tilstrekkelig kjennskap til fiendens planer.

Det samme kan sies om mordet på president John F. Kennedy i Dallas, Texas den 22. november 1963. Hvordan kunne det skje?

I ettertid virker det utrolig at den tidligere skarpskytteren – og avhopperen – Lee Harvey Oswald kunne ta med seg et gevær og plassere seg uhindret i et åpent vindu med utsikt til presidentkortesjens rute.

Angrepene på New York og Washington den 11. september 2001 ble den endelige bekreftelsen på hvor sårbar selv en supermakt er.

Ikke nok «å vite»

Sommeren 1941 hadde det gått ti år siden Japan invaderte Mandsjuria og Den oppadgående sols land hadde vært i krig med Kina i fire år.

Erobringen av Shanghai og massakren i Nanjing i 1937 viste at japanerne mente alvor. USAs avlyttingsmetoder var på det tidspunkt relativt avanserte, men de manglet analytikere som kunne tolke de innkomne opplysningene. Å sitte trygt i en kjeller langt fra kamphandlingene var en blindgate på den militære karriereveien.

Da Lee Harvey Oswald drepte president Kennedy i 1963 var det kjent at han fire år tidligere hadde søkt om sovjetisk statsborgerskap i Moskva der han angivelig sympatiserte med regimet og oppholdt seg i nesten tre år.

Etter mordet i Dallas har konspirasjonsteoriene florert i et halvt århundre, ikke minst i Oliver Stones film «JFK» der «the industrial-military complex» beskyldes for å stå bak attentatet.

At teorien ble avvist av Warren-kommisjonen og ettertiden bidro bare til at skeptikerne ble enda sikrere i sin sak.

• Les: – USA overvåker sosiale medier

Prestisjekamp

Da terrorister kapret fire fly og angrep World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001 satt FBI og CIA inne med mye kunnskap.

Men forholdet mellom etterretningsorganet og etterforskningsorganet har vært preget av mistenksomhet siden CIA ble opprettet etter andre verdenskrig, delvis på FBIs bekostning. Begge hevder at motparten lekker som en sil og ikke er til å stole på.

Derfor holder de kortene tett til brystet og deler så lite som mulig.

Mistenksomheten var reell, men den ble drevet ut i det ekstreme av FBIs mangeårige direktør J. Edgar Hoover og CIAs kontraspionasjesjef James Jesus Angleton.

De så fiender overalt, hjemme og ute, fra egne rekker til Det hvite hus.

Høsten 2001 visste amerikanske etterretningsorganisasjoner mye om de 19 terroristenes oppholdssted, pilotopplæring og bevegelser. Men mistillit og manglende samarbeid ble fatalt.

De lange linjene

Som selvstendig nasjon er USA en fersking. Nybyggere og eventyrere nedkjempet motstand, dyrket prærien og forsvarte sine interesser.

Institusjonene sto svakt, det gjaldt å vite hvor farer truet. Som regel måtte de ta loven i egne hender helt til kavaleriet ankom. Og siden seierherrene skriver historien har mytebyggere og Hollywood kunnet benytte fortidens helter i nasjonalistisk propaganda.

Det var først under den kalde krigen at legenden Davy Crockett ble «kjendis». Han oppnådde heltedyrkelse etter en TV-serie på 50-tallet og ble senere udødeliggjort av John Wayne, selv om han ble drept i kampen om Alamo, Texas i 1836. 189 amerikanere kjempet mot 5000 mexicanere.

I ettertid er de alle helter, men det var det reneste selvmord. «Remember the Alamo» sier amerikanerne i dag. De var ikke godt nok forberedt.

Det samme gjelder general George Armstrong Custer som tapte slaget ved Little Bighorn 40 år senere. 268 soldater ble drept i kampene mot flere tusen siouxindianere under ledelse av blant annet Sitting Bull og Crazy Horse.

Den arrogante general Custer undervurderte fienden og det kostet ham livet. Amerikanerne har lært, «the hard way» som de sier, hvor viktig det er å forberede seg før de går i krigen.

Folk flest

USA er om lag 30 ganger større enn Norge og har mer enn 60 ganger så mange innbyggere. De har et eget departement for veteraner, altså soldater som har avtjent verneplikt eller meldt seg til tjeneste. Per i dag er det drøyt 20 millioner av dem. Når de ringer inn til konservative radioverter sier de at de er «veteran» og den politiserte programlederen takker dem for å ha tjent sitt land.

USAs «stille majoritet» er forsvarsvennlig og har lite til overs for pasifister, kommunister og menneskerettighetsaktivister, kort sagt folk som kritiserer det amerikanske forsvaret.

