«Det er ulogisk og ikke økonomisk av Ukraina å velge EU fremfor tollunionen med Russland, Hviterussland og Kasakhstan», er det massive ekkoet fra Russland etter at nasjonalforsamlingen i Ukraina onsdag fattet vedtak om å inngå assosieringsavtalen med EU under møtet om partnerskap i øst i Litauens hovedstad Vilnius.
At russerne høyrøstet tillater seg å kritisere Ukraina for å gjøre dette uten folkeavstemming, er kontraproduktivt og bare egnet til å provosere de fleste ukrainere.
Det er også det klassiske eksempel på innblanding i en annen stats indre anliggende. Men, russerne har ikke kunnet se på Ukraina som en annen stat de siste 350 år.
Etniske russere som bor i Ukraina står nå frem i russiske statskanaler og sier at ukrainere og russere bare vil være sterke når de står sammen. Og nyhetsoppleserne i russisk fjernsyn tillater seg å si at Ukraina kun vil få en kolonistatus under EU.
Det var da også oppslaget på nyhetsprogrammet «Vesta» i statskanalen «Rosina» onsdag kveld.
Russerne antyder i tillegg at gass fra Russland, som Ukraina er avhengig av, kan bli et problem når Ukraina går rett vest og assosierer seg med EU.
For nasjonalforsamlingen Rada i Kiev har ikke vist noen interesse for Russlands stadige invitasjoner om at Ukraina kunne slutte seg til tollunionen i øst. I stedet for å tillempe lovene til noe slikt, har de ukrainske lovgiverne orientert seg stikk motsatt Kremls vilje.
- Les:
Russland mer venneløst i øst nå
De russiske reaksjonene mot Ukrainas veivalg er egnet til å skape større avstand til Russland i Ukraina nå.
At det er den etniske russeren, Ukrainas president Viktor Janukovitsj, som vender Russland ryggen, husker ikke russerne på i sin opphisselse. At det var Janukovitsj russerne støttet for enhver pris under Oransjerevolusjonen i Ukraina og som førte til at Janukovitsj tapte presidentmakten på grunn av valgfusk i 2004, glemmer også russerne i farten.
Det er talende skrift på veggen for Vladimir Putin når ikke engang Janukovitsj vil følge ham på veien videre.
Viktor Janukovitsj og ukrainerne velger helt likt som mange av de etniske russerne i de baltiske statene i 1991. De ville også fri seg helt fra Moskvas grep.
At Ukraina vil inngå assosieringsavtalen med EU i Vilnius, er selvsagt ekstra belastende for Russland etter det blodbadet sovjetarmeen stelte i stand der 13. januar 1991 – og som russerne aldri blir tilgitt for.
Alt nå snakkes det høyt om hvilke tollbarrierer ukrainsk eksport østover vil bli møtt med når dette skjer. I avveiningen mellom å lokke og true, er det ikke lang vei fra pepperkake til pisk i Russlands forhold til Ukraina.
Tilbake sitter Russland med sin politiske allianse med Hviterussland i Øst-Europa. Heller ikke med «Europas siste diktator» som herskeren i Minsk kalles, har president Vladimir Putin det helt enkelt.
Betaling for «storebrorssyndromet»
Russerne har i sin nynasjonalisme en sviktende evne til å huske på hvordan de opptrådte i øst, og i Ukraina, under både tsarer og kommissærer.
I 1648 søkte de ukrainske kosakkene en beskyttelsespakt mot tyrkerne hos sine trosfeller i øst. Bogdan Khmelnitskij inngikk et maktforlik med tsar Aleksej, som var far til Peter den store. Det kostet Ukraina selvstendigheten helt frem til 1991, nesten 350 år.
Sovjetstyret påførte Ukraina en hungersnød i 1934 gjennom kollektiviseringen av jordbruket fra 1929, som mange ukrainere mener var rent folkedrap. Den finske kommunisten Arvo Tuominen var der og skildret 1930-tallets forferdelser i boken som på norsk heter «Klokkene i Kreml» fra 1948.
For dette tilgis russerne aldri, hverken i Ukraina eller i Nord-¬Kaukasus.
Det politiske terrorveldet som det sovjetiske hemmelige politiet (KGB drev) i kjølvannet på hungersnøden var så avskyelig at ukrainerne sto og jublet da Waffen-SS rykket inn i sovjetrepublikken Ukraina 22. juni 1941.
Men overalt i øst var det fremfor det at russiske makthavere tiltok seg rollen som formynder og politisk storebror, både i Warszawapakten og innad i Sovjetunionen, som slet ned det som måtte ha vært av respekt for russerne etter deres innsats under andre verdenskrig.
Når en Khrustsjov eller en Bresjnev kom på besøk, ble østeuropeerne behandlet med hoven patronisering, hvis de ikke ble invadert som Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968.
Med talende fakta som dette, er ikke Russland – som nå driver nasjonsbygging etter gammel oppskrift fra tsartiden – i stand til å ta innover seg når russerne skal se seg om i den moderne verden.
