Unike bilder fra Osloavtalen: Aggressive forhandlinger endte med kyss

I dag er det 25 år siden Osloavtalen ble signert med norske fødselshjelpere til stede. Kritikere mener at den led en stille død fordi Israel fikk en for dominerende plass.

Rabin Peres Osloavtalen

Slik feiret de avtalen. Shimon Peres kysset Mona Juul, mens Yitshak Rabin og Terje Rød-Larsen gratulerer hverandre.

Drømmen om fred i Midtøsten har aldri stått sterkere enn 13. september 1993.

Osloavtalen innebar at PLO og Israel anerkjente hverandre.

Israel skulle trekke seg ut av Gaza og Jeriko og gi palestinerne selvstyremyndighet.

I fase to skulle palestinsk selvstyre utvides til mesteparten av Vestbredden.

Innen fem år skulle en varig fredsavtale undertegnes som tok opp bosettinger, flyktninger, endelige grenser og Jerusalem-spørsmålet.

Til tross for en avtale partene var enige om, og en påfølgende fredspris året etter har freden i ettertid uteblitt og volden har økt.

Tidligere upubliserte bilder

I forbindelse med at det i dag er 25 år siden Osloavtalen, har en av arkitektene bak avtalen, Terje Rød-Larsen gitt NRK tillatelse til å vise bilder som tidligere ikke har vært offentlig kjent.

Osloavtalen Arafat

PLO-leder Yasir Arafat, Mona Juul og Terje Rød-Larsen gratulerer hverandre.

Et av bildene viser han og PLO-leder Yasir Arafat som smilende gratulerer hverandre etter at avtalen er i havn.

UD-diplomaten Mona Juul, Rød-Larsens ektefelle, er med på feiringen.

Et annet bilde som ikke har vært kjent tidligere viser Israels utenriksminister Shimon Peres som kysser Mona Juul på pannen mens statsminister Yitshak Rabin og Rød-Larsen gratulerer hverandre.

Svakhet i avtalen

Kritikken mot Osloavtalen har også vært tydelig. Kritikerne mener Israel fikk for mye makt i forhandlingsrommet og at partene ikke var jevnbyrdige.

Det er ikke en av fødselshjelperne, daværende direktør for FAFO Terje Rød-Larsen, enig i.

– Slik jeg oppfattet det, og jeg fulgte det på nært hold, så var partene helt jevnbyrdige. Den palestinske forhandlingslederen og hans delegasjon var noen av de beste forhandlerne jeg noen gang har sett.

– Tenker du at dere kunne gjort noe annerledes?

– Slik jeg ser det har hovedsvakheten ved Osloavtalen vært at det ikke var mulig å komme frem til en enighet om å stoppe bosettingspolitikken på Vestbredden, som har vært en katastrofe. Det var ikke mulig å få de to israelske lederne, Yitzhak Rabin og Shimon Peres, med på det selv om forhandlerne faktisk ønsket det. Det er etter min oppfatning den største svakheten ved avtalen, sier Terje Rød-Larsen til NRK.

Blant Midtøsten-eksperter som er uenig med Rød-Larsen, er 1.-amanuensis i historie ved Høyskolen Innlandet, Jørgen Jensehaugen.

Jørgen Jensehaugen

Jørgen Jensehaugen mener Israel fikk en for dominerende plass i prosessen som ledet til Oslo-avtalen. Han er forfatter av boken Arab-Israeli Diplomacy under Carter: The U.S., Israel and the Palestinians.

Foto: Høyskolen Innlandet

– Maktbalansen var til Israels fordel, sier Jensehaugen.

Han er forfatter av boken «Arab-Israeli Diplomacy under Carter: The U.S., Israel and the Palestinians».

Jensehaugen mener det er både strukturelle problemer med selve avtalen og hendelser i årene etter avtalen som gjorde at fredsprosessen døde.

– Israel fikk for mye, for tidlig i prosessen. Palestinerne ga fra seg for mye, for tidlig. De fikk ikke nok igjen.

Jensehaugen mener at de palestinske forhandlerne visste at dersom de krevde mer så kunne Israel si at da blir det ingen avtale.

– Palestinerne visste at her må vi få til det vi kan i første instans og håpe at vi fått til mer senere. Der var palestinerne kanskje litt for naive, sier Jensehaugen til NRK.

Om «hendelser» i årene etter 1993 som var med på å torpedere avtalen nevner Jensehaugen blant annet drapet på Yitzhak Rabin, voldsbølgen som Hamas stod bak og den enorme økningen av jødiske bosettinger.

Optimismen var stor da partene i 1994 fikk Nobels fredspris.

Høy temperatur

Med tanke på den konfliktfylte historien mellom israelerne og palestinerne var det forbløffende at de hadde signert Osloavtalen der det blant annet het at «det er på tide å få slutt på tiår med konfrontasjon og konflikt» og heller «søke å leve i fredfull sameksistens».

– Det var mange dramatiske møter hvor det kokte, forteller Terje Rød-Larsen.

– Det som ofte skjedde var at vi som var de norske mellompersonene ble gjenstand for aggressive og emosjonelle utfall fra begge parter. Det var vanskelig for dem å ta ut aggresjonen på motparten, da ville de ødelegge stemningen i forhandlingene, sier han.

Mange øynet håp om fred da Osloavtalen først ble undertegnet i Oslo 20. august 1993. Her med et sterkt lag av norske tilretteleggere i bakgrunnen.

Hemmelige møter

Navnet Osloavtalen skriver seg fra de hemmelige forhandlingene som ble gjennomført utenfor Oslo fra vinter til sommer 1993, i regi av Terje Rød-Larsen, statssekretær Jan Egeland i Utenriksdepartementet og UD-diplomaten Mona Juul, som også er Rød-Larsen sin kone. Senere kom utenriksminister Johan Jørgen Holst aktivt med.

I løpet av seks måneder ble de holdt utallige hemmelige møter mellom palestinske og israelske forhandlere på Borregaard Hovedgård i Østfold. Partene som i Midtøsten sto på hver sin side i en opprivende og blodig konflikt spiste middag og gikk på tur sammen i Norge.

– Vi hadde også bestemt at vi skulle være tilretteleggere og mellommenn mellom partene, men at vi ikke skulle legge noe forslag på bordet. Etter at vi hadde vært sosiale sammen viste jeg dem rommet hvor forhandlingene skulle finne sted. De ble forbauset da jeg ikke gikk inn i rommet. Jeg sa da til dem at det er deres problem og dere må finne løsningen, sier Terje Rød-Larsen til NRK.

Den norske innsatsen ble hyllet etter at avtalen ble underskrevet. Og banet senere vei for norsk deltakelse i en rekke andre fredsprosesser, blant annet i Sudan, Sri Lanka og Colombia.

Historisk håndtrykk i Washington D.C 13. september 1993.

SISTE NYTT

Siste nytt