Mange av dem bor i stater der tusenvis av sivile arbeidsplasser er avhengige av militærbaser og Pentagons velvilje. På bilenes støtfangere har de klistremerker som støtter «troppene ved fronten» og for veteranenes slektninger er det ofte krigsveterandepartementet som betaler både legeregningene og begravelsen. Selv om de skulle være skeptiske til enkelte brudd på borgerlig demokratiske eller menneskelige rettigheter, så er det lite sannsynlig at de vil gi offentlig uttrykk for det.

Skepsis

Kritikk vil som regel komme fra interessegrupper i Washington, der betalte lobbyister eller radikale professorer fremmer et eller annet prinsipielt standpunkt.

Hvis da ikke en eller annen liberal senator skriver et innlegg i New York Times eller blir intervjuet på CNN.

Hovedstadsforakten i de 50 delstatene er overraskende stor. Skepsisen til alt som skjer innenfor «the Beltway», som Store Ringvei kalles på de kanter, er utbredt, rotfestet og arvelig.

Tilliten til de som jobber i «government», med andre ord lever høyt på skattebetalernes penger, er et gjennomgangstema blant amerikanere som
ikke bor, eller til daglig ferdes i, Washington DC. Dette er et poeng som må med når man skal forsøke å forstå hva vår nærmeste allierte holder på med.

Post 9/11

Etter å ha blitt rammet av terroraksjonene den 11. september 2001 gikk det opp for mange amerikanere at de ikke var trygge i sine egne hjem.

USA har i sin 237-årige historie aldri vært invadert eller okkupert. Landet har alltid utkjempet sine kriger på bortebane. Angrepene i 2001 tok fra dem den siste rest av uskyld.

Patriotlovene ble haste-vedtatt i Kongressen. Det var unntakslover som ga myndighetene utvidede fullmakter og begrenset innbyggernes borgerrettigheter.

Såkalt mistenkte ble holdt i forvaring uten lov og dom og den norskættede justisministeren John Ashcroft oppfordret til angiveri.

Mange kritiserte Bush-regjeringen for å opptre i strid med «American values», men The Patriot Act ble vedtatt av en folkevalgt nasjonalforsamling etter demokratiske prinsipper og er som sådan uangripelig. To år senere ble president George W. Bush gjenvalgt.

Konklusjonen ble at et flertall av amerikanerne var villige til å si fra seg noe av sin frihet, dersom det førte til økt sikkerhet.

McCarthyism

Ingen har på tilsvarende måte gitt et ansikt til ensretting og overvåkning som senator Joseph McCarthy. En hel tidsepoke er blitt oppkalt etter «the Junior Senator from Wisconsin».

På 1950-tallet mistenkte han de fleste politiske motstandere for å være kommunister og Moskva-sympatisører.

Rykter ble til fakta og benektelser ble bekreftelser. Han spilte kynisk på – og skapte – en kommunistfrykt det neppe var grunnlag for i USA på det tidspunkt.

Kritikere ble kalt forrædere, liberalere ble stemplet som røde. Karrierer ble ødelagt på mistanke og liv ble lagt i grus. Joseph McCarthy var fryktet og medløperne var mange. Det var et massehysteri som i dag virker underlig. Men det skal sies: Han var ikke alene.

Et antikommunistisk verdensklima

Den unge California-senatoren Richard Nixon som ble valgt til visepresident i 1952 var partifelle av og samarbeidet med Joseph McCarthy.

Massachusetts-senatoren John F. Kennedy holdt lav profil og talte aldri imot den irskættede og katolske familievennen i Senatet.

I Representantenes hus fulgte HUAC-komiteen opp. Husets komite mot uamerikansk virksomhet levde sitt eget liv i jakten på svikere og undergravere. De fant mange i kunstnerkretser i alminnelighet og i Hollywood i særdeleshet. HUAC ble godt hjulpet av lederen for Skuespillerforbundet, senere president Ronald Reagan som vitnet for komiteen om kommunistenes forsøk på å få innflytelse i fagforeningen.

• Les: – Snowden setter USAs sikkerhet i fare

Charlie Chaplin, som under krigen hadde holdt en tale der han hyllet vestmaktenes sovjetiske «allierte» ble i praksis utvist fra USA.

Diplomaten Alger Hiss, som hadde vært med i USAs delegasjon til Jalta-konferansen og som var møteleder da FN ble stiftet i San Francisco i 1945, ble under pussige omstendigheter dømt til fem års fengsel for å ha spionert for Sovjetunionen.

Den 19. juni 1953 ble ekteparet Ethel og Julius Rosenberg henrettet for å ha videreformidlet opplysninger om Manhattan-prosjektet – USAs hemmelige
atombombeprogram – til Sovjetunionen.

