USA feirer sine døde helter

Han sitter på et pledd foran gravsteinen til Andrew Joseph, eller AJ, som faren kaller ham.

Det er Memorial Day, dagen for å minnes, og vi møtes i seksjon 60.

Det er der de falne i USAs siste kriger ligger, de som ble sendt til Irak og Afghanistan og aldri kom tilbake. Sist mandag var kirkegården med de over 400 000 gravsteinene full av folk som mintes sine døde.

Blomster, flagg og ølboks

AJs grav er pyntet med blomster i de amerikanske fargene, rødt, hvitt og blått. Soldater i tjeneste har sørget for at samtlige graver er dekorert med flagg.

Far Joseph og stemor Sheila har dessuten satt en tom ølboks og et flagg fra 2nd Airborne Division ved grava.

Faren har på seg en T-skjorte fra samme divisjon, pluss en kamuflasjevest fra US Army og et jakkemerke med bilde av Donald Trump.

Forsøkte å redde medsoldat

Andrew ble sendt til Irak i 2003, bare noen måneder etter at George W. Bush gikk til krig mot Saddam Husseins regime.

– Han var utdannet fallskjermsoldat, som meg, forteller Joseph.

AJ og troppen ble bedt om å delta i et bakhold mot irakiske styrker som forsøkte å angripe det amerikanskkontrollerte Abu Grahib-fengselet.

Men to av de amerikanske pansrede kjøretøyene havnet i en kanal like ved. AJ hoppet uti for å delta i redningsarbeidet, men druknet sammen med en av dem han forsøkte å redde.

– Han var en supersvømmer, men det holdt ikke, sier Joseph med tårer i øynene.

Irak er friere

– Jeg liker å tenke at Irak er friere, sier Lynn Romans.

Det var hennes sønn AJ gjorde et mislykket forsøk på å redde. Hun har kommet bort for å vise AJs foreldre respekt.

– Jeg oppdro en helt og tror han gjorde en forskjell, legger hun smilende til. Hun er også stolt over at USA vet å verdsette familiens offer.

Uten at jeg måtte spørre, svarte hun altså på det vanskelige spørsmålet jeg ikke kunne unngå å ha på tunga, var Irak-krigen verdt offeret?

Champagne for et kort liv

Samtalen blir avbrutt av lyden fra en champagnekork ved en av nabogravene.

– Jeg feirer de 26 årene jeg hadde sammen med min sønn, sier Karen Meredith, mor til stridsvognkommandant Kenneth.

– Hvert år forsøker jeg å ha den mest pyntede graven på Arlington, og det kan se ut som om hun har lyktes.

– Jeg støttet aldri krigen i Irak. Men det var dette han ville, så jeg fortalte ham ikke det mens han levde. Han ble drept utenfor Najaf i Irak for nøyaktig 12 år siden i dag, sier Meredith og skåler med venninnene for sin avdøde sønn.

–Ikke spør om sånt

Her i USA er det ikke vanlig å spørre om alle de drepte og om alle de fysiske og psykiske skadene mange soldater må slite med resten av livet er verdt det, om krigen var viktig nok.

– Du spør aldri en veteran om sånt, sa en Vietnam-veteran med langt, grått hår da jeg spurte ham om nettopp det.

Det er forståelig, men hvordan har det seg at USA som samfunn ser ut til å akseptere så store ofre for kriger stort sett utkjempet på den andre siden av et verdenshav?

Forutbestemt skjebne

Svaret tror jeg ligger i en underliggende følelse av at dette landets forutbestemte skjebne er å gripe inn for å gjøre godt der det trengs i verden.

Forestillingen har gamle røtter.

Fra første halvdel av 1800-tallet var forestillingen om forutbestemt skjebne uttalt av datidens amerikanske politiske elite.

Thomas Jefferson hadde allerede under den amerikanske revolusjonen i 1780 snakket om nødvendigheten av å utvide «Frihetens imperium». Ekspansjonen vestover og sørover var også et sivilisasjonsprosjekt. Noen så det som et oppdrag fra Gud, mens andre la større vekt på ideene fra opplysningstiden, de så seg som misjonærer for frihet og demokrati.

Slagordet «forutbestemt skjebne» ble brukt til å begrunne alt fra erobring av land fra indianske stammer til krigen mot Mexico. Den endte i 1848 med at store områder, blant annet dagens California, New Mexico, Arizona og Nevada ble amerikansk.

Men da det viste seg at de fleste indianske stammene ikke ønsket å underordne seg og dessuten kopiere nybyggernes levesett og verdier, ble de overlevende drevet vekk og inn i reservater.

