USAs angrep i Syria endrer spillereglene i borgerkrigen og for hele Midtøsten

Det var det første direkte amerikanske angrepet på Bashar Al Assads styrker. Minst seks regimesoldater ble drept da Tomahawk-raketter rammet og ødela Shayrat-flybasen i natt. Det syriske regimet får nå smake sin egen medisin. Etter å ha hatt luftherredømme i denne krigen ubestridt i seks år, var det med ett de som var sårbare for angrep fra luften.

Og de vet hva flyene og helikoptrene har betydd for dem, uten luftvåpenet sitt hadde de ikke klart å ta tilbake Aleppo og sannsynligvis ikke klart å holde opprørerne unna Syrias hovedstad Damaskus.

• SE OGSÅ: Russisk TV-kanal med bilder fra den ødelagte flybasen

Nattens angrep er dermed en stor utfordring for president Bashar Al Assad og hans folk, som det er for hans allierte i regionen, i første rekke Iran.

Et indirekte angrep på Iran

Angrepet i Syria handler nemlig ikke bare om krigen som foregår der, men om hele Midtøsten. Irans rolle har blitt fulgt med frykt og misnøye i sunnimuslimske hovedsteder som Riyadh og Istanbul, så vel som i Israel.

Iranerne var urolige etter Trumps valgseier og hans kraftige utfall mot atomavtalen hans forgjenger hadde inngått. De har enda mer grunn til å uroe seg nå som Trump har gått til en militær aksjon mot deres viktigste allierte.

Iran har investert store summer og mye prestisje i Assads regime. Nattens angrep er i så måte et angrep på deres kjerneinteresser. Det kan få konsekvenser i første omgang i nabolandet Irak hvor de fram til nå har hatt sammenfallende interesser med USA i kvitte seg med IS.

Amerikansk tradisjon

Donald Trumps beslutning er en konsekvens av giftgassangrepet tirsdag, men kan ikke bare leses ut fra det. Det henger nøye sammen med amerikansk utenrikspolitikk og misnøyen med Barack Obama i mange militære- og utenrikspolitiske kretser. Han trakk opp en rød linje for bruk av masseødeleggelsesvåpen i Syria. Men da flere hundre syrere døde som følge av en giftgassangrep i 2013, fulgte han ikke opp.

Det rammet både USAs prestisje og interesser i Midtøsten, og skapte et tomrom som Russland har forsøkt å fylle. Det kommer også samtidig som Trump holder på å tegne opp sin egen Midtøsten-politikk der han virker interessert i tettere allianser med den sunniarabiske verden og å få til en løsning på konflikten mellom israelere og palestinere.

Angrepet skriver seg også inn i en lengre amerikansk tradisjon.

President Bill Clinton gjennomførte for eksempel flere enkeltstående rakettangrep på 1990-tallet både mot Sudan og Afghanistan. Det hadde ikke noen stor effekt rent praktisk, med sendte et signal både til omverden og egen opinion.

Kan i verste fall ende med ny storkrig

Spørsmålet nå, både for USA og Midtøsten, er om det blir med det ene angrepet i Clinton-tradisjonen eller om de fortsetter angrepene mot Assads styrker og vil forsøke å velte regimet. Så langt virker det som Trump kommer til å la det bli med nattens angrep. Men hva med neste gang sivile drepes, om det så skulle være med konvensjonelle våpen? Og vil Trump motstå trykket fra sine allierte om å fortsette? Det er som kjent lettere å starte en krig enn å avslutte den.

Da vil det i så fall ikke bare være nye spilleregler for en seks år lang borgerkrig, men en helt ny krig som begynner, en krig som kommer til å få store konsekvenser for hele Midtøsten.

Og uansett kan ikke Trump fri seg fra utfordringen Obama også hadde; nemlig hva slags styrker i opprørsbevegelsen de ønsker å støtte.

Opposisjonsbevegelsen har blitt radikalisert under krigens gang, og de Al Qaida-tilknyttede gruppene har vokst seg sterke militært. I tillegg kontrollerer fortsatt IS store områder øst i landet.

Det er bare ett av mange dilemmaer Trump og omverdenen nå må ta stilling til.

• LES OGSÅ: Russland trekker seg fra sikkerhetsavtale