Et lite sitat fra den legendariske amerikanske westernhelten John Wayne pryder det vesle metallskiltet: «Courage is being scared to death – and saddling up anyway».
Litt friere oversatt: «Å være modig er å være livredd, men likevel sale opp hesten for en ridetur».
Og det er akkurat den følelsen jeg fornemmer, ute på prærien i grensetraktene mellom Utah og Arizona.
En indianerarving har hjulpet meg opp på hesten og forsikret meg om at den er snill og godmodig.
Det er tredje gangen i mitt liv at jeg sitter på en hesterygg.
Første gang endte med at jeg som guttunge ble hengende under buken på en fjording som steilet på et gårdstun ikke langt fra min hjemby Arendal. Det satte en støkk i meg, kan du si.
Men nå har jeg, litt overmodig, sagt ja til en totimers ridetur med familien i Monument Valley på vestkysten av USA.
I samme ørken som westernhelten John Wayne har ridd i flere av sine filmer, og i et spektakulært landskap som har vært kulisse for et tredvetalls amerikanske filmer og TV-serier.
Forrest Gump løp innom i sin film, etter at Thelma og Louise hadde avlagt området en visitt. Også den tredje utgaven av filmserien «Tilbake til fremtiden» brukte landskapet til å skape den rette stemningen. Det samme gjorde «Mission Impossible II».
Hør brevet i lyd:
Tårn og tinder i sandstein
Det majestetiske landskapet var i tidligere tider riket til indianerstammer og det er en av etterkommerne som skal følge oss på vår ridetur.
Mens vi venter på avmarsj spør jeg ham hvor mange hester de eier.
– Et trettitalls, svarer han og tar en liten kunstpause før han fortsetter.
– Jeg vet eksakt hvor mange hester vi har, men vår tradisjon er å ikke være presise på antall. Sier jeg det korrekte antallet, frykter jeg at det over natten kan endre seg.
Indianernes tro og overfor skal man ikke kimse av. Generasjoners tradisjon og sedvane holdes stolt i hevd her ute i ørkenen.
I alt fem hester er vi i følget. Jeg danner baktroppen og er stiv som en stokk, livredd for å få overbalanse. Den første halvtimen sitter jeg meget skjerpet på hesteryggen, eller som min datter litt mer presist uttrykker det: «Du ser litt anspent ut, pappa».
Hesten min lunter heldigvis rolig etter de andre, og etter hvert slapper jeg bedre av og innser at frykten min for at hesten plutselig skal steile, er ubegrunnet.
Nærheten til landskapet og perspektivet fra en hesterygg gir i sannhet en ekstra dimensjon til opplevelsen.
Å ri ved fotenden av de mektige formasjonene i sandstein er nesten overveldende. Dette er naturens egne mesterverk skapt gjennom tidens løp og formet som tårn og tinder.
Scener fra landskap jeg kjenner igjen fra amerikanske westernfilmer er plutselig min egen skueplass.
Grytidlig morgenen etter står vi opp for å se soloppgangen mellom disse landemerkene. Et fargespill som nærmest trollbinder deg og gir deg en magisk morgenstund.
Ørnene ved graven
Senere samme dag kjører vi innover i Monument Valley på en tilrettelagt grusvei som bringer oss mellom formasjonene.
På et lite høydedrag er det satt opp en stor minneplate over en av dalens indianskfødte innbyggere, en ung mann som ble drept av lynnedslag for noen år siden.
Ikke langt unna kommer vi tilfeldigvis i snakk med fetteren til den drepte.
Han forteller oss om den dagen da slektningene var samlet og uværet plutselig brøt løs. Den uheldige fetteren holdt i en jernstang da lynet traff. Han døde momentant.
Den gamle mannen peker mot en fjellside et stykke unna og forklarer at der ligger fetteren begravet. Han likte seg så godt i det området. Der passet han sine geiter og følte seg ett med naturen, sier han og blir stille noen sekunder.
Så peker han igjen mot fjellsiden og forteller om en spesiell opplevelse fire dager etter begravelsen.
– Da dukket fire ørner plutselig opp, kretset en liten stund nøyaktig over stedet der fetteren min ligger begravet, før de forsvant like raskt som de dukket opp.
– Jeg har verken før eller senere sett ørner i dette området. Det var en svært spesiell hendelse, sier han og kaster et nytt blikk mot fjellsiden.
De mektige toppene
Det er mye mektig natur å se på denne kanten av USA.
Delstatene Arizona og Utah er fylt med ulike kløfter, fjellformasjoner og dype daler.
Den mest kjente er Grand Canyon – en av USAs største turistattraksjoner og en nasjonalpark som hvert år tiltrekker seg millioner av skuelystne.
Vi kjørte i den sørlige delen av denne parken og stoppet på flere av utsiktspunktene underveis for å få et lite overblikk over dette majestiske fjellandskapet.