Internasjonal politimakt

Forestillingen om en forutbestemt skjebne har naturlig nok endret innhold i løpet av et par hundre år. President Theodore Roosevelt tok i 1904 eksplisitt avstand fra territoriell ekspansjon, men mente USA burde spille rollen som internasjonal politimakt med tilhørende rett til å intervenere militært.

– En rettferdig krig er i det lange løp mye bedre for en nasjons sjel enn den mest lønnsomme fred oppnådd gjennom feilslått ettergivenhet eller urettferdighet, sa Roosevelt.

– Verden må sikres for demokratiet, sa president Woodrow Wilson noen år senere, da USA oppgav nøytralitetslinjen og ble med mot slutten av første verdenskrig.

Så fulgte mellomkrigstiden med sterke isolasjonistiske strømninger i amerikansk opinion. Men med Japans angrep på Pearl Harbor i 1941 var det klart at USA ikke lenger kunne stå utenfor andre verdenskrig.

Kampen mot kommunismen

Under den kalde krigen ga det seg selv hvorfor amerikanske soldater ble sendt til utlandet. Det handlet om å stanse kommunismen, enten det gjaldt Korea, Cuba, Vietnam, Kambodsja eller revolusjonstruede land i Mellom-Amerika.

Amerikanske barn lærte på skolen om hvordan de skulle «dukke og gjemme seg» dersom russerne gjorde bruk av atombomben. Rundt middagsbordene ble det diskutert hvordan familien kunne sikre noen dagers forbruk av rent vann.

Kommunismen, med Sovjetunionen i spissen, ble sett som en eksistensiell, global trussel mot USA og amerikanske verdier. For veldig mange var det verdt å risikere livet for å stanse den, også etter at bildene fra Vietnam bidro til anti-krigs-demonstrasjoner og reiste spørsmål ved om den var rettferdig og om den kunne vinnes.

Demokrati og menneskerettigheter

Krigene rundt oppløsningen av det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, der også Norge var involvert gjennom Nato, ble begrunnet med ansvaret for å hindre etnisk rensing og beskytte sivilbefolkningen.

Nato bombet Serbia uten FN-mandat for å forkorte lidelsene til sivilbefolkningen i Kosovo i 1999.

NATO-styrker gjorde noe av det samme med FN mandat i Libya i 2011, men da var Frankrike en mer ivrig pådriver enn USA. For her hadde krigstrøttheten begynt å bre seg.

Få seire i kampen mot terror

Det var få som var uenige i at USA måtte svare militært da landet ble angrepet av terrorister 11. september 2001.

Programledere på TV rapporterte om angrepet på Afghanistan med sløyfer i de amerikanske fargene på jakkeslagene. Reportere i felt snakket entusiastisk om «våre» seire. Men så bestemte president Bush seg for å prioritere Irak, med den feilaktige begrunnelsen at landet hadde masseødeleggelsesvåpen.

Den krigen bidro til å åpne flere fronter i krigen mot terror, kriger det på ingen måte er sikkert at USA og deres allierte vil vinne.

George W. Bush snakket entusiastisk om å eksportere demokratiet til et «Greater Middle East», et «utvidet Midtøsten». Så kom den arabiske våren, et folkelig opprør som endte med at USA godkjente regjeringen til al-Sisi i Egypt.

Den regjeringen kom til makten ved å avsette en lovlig valgt president gjennom militærkupp.

Stormakt og avmakt

Nå sier presidentkandidat Donald Trump rett ut at det kanskje er bedre å la diktatorene sitte, at USA ikke skal drive demokratieksport for enhver pris.

President Obama har i snart åtte år var et ytterst nølende kriger, en øverstkommanderende alle vet at helst vil slippe å løse konflikter med militære midler.

Men det er ikke enkelt å løpe fra sitt ansvar som verdens ledende stormakt, så Obama har måttet forlenge styrkenærværet i Afghanistan og stadig trappe opp antall soldater på bakken i kampen mot IS. Det har nemlig vært mye vanskeligere å rekruttere syrere til den kampen enn Obama forutså.

Torsdag sa demokratenes ledende presidentkandidat, Hillary Clinton at hun tror fullt og fast på amerikansk eksepsjonalisme, og at det er USAs ansvar å lede verden. Vi vet ikke om hun eller Donald Trump kan lykkes bedre enn Obama.

På seksjon 60 på æreskirkegården i Arlington er det en bred stripe der gresset er fjernet. Der står bare noen få flagg med enkle navneplater. Her skal framtidas døde helter ligge, nær tretti nye sjeler hver eneste arbeidsdag.

• Les også: Ny USA-støttet offensiv har startet i Syria
• Les også: Taliban-topp drepen i amerikansk angrep
• Les også: Al-Qaida blomstrer i skyggen av IS