I 1953 ble den reformvennlige iranske statsministeren Mohammed Mossadegh styrtet av CIA og i 1954 ble den guatemalanske presidenten Jacobo Arbenz avsatt i et statskupp som CIA sto bak. Ingen av dem var kommunister, men de ble allikevel antikommunismens ofre.

Edward Snowdens samvittighet

Den tidligere etterretningsanalytikeren Edward Snowden har arbeidet både for CIA og NSA. Han sto tidligere denne måneden frem og fortalte om sitt arbeid og sin virksomhet.

• Ytring: Takk, Edward Snowden

Lite er kjent om hans motiver, men han har sagt at han var bekymret for manglende åpenhet og at myndighetene hadde satt demokratiske prinsipper til side. Han har gitt få og korte intervjuer, men lite tyder på at han er motstander av etterretning i seg selv.

Han mener bare at vanlige folk har krav på å få vite hva som kan skje med deres e-poster, Facebook-innlegg og Twitter-kontoer.

Det hvite hus har gitt uttrykk for at balansegangen mellom privatlivets fred og nasjonens sikkerhetsinteresser kan være vanskelig, og at dette er en viktig debatt.

Men president Obama støtter neppe Edward Snowdens metoder og hans brudd på taushetsplikten.

Guardian-journalisten Ewen MacAskill, som intervjuet og samarbeidet med Edward Snowden, sa tidlig at han trodde mange amerikanere ville oppfatte Snowden som en «patriot».

Begrepet står sentralt i amerikansk sikkerhetstenkning, og er et viktig ord «å vinne».

• Se TV-intervju med Snowden (ekstern lenke)

Meningsmålinger tyder imidlertid på at amerikanere flest ser på Snowden som en forræder som har satt deres liv i fare ved å røpe statshemmeligheter.

Hemmeligheter er Big Business

USA som nasjon er neppe mer nysgjerrig enn andre land. Men en supermakt har mye å forsvare så ressursbruken og etterretningsomfanget blir deretter. Selv om moderne spionasje er teknologisk svært avansert og databasert, så er det allikevel folk som må gjøre jobben.

Enhver etterretningsorganisasjon trenger øyne og øre, såkalt HUMINT for «human intelligence», for å tyde og tolke de ord og bilder som kameraer og mikrofoner fanger opp.

I USA er overvåking og datainnsamling på dette feltet delt opp i 16 forskjellige byråer, kontorer og agenturer.

I tillegg kommer en rekke underavdelinger som har rett til å samle og arkivere opplysninger om mistenkelige folk og episoder.

Til slutt er det en stadig voksende sivilhær av private kontraktører som kun arbeider for det offentlige, og som har spesialoppgaver eller utfører spesialoppdrag der myndighetene av forskjellige årsaker må «outsource» virksomheten.

Ifølge Washington Post er i underkant av 1 million amerikanere nå godkjent for sikkerhetsgraderingen «Top Secret» slik at etterretningshjulene skal kunne gå rundt.

Hvor mange som er tilknyttet denne bransjen med lavere sikkerhetsgrad er uvisst.

«Han visste for mye»

Populærkulturen er full av stereotype spioner og klisjeer om agentenes spennende liv, men mye tyder på at James Bond og Jason Bourne er unntak.

Langley og Pentagon er fulle av foreldre og familiefolk. De sykler ubevæpnet til jobb og de har ordnet arbeidstid. De har college-fund til ungene og en pensjonsplan til seg selv. Utfordringen er at de «vet».

De sitter på gradert kunnskap som et etterspurt. Enkelte land vil betale penger for deres kunnskap. Og noen lar seg friste, som blant annet CIAs Aldrich Ames og FBIs Robert Hanssen. For alt har sin pris. Så noen ytterst få har solgt hemmeligheter til Sovjetunionen.

Frykten for at noen skal plapre i fylla, gå i en honningfelle eller bare være pengegriske er alltid til stede.

De ansatte i de hemmelige tjenestene blir regelmessig veid og vurdert rent sikkerhetsmessig. Kontoutskrifter og telefonlister granskes, forbruk og ferievaner blir kartlagt.

Omgangskretsen blir kontrollert, uregelmessigheter notert og alkoholforbruk registrert.

Det vil alltid være noen som ikke klarer presset og dermed utgjør en sikkerhetsrisiko. I Den Ville Vesten gjorde de kort prosess – i alle fall på film.

En banditt som er i ferd med å få kalde føtter blir raskt likvidert. Han som skjøt blåser vekk munningsrøyken fra sin seksløper og sier kort: «Han visste for mye».

Litt sånn er det også i dag. Risikoen må fjernes før den utgjør en trussel, men metodene er en smule mer humane.