Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington DC.
Da den cubanske spionen Gerardo Hernandez gikk ned flytrappa i Havanna like før julaften, ble han møtt av president Raul Castro, og sin høygravide kone, Adriana Perez.
- Les:
Hernandez var nettopp løslatt fra fengsel i USA, der han sonet dobbel livstidsdom for spionasje og medvirkning til at et fly med fire amerikanske eksilcubanere som skulle droppe regjeringsfiendtlige løpesedler over Cuba ble skutt ned av det cubanske luftforsvaret i 1996.
Hjemkomsten ble overført direkte på cubansk fjernsyn, og det var ikke det faktum at to amerikanske spioner ble utvekslet mot tre fra Cuba folk diskuterte. Langt ifra. For hvordan i all verden var Perez blitt gravid? Mannen hadde jo sittet i et strengt bevoktet fengsel, og Adriana Perez jobbet selv for etterretningen, så fangebesøk var utelukket.
- Les:
Hernandez fortalte den statlige fjernsynskanalen at det ville skade velmenende involverte om han gikk i detalj, men graviditeten var et resultat av samtaler på høyt nivå. Ettersom samtaler sjelden leder til befruktning, gikk den amerikanske fjernsynskanalen CNN til kilder her i USA.
Det kom for dagen at spermiene til den tidligere spionen var sendt til Cuba for flere måneder siden, nærmest som et slags tillitsskapende tiltak i prosessen. Justisdepartementet her i Washington DC har bekreftet den kunstige inseminasjonen, så langt det lar seg gjøre å være sikker i slike saker. Til gjengjeld skal den spiondømte amerikaneren Alan Gross ha fått lettelser i soningsforholdene på Cuba. Ettersom graviditeter har begrenset varighet, lå det også implisitt et visst tidspress på forhandlerne. De burde være i mål før fødselen og alle de spørsmålene det ville innebære.
USA stod alene
– Ingen andre nasjoner støtter oss i sanksjonspolitikken, og verken det amerikanske eller det kubanske folket er tjent med en politikk som har røtter i begivenheter som fant sted før de fleste av oss var født, sa president Obama i talen 17. desember om normaliseringen av forholdet til Cuba.
- Les:
Han føyde til at de siste 50 årene har vist at isolasjon ikke virker, vel vitende om at han ikke kommer til å få Kongressens støtte til å oppheve blokaden av Cuba. Men her som i flere andre saker kommer han til å tøye strikken så langt det går uten støtte fra de folkevalgte. Tolv utvalgte grupper reisende, inkludert folk med familie på Cuba, journalister, forskere og kulturarbeidere trenger ikke lenger å søke om lisens for å få dra.
I dag kan det for eksempel ta flere måneder for oss journalister å få en slik lisens.
Beløpet som slektninger kan sende til familie på Cuba blir firedoblet, og amerikanere som besøker Cuba kan ta med seg varer for 400 dollar, eller vel 3000 kroner tilbake til USA. For Cuba er det nok viktigere at Obama har gitt beskjed om at Utenriksdepartementet skal vurdere å fjerne landet fra lista over land som finansierer terrorisme. Det vil blant annet åpne for lån fra Verdensbanken og flere internasjonale låneinstitusjoner. Dessuten kommer Obama-administrasjonen til å åpne for eksport av en rekke varer som nå er forbudt, innen bygg og anlegg, landbruk og telekommunikasjon. Det skal bli enklere å gjennomføre finanstransaksjoner i dollar og amerikanske institusjoner skal kunne opprette direkte forbindelser med Cuba. Bestemmelsen om at utenlandske skip som har anløpt Cuba må holde seg unna amerikanske farvann i seks måneder blir også fjernet, dersom handelen med Cuba kan klassifiseres som humanitær.
- Les:
Reisebyråer som har lisens for å arrangere gruppeturer til Cuba blir nå nedrent av amerikanere som vil besøke landet før det blir som alle andre i Mellom-Amerika, med moderne biler og internasjonale kjedebutikker. Flere operatører har flerdoblet antall turer på programmet for 2015. Men det er fortsatt ikke åpent for vanlige turister fra USA, for dem som vil kjøpe seg all inclusive – alt inkludert – på en av Cubas vakre strandhoteller, reise i Che Guevaras revolusjonære fotefar, eller bare sykle øya rundt, som jeg selv gjorde for noen år siden. Om du derimot kan ikle turen det minste skinn av humanitært oppdrag, jeg pleier å kalle det såpestykketurisme, ja da får du lov å dra som del av en gruppe, og heretter blir det altså enda enklere.
