Ukrainske familier blir splittet: – Ikke snu deg tilbake, bare si farvel

Søndag 13. mars står en liten familie på fire ved den ukrainske grensen til Polen.

42 år gamle Denis Tuchkov tar farvel med sin 15 måneder gamle sønn, Yan. Konen Yanina og moren Aleksandra er urolige for veien videre.

De to kvinnene og den lille gutten skal over grensen, i trygghet. Denis må bli igjen.

Han prøver å lette stemningen ved å snakke vekk bekymringene og få familien til å le. På innsiden kjenner også han på alvoret.

– I dag ser du dem kanskje for siste gang, tenker Denis.

– På et punkt, da jeg gikk ut av bussen, forsto jeg at nå skjer det. Jeg elsker dem, dette må gjøres, ikke snu deg tilbake, bare si farvel.

Familier deles opp

Denne familien NRK har snakket med er bare én av de millionene av familier som krigen har splittet.

Mer enn 5.5 millioner mennesker har ifølge FN flyktet fra Ukraina siden Russland invaderte landet 24. februar.

Stort sett er det kvinner og barn. De fleste menn får ikke forlate et Ukraina i krig.

Dagen invasjonen startet skrev president Volodymyr Zelenskyj under en presidentordre om at menn mellom 18 og 60 år ikke får dra fra landet. De må gjøre seg klare for å verve seg.

Resultatet ser man også i statistikken over registrerte asylsøknader i Norge:

Flukten fra Kyiv

Da krigen startet søkte Denis og familien tilflukt i et parkeringsanlegg under bakken. Der var de i rundt to uker.

Men hva ville skje hvis sønnen Yan eller Denis' 73 år gamle mor Aleksandra trengte medisinsk hjelp? Det tryggeste var å komme seg ut av Kyiv, og ut av landet.

Alene med sønnen og svigermoren tenkte Yanina Tuchkova på hva som var best for den lille gutten sin. Polen, som de oppholdt seg i, har hittil tatt imot over tre millioner flyktninger.

– Det var et stort steg for meg å dra til Norge. Jeg hadde aldri vært her. Den eneste jeg kjente var Yulya.

Ved hjelp av en studievenninne av Denis kom Yanina, sønnen og svigermoren seg til Norge.

Hjelperen

Yulya Yevdokemova har bodd her i landet i 17 år. Det er ikke lett å være langt unna i trygghet når det er krig i hjemlandet.

– Det er smertefullt, sier hun om den nye virkeligheten i Ukraina. Hun vil gjøre det hun kan for å hjelpe sine landsmenn.

Selv kommer hun fra en del av Donbas-regionen som har vært kontrollert av russiskstøttede separatister siden 2014.

– Da sluttet jeg å reise hjem. Siden den gang dro foreldrene mine for å treffe meg på den ukrainske siden.

Fremdeles gjenværende langt øst i Ukraina er Yulyas far. Han er 69 år gammel, og kan derfor forlate landet. Men det er ikke lenger et alternativ å flykte vestover, forteller Yulya. For da må han passere frontlinjen.

Ironisk nok er det tryggere å reise til Russland.

– Han lovte meg at han har koffert og dokumenter klare. Han reiser mot den russiske grensen, hvis det blir for farlig der han er.

Takker teknologien

Yulya og faren snakker sammen på telefon hver morgen og kveld.

– Jeg finner ikke ro hvis jeg ikke hører fra ham. Dagen min blir ødelagt hvis jeg ikke hører stemmen hans, sier Yulya.

Den gamle studiekameraten Denis finner også trøst i moderne teknologi.

– Vi er i det 21. århundre. Det er absolutt ikke vanskelig å sende meldinger, ha en videosamtale, og få se menneskene du er glad i.

Han opplever at han har det bedre etter at familien kom seg ut av landet.

– De er langt borte, men jeg vet at de er trygge.

Setter ting i perspektiv

Før krigen bodde han med Yanina i et høybygg i utkanten av Kyiv.

Yanina savner de hverdagslige tingene. Som utsikten fra vinduene i leiligheten i 27. etasje. Og samtalene med Denis om kvelden.

Etter to måneder med krig, hvor livet er snudd på hodet, ser Denis et slags lyspunkt i tragedien. Alt han ser i krigstid setter ting i perspektiv, sier han. Man får noe å sammenligne hverdagen med.

– Jeg er 100 prosent sikker på at om du våkner i fredstid, i sengen din i huset eller leiligheten din, tar en kopp kaffe og ser ut av vinduet til gaten, naturen eller himmelen, så er det en skatt – den største gaven en kan få.