Den militære ledelse og regjeringen i Washington er enige om at 150.000 amerikanske soldater er tilstrekkelig, selv om USA må gjøre jobben alene. I tillegg vil USA ha 100.000 mann i beredskap ved baser i USA og Europa.
Fram til nå er det kun Storbritannia foruten USA som har sendt styrker til Golfen. Hvis en offensiv settes i gang i siste halvdel av februar, vil det neppe bli særlig flere land som slutter seg til.
Det amerikanske hangarskipet "Kitty Hwak" gikk ut fra Yokohama i Japan i dag med kurs for Persiabukta. (Reuters-foto)
Den amerikanske slagkraften bygges opp rundt fem hangarskipsgrupper, minst fire hærdivisjoner, marinekorpsets utrykningsdivisjon og flyvåpenets mest moderne jager- og bombefly. Hovedtyngden av den amerikanske angrepsstyrken utplasseres i Kuwait, som vil være vertsland for minst 100.000 soldater når hele styrken er på plass.
Etter at USAs avanserte flystyrker har bombet irakiske stillinger over en viss periode, vil bakkestyrkene sette seg i bevegelse.
- VI er klare til å ta mot amerikanerne, sier disse irakiske demonstrantene. (Reuters-foto: Peter Andrews)
Amerikansk styrke
Da amerikanerne begynte å planlegge for et mulig angrep på Irak, ble det antydet at en styrke på minst 250.000 mann ville være nødvendig halvparten av styrkekonsentrasjonen i området under Golf-krigen i 1991.
Da general Tommy Franks i Sentralkommandoen presenterte sine krav til styrkeoppsetning, fikk han tommelen ned fra forsvarsminister Donald Rumsfeld. Det er bare å glemme 250.000 mann. Vi har ikke tid til å bygge opp en slik styrke, var argumentet fra Rumsfeld, og slik ble det.
Selv om USA ønsker velkommen bidrag fra allierte og venner, er vi innstilt på at det blir USA som må utgjøre slagkraften i en angrepsstyrke, sier general Joseph P. Hoar i marineinfanteriet til The New York Times.
I de opprinnelige planene skulle amerikanske styrker invadere Irak på tre fronter: fra Tyrkia i nord, fra Jordan i vest og Kuwait i sør. Denne strategien er forlatt, ikke minst på grunn av motstand fra Tyrkia og Jordan.
En irakisk soldat speider over grensen til Kuwait, der de amerikanske styrkene gjør seg klar til invasjon. (Foto: Faleh Kheiber, Reuters)
Nå baseres hele bakkeangrepet på en invasjon fra Kuwait, mens to hangarskip ligger i Persiabukta, ett i Rødehavet og to i det østlige Middelhavet. I tillegg vil USA få benytte flyplasser i flere arabiske land og Tyrkia.
Hvor er koalisjonen?
Både president George W. Bush og amerikanske generaler snakker fortsatt om en bred koalisjon som skal stå for et angrep mot Irak. Men etter som tiden går blir denne koalisjonen stadig mindre, og kan ikke på noen måte sammenlignes med de 40 landene som stilte opp i 1991.
- Etter min mening er det ingen tvil om at vi har støtte fra en bred koalisjon som mener USA må gjøre det som anses for nødvendig, sier USAs forsvarssjef, general Richard B. Myers.
Selv om USA vil bære hovedtyngden av et angrep, er amerikanerne avhengig av samarbeid fra alle land i regionen. Det gjelder blant annet adgang til havner for marinefartøyene, bruk av flyplasser og rett til å benytte lands luftrom.
USA har ingen problemer med å oppnå full støtte fra Kuwait og flere andre småstater ved Persiabukta. Der har amerikanerne fortsatt en høy stjerne, og disse statene har over lang tid knyttet seg nært opp til USA.
Det stiller seg helt annerledes med land som Saudi-Arabia, Egypt og Jordan, nære allierte til USA, men kritisk innstilt til en krig mot Irak. Men underhånden mener flere av kritikerne at det beste likevel vil være å få krigen overstått.
Ingen å dele med
Selv om USA ikke vil ha noe problem med å gjennomføre et angrep på Irak alene, ville Bush-administrasjonen ha ønsket seg bredere politisk støtte.
Under Golf-krigen i 1991 hadde USA den store fordel å kunne dele både militære og økonomiske kostnader med en større koalisjon.
Slik blir det ikke denne gang, men amerikanerne er innstilt på å ta hele regningen. Det stiller seg derimot langt verre hvis USA må stå alene også for en langvarig okkupasjon og gjenoppbygging av Irak. En okkupasjon kan binde store amerikanske styrker i landet for mange år fremover.
Det vil ikke bare ramme amerikansk økonomi hardt, men kan også svekke kampen mot internasjonal terrorisme, som Bush-administrasjonen fortsatt hevder har høyeste prioritet.