På den annen side – det er ikke alle besøk som er like velkomne på cubansk side. Det tar lang tid og er en omstendelig prosess for utenlandske journalister å få visum. Dessuten finnes det eksempler på at USA har kamuflert spionasje og påvirkningsoppdrag som kulturprosjekter og turisme.
Hjelpeorganisasjon og kommunikasjonsutstyr
Alan Gross, amerikaneren som ble utlevert fra Cuba nå i desember, reiste som turist, men smuglet egentlig kommunikasjonsutstyr finansiert av USAID, som er regjeringens bistandsorganisasjon. USA har også flere ganger anvendt ikke-amerikanere som har jobbet på kontrakt for USAID eller andre institusjoner. Like før Obamas oppsiktsvekkende tale ble det kjent at en serbisk kulturarbeider for noen år siden ble leid inn for å påvirke det cubanske hip hop-miljøet i regimekritisk retning.
Formelt ble Rajko Bozic hyret av en amerikansk institusjon kalt Creative Associates eller «kreative partnere» for å hjelpe til å arrangere en musikkfestival med regimekritisk innhold. Serberen så seg ut en populær hip hop gruppe, Los Aldeanos, som han tilbød å lage et fjernsynsprogram med. Programmet skulle så distribueres på DVD utenfor offisielle kanaler, en velkjent og effektiv metode for å omgå sensuren i land med autoritære regimer.
Pengene kom fra USAID via et stråselskap i Panama og en bank i Liechtenstein, ifølge nyhetsbyrået Associated Press. Hip hop gruppa Los Aldeanos langet ut mot den cubanske regjeringen på en konsert i 2010. Men cubanerne fattet mistanke, og det endte med at gruppa flyktet til Florida. Det er uklart om de skjønte underveis hvilket spill de var en del av. Men Bozic rolle som kulturarrangør på Cuba er over, og flere av dem han var i kontakt med er kompromittert og i myndighetenes søkelys.
Cuba har den høyest utdannede befolkningen i hele Sør-Amerika, men produserer nesten ingenting som kan konkurrere på eksportmarkedet. Unntakene er selvsagt rum og sigarer.
Cubanske sigarer
Jeg har en cubansk nabo som tar inn posten når jeg er bortreist. Til gjengjeld har han bare ett ønske, at jeg tar med meg en ekte cubansk Cohiba-sigar neste gang jeg er hjemom i Norge eller eventuelt besøker Cuba. Cohibaen var egentlig et privat merke produsert for første gang i 1966 og levert eksklusivt til Fidel Castro og høytstående cubanske tjenestemenn.
Bare den fineste tobakken ble brukt, og en ekstra tredje omgang med gjæring sikret en mykere smak enn på andre sigarer. Så ettertraktet ble denne sigaren at tobakksfrø ble smuglet ut til Den dominikanske republikk som startet sin egen Cohiba-produksjon. I 1978 sørget den USA-eide sigarprodusenten General Cigar Company for å registrere Cohiba-navnet for salg på det amerikanske markedet, der det jo fortsatt er forbudt å selge sigarer fra Cuba. Det statlige cubanske selskapet Cubatabaco gikk til sak for å få opphevet General Cigars rett til å bruke navnet, men tapte saken i amerikansk høyesterett.
Før jul stakk jeg innom Georgetown Tobacco for å ta en sigar og hamstre litt til jul.
Sammen med en elegant herre med hatt og stripete bukser og et par andre sigarelskere tilbrakte jeg en times tid ved et røkebord under tunge oljemalerier i butikkens røkehjørne.
- Les:
Om Obamas nye Cubapolitikk ville føre til ekte Cohibas i hyllene? Nei, det trodde ikke innehaveren kom til å skje raskt. For ikke kom Kongressen til å gå med på kommersiell import fra Cuba. Og om så skjedde, så ville USAs egen produsent av Cohiba og andre cubanskklingende merker sette alt inn på å beskytte seg mot cubansk konkurranse. Selv om det altså var Fidel Castros røykevaner som gjorde at sigaren ble satt i produksjon og ble verdenskjent. Som salige Fred Åkerstrøm sang, «sådan er kapitalismen».