Ungarns tidligere forsvarsminister Keleti sa følgende til NRK på 1990-tallet: «På kontorene til forsvarsministrene i Warszawapakten sto det telefoner bare med hørerør. På skrivebordet til den sovjetiske forsvarsministeren sto det bare en telefon med mikrofon!»
Når allierte fortalte slike vitser etter 50 år med sovjetrussisk overherredømme, gir det en pekepinn om hvorfor 100 millioner østeuropeere meldte seg inn i NATO og EU etter at maktgrepet glapp for russerne og de selv oppløste Sovjetunionen 31. desember 1991.
Nå er 45 millioner ukrainere bestemt på det samme, ukrainerne velger vest og det anført av en russer som president Janukovitsj, etter at Ukraina unisont stemte for å tre ut av Sovjetunionen 1. desember 1991.
Og det gjør ukrainerne mens de synger sin nasjonalsang med den talende tittelen på ukrainsk «Sjtse ne vmerla Ukraina» eller «Ennå har ikke Ukraina gått under» – ord med mening og en strofe som også polakkene sang gjennom alle sine vanskelige, historiske perioder.
Ukrainas vilje til vestorientering
At Ukraina ensidig opphevet visumplikten for borgere fra vest, er et tegn på hvor ivrig ukrainerne er på å bli «vestlige».
Hvis du sier til en russer at du er fra vest på Den røde plass i Moskva, blir han sur. Sier du det samme til en ukrainer på Majdan – eller Uavhengighetsplassen – i Kiev, smiler han.
- Les:
Atmosfæren i Kiev i dag er artsforskjellig fra Moskva, selv om de mest ivrige etniske russerne bjeffer mot deres egen president i den østlige delen av Ukraina, der han kommer fra.
Ukrainerne behøver ikke reise lengre enn til Lvov eller Uzhgorod for å annamme det som de oppfatter som en dynamisk utvikling i Polen og Ungarn.
For styringstragedien i Ukraina har i materiell forstand vært stor i landets korte, postkommunistiske fase.
Mange har engasjert seg i kampen for å få Julia Timosjenko løslatt.
Foto: Efrem Lukatsky / ApOransjerevolusjonen i 2004 handlet om å ta et oppgjør med den korrupte eliten den gang. Men seierherrene, anført av den fagre Julia Timosjenko, var ikke mindre korrupt.
- Les:
Hennes liv i fengsel kan være mer fortjent enn hennes vestlige heiagjeng er villig til å innrømme.
Før hun ble ukrainsk statsminister, var hun etterlyst for korrupsjon i Russland. Men da hun ble dømt for maktmisbruk i stillingen som regjeringssjef i Kiev i forbindelse med en gassavtale mellom Ukraina og Russland, ga Vladimir Putin henne absolusjon og påpekte at Timosjenko ikke engang signerte avtalen selv.
Sett med EUs øyne vil Ukraina med assosieringsavtale bety store utfordringer, ikke minst når det gjelder korrupsjonen.
For at elitene under president Viktor Jutsjenko & Julia Timosjenko og siden under president Viktor Janukovitsj er korrupte, er hinsides enhver tvil og diskusjon.
Og sliter EU med dette i Bulgaria og Romania, må EU opp et potensnivå når det skal stiftes nærmere bekjentskap med korrupsjonen i Ukraina.
Møtet med EU i krise
I Kiev er plakater mot EU, fremstilt som en økonomisk, synkende «Titanic» hengt opp av motstanderne mot ukrainsk vestorientering.
Ukrainas industri i områdene langsmed Dniepr sør for Kiev ligger nede. Mens kullgruvene i Donets-bassenget i øst defineres som en av verdens farligste arbeidsplasser av ILO – det har ikke vært investert særlig i kullgruvene på 50 år. Nå skal ukrainsk kull konkurrere med polsk og slovakisk kull.
Og det står ikke særlig bedre til i jordbruket heller.
«Den skal ha god fantasi som klarer å skape matmangel i Ukraina», sa den britiske statsminister Winston Churchill i 1948 da det var nok en hungersnød i landet.
Ukraina, betegnet som Europas kornkammer, kom seg aldri etter kollektiviseringen. Landets produksjon av jordbruksmaskiner er kraftig akterutseilt, som i Hviterussland og i Russland.
«Russiske skurtreskere har mistet 20 prosent av markedsandelen i Russland til vestlige maskiner», uttalte Vladimir Putin i Krasnodar den 17. september.
Ingen av disse tre slaviske statene har innovasjon i økonomiene sine. For Ukraina kan derfor EU bety en hardt tiltrengt impuls når det gjelder oppfinnsomhet.
Problemet med rikfolk både fra Ukraina og Russland er i imidlertid at de klarer seg dårlig i en markedsøkonomi i vest, der de ikke beskyttes av sine egne, korrupte statsstrukturer.
Når de flytter til vest, klarer ikke de såkalte oligarkene å forøke sin kapital i møtet med sterkere rettsstatsstrukturer.
Så uansett står Ukraina foran en bratt læringskurve i harde tider, også assosiert