Ut på tur, aldri sur i Afrika

Afrikas stekende sol og sendrektige tjenestemenn kan sette en korrespondents tålmodighet på prøve.

Lars Sigurd Sunnanå på Omdurman-markedet

NRKs Afrika-korrespondent må ofte smøre seg med tålmodighet på reiser på kontinentet.

Foto: NRK
Lars Sigurd Sunnanå i Nairobi
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt Nairobi.

Hvem som først lanserte utsagnet i NRK, vet jeg ikke. Men det er blitt en slags grunnregel for oss journalister og fotografer når vi skal ut på reportasjereiser, enten hjemme eller ute i den store verden.

Mer enn en gang har det likevel røynet hardt på å holde humøret oppe. Særlig i land der autoritære regimer ser med den største skepsis og mistenksomhet på tilreisende reportere og fotografer, og som nødig legger seg i selen for å hjelpe oss til å få utført oppdragene våre.

Med vodka til Sudan

Sudan – med en president som den internasjonale straffedomstolen i Haag vil ha utlevert for å stå til rette for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Darfur – er et slikt land.

Det begynte dårlig da vi dro dit. Jeg hadde på forhånd fortalt min kenyanske fotograf, James, at det ikke var lurt å ta med seg alkohol da vi skulle fly fra Nairobi til Sudans muslimske hovedstad Khartoum. Men det er hans eiegode samboer som alltid pakker kofferten hans når han skal ut på reportasjereiser. Og denne gang, siden hun visste hvor tørrlagt reisemålet var, hadde hun omtenksomt stukket en flaske vodka inn blant undertøyet og skjortene i kofferten uten å fortelle ham det.

Det er iallfall forklaringen James har gitt meg.

For selvfølgelig ble han tatt i tollen. Alt vi kom med av bagasje og utstyr, ble endevendt etter at vi utpå kvelden hadde landet på den internasjonale flyplassen i Khartoum.

Med alvorlig mine løftet en av tollerne vodkaen i været og ba James følge ham ut til nærmeste toalett. Jeg tillot meg å spørre om det var nødvendig, men regler er til for å følges i Sudan. Synderen skulle selv påse at de velmente, men forbudte dråpene ble helt ut.

På flyplassen var vi blitt møtt av en tjenestemann fra informasjonsministeriet i Khartoum. Jeg skjønte på ham at det ikke var første gang utenlandske journalister og fotografer hadde havnet i samme situasjon. Også de hadde måttet bli med på toalettet med tax free-posene sine. Men så lenge de var utlendinger, og ikke sudanere, var det ikke snakk om ytterlige reaksjoner, heller ikke for James.

I drosjen på vei til hotellet kunne både han og jeg puste lettet ut etter å ha fått beskjed fra informasjonsministeriets tjenestemann om at vi var ventet der neste morgen, og at vi ikke måtte begynne vårt journalistiske arbeide før vi hadde fått de nødvendige pressekort og tillatelser i tråd med myndighetenes bestemmelser.

Kontoret for utenlandske journalister og korrespondenter i Informasjonsministeriets avdeling for ekstern kommunikasjon holder til i tredje etasje i en grå murbygning som har sett sine beste dager i sentrum av Khartoum.

De rette tillatelser

Der stiller James og jeg fulle av optimisme for å få våre pressekort og arbeidstillatelser. Vi har fått med oss en fixer, som det heter på fagspråket vårt, en arabisk frilansjournalist, som kjenner byen og har kontakter, og som kan være tolk for oss.

Vi blir spurt hva vi tenker å gjøre under besøket vårt, og jeg oppgir at vi gjerne vil intervjue Sudans utenriksminister om den spente situasjonen i grenseområdene mot Sør-Sudan, og at vi gjerne vil oppsøke sørsudanere som er i ferd med å bli kastet ut av Sudan etter å ha levd i Khartoum i en mannsalder.

Tillatelse til det siste kunne vi bare glemme, fikk jeg beskjed om. Men en avtale med utenriksministeren skulle kontorets tjenestemenn prøve å få til, og i mellomtiden var det greit at vi besøkte et militærsykehus i byen. Der skulle en av Sudans ledende politikere komme på besøk for å ønske sårede soldater god bedring. Soldatene var fløyet inn fra grenseområdene i sør etter harde kamper i og rundt Sudans store oljefelt Higlig.

Så vi dro til militærsykehuset og fikk filme, men ikke snakke med, soldatene.

Politikeren, Sadiq al-Mahdi, derimot stilte mer enn gjerne opp. Han hadde vært statsminister i Sudan, blitt styrtet i et statskupp for mer enn tjue år siden, og var nå i opposisjon til president Omar al-Bashir og hans regime. Men akkurat nå, støttet han regjeringens håndtering av krigshandlingene i sør. Det måtte vi få med oss.