Grand Canyon er nesten 450 kilometer lang og når et dyp på over 1600 meter fra topp til bunn. Denne dybden gjør det mulig å observere over 2 milliarder år med geologisk historie i lagene som er synlige.
Dette spektakulære landskapsområdet er ført opp på UNESCOs verdensarvliste.
Dronning Victoria og Wall Street
Vi valgte noen avstikkere til andre mindre kjente fjellområder og nasjonalparker.
Mest spektakulær for oss var Bryce Canyon i det sørlige Utah. Et juv som danner et hesteskoformet amfiteater hvor du kan vandre mellom fargerike kalksteinsformede spir, tinder, buer og labyrinter.
Disse naturens byggverk har fått navnet «hoodoos» og minner både om høye skorsteiner og tynne pyramider i sin fasong.
Disse unike formasjonene har alskens fargetoner og noen er nesten som skulpturer å regne.
Nesten nede i bunnen av juvet, 98 meter under kanten av Bryce Canyon, følger vi en liten sti til det som omtales som «Dronningens hage».
Vi strekker hals og hever blikket, og der noen titalls meter over oss, skuer vi en meget spesiell «hoodoo».
Med litt fantasi ser vi tydelig konturene av en kvinneskikkelse med krone. Mange mener hun minner om dronning Victoria og ser likheten med statuer av henne rundt om i Europa.
Et annet skilt viser vei til Wall Street, til formasjoner som flere hevder ligner på New Yorks berømte finansgate med sine mange skyskrapere.
Det er virkelig et eldorado for turgåere med litt fantasi å vandre blant de naturskapte formasjonene.
For oss ble rundturen i disse traktene en opplevelsesreise med inntrykk i kø etter hvert som milene ble tilbakelagt.
Dinosaurer fra forgangen tid
På en endeløs veistrekning dukker plutselig et skilt med en dinosaur opp. Vi svinger av veien og havner på et goldt, flatt lite platå.
Her blir vi tatt imot av indianske etterkommere som vil vise oss fotavtrykk fra dinosaurer funnet i avleiringer på platået.
De ble avdekket av vitenskapsmenn så sent som i 1940-årene og akkurat dette området er blitt en liten inntektskilde for arvinger etter en av de mange indianerstammene som fantes i denne delstaten.
De har ikke lov til å ta inngangspenger, men ber om en liten donasjon og byr ellers frem hjemmelagede smykker og souvenierer.
Det vesle platået har flere klart synlige fotavtrykk og også små eggformede forhøyninger som vår guide hevder er dinosaurenes etterlatenskaper.
Veien som ble en legende
På vei tilbake igjen til Las Vegas, for å fly hjem til Washington, tar vi av fra den brede firefelts motorveien og inn på den legendariske Route 66 – en av de meste kjente veier i USA.
En hovedferdselsåre på 3940 kilometer som gikk tvers over det store landet og som fikk tilnavnet «Mother Road» og «Main Street of America».
For 27 år siden ble Route 66 offisielt parkert som hovedvei. Nye og raskere traseer var tilrettelagt og den tradisjonsrike ruten pensjonert.
Men i fire delstater, deriblant Arizona, har man valgt å bevare deler av det opprinnelige miljøet langs små historiske etapper av gamleveien. Som en gammel handelsstasjon med eldgamle bensinpumper på utsiden, som i dag ikke serverer en dråpe påfyll, men er blitt boliger for småfugl.
Innenfor den knirkende tredøra er det som å tre inn i det amerikanske 50-og 60-tallet.
Men sortimentet er naturligvis utvidet med alskens moderne produkter og souvernier med påtrykk av den berømte logoen for Route 66.
En liten gimmick serverer de også. Brune flasker med en søtlig, kullsyreholdig drikke brygget på planterøtter, en slags vørterøl om man vil.
Flaskene er dekorert med Route 66 og påskriften ekte «root beer» myntet på hovedingrediensen, og kløktig markedsmessig ordspillaktig tilpasset til den historiske veien.
Ikke langt unna bensinstasjonen, i tettstedet Seligman, er du virkelig hensatt til tidligere tider. Her ligger det gamle butikker, bilverksted og handelshus på begge sider av den legendariske veien. Parkerte gamle amerikanske biler krydrer synsinntrykkene.
De har prøvd å beholde og gjenskape datidens atmosfære, men også utviklet historien til en moderne markedsplass.
Like i utkanten av dette særegne og sjarmerende strekket av den gamle hovedferdselsåren, fanger blikket vårt en murvegg påmalt et amerikansk og et norsk flagg.
En høyresving noen hundre meter senere vaier også det norske flagget i vinden foran en pizzarestaurant og noen lave motellbygninger. Et høyreist reklameskilt med «Route 66» og motel har en undertekst vi liker: «Norwegian owned».
Så viser det seg altså at en norsk kvinne eier sin lille bit av den legendariske ferdselsårens utkomme.