På markedet

Ute av militærsykehuset fortalte jeg fikseren vår at vi så gjerne ville dra til Omdurman og gjøre opptak på det store arabiske markedet i dette historiske kultur- og handelssenteret.

Byen med sine to og en halv million innbyggere ligger på vestbredden av Nilen, rett overfor Khartoum, og blir av mange sudanere regnet som landets virkelige hovedstad.

Den er full av historie. Det var her Sudan ble etablert som en egen stat for første gang. Det skjedde i atten åttifem etter at mahdien, Muhammad Ahmad ibn Abdallah og hans islamske tilhengere nedkjempet en britisk-egyptisk garnison og drepte britenes nasjonalhelt, general Charles George Gordon, hvis hode ble satt på en stake etter at han var drept.

Omdurman-markdet i Sudan

Omdurman-markedet er full av varer.

Foto: NRK


Mahdiens grav, opprinnelig fra atten nittifem, ligger i Omdurman, men den ble ødelagt av en annen britisk general og nasjonalhelt, Horatio Herbert Kitchener.

Han ledet en egyptisk hærstyrke og beseiret mahdistene i et stort slag utenfor Omdurman i 1898, og ble som kjent senere Storbritannias forsvarsminister under den første verdenskrig.

Ingen filming

I nittenførtisju ble mahdiens grav gjenoppbygd, og jeg tenkte det kunne være interessant å dra nettopp til Omdurman og fange opp det historiske suset i en av våre reportasjer.

Men nei.

–Det går ikke, sa fikseren vår.

– Hvorfor ikke?

– Vi har ikke filmtillatelse.

Så jeg ringer vår tjenestemann ved kontoret for utenlandske journalister og korrespondenter i avdelingen for ekstern kommunikasjon i Informasjonsministeriet. Men det er ikke snakk om å få den nødvendige filmtillatelsen på rappen. Kanskje kan han klare det i morgen.

– Kom innom når vi åpner, sier han.

Det er tjueåtte grader i skyggen i det vi setter oss i bilen og drar til Informasjonsministeriet neste morgen. Vi blir vennlig og høflig mottatt, og vår tjenestemann har en gladnyhet i ermet: Han har søkt om en «emergency-permit», en nødtillatelse, for oss, slik at vi kan få filme og intervjue folk på markedet i Omdurman. Han har stor tro på at den vil gå igjennom.

Vi setter oss i en slitt skinnsofa og venter og håper på at nødtillatelsen kommer før det blir for varmt i Omdurman. Dagen før viste temperaturmåleren i bilen vår 48 grader på det høyeste mens vi kjørte rundt i Khartoum på sightseeing uten å kunne gjøre opptak.

«Håndgranaten»

På turen hadde vi fått med oss Khartoums nye landemerke, hotellet Burj al Fateh, formet som et egg i glass og stål der det rager i været. På folkemunne kalles det håndgranaten og står der til minne om Libyas falne diktator, Muammar Ghaddafi.

Det tok åtte år å bygge hotellet, og da det stod ferdig i totusenogåtte, hadde det kostet ett av Gaddafis selskaper mer enn en milliard kroner.
Men filme det, det kunne vi altså ikke.

– Ikke prøv, sikkerhetstjenesten har folk over alt i Khartoum. Gjør dere opptak uten filmtillatelse, får dere kameraet og utstyret beslaglagt. Det kan ta dager å få det igjen, sa fikseren vår.

Etter to og en halv time i skinnsofaen får vi beskjed om at vi kan dra på hotellet og komme tilbake etter lunsj.

Det går fremover med søknaden om «emergency-permit», men mannen som har det riktige stemplet i sikkerhetstjenesten, er ikke der, forklarer vår velvillige tjenestemann i kontoret for utenlandske journalister og korrespondenter i Informasjonsministeriets avdeling for ekstern kommunikasjon.

Når vi kommer tilbake til ham etter lunsj, er det blitt trettiseks grader i skyggen i Khartoum og Omdurman.

Bare glem det

Nødtillatelsen er ennå ikke på plass.

– IBM Sudan, sier fikseren vår med et flir.

– I for Inshallah (om Gud vil), B for Bukra (i morgen) og M for Malish (det spiller ingen rolle, du skal ikke bekymre deg) – underforstått: Det går ikke.

Men når enda en time er gått i skinnsofaen, kommer gladnyheten. Tillatelsen til å filme skal være stemplet. Nå gjelder det bare å få den over fra sikkerhetstjenesten, og det kan ta litt tid …

Klokken blir fem på ettermiddagen før vi endelig kan dra til det arabiske markedet. Med oss har vi fått en oppasser fra sikkerhetstjenesten og det stemplede brevet som gir oss tillatelse til å jobbe på markedet, men ingen andre steder i byen.

Tillatelsen gjelder bare i to timer. Vi må forte oss.

Det er førtifem grader i skyggen når vi kan begynne å gjøre våre opptak i Omdurman.

Men: «Ut på tur, aldri sur»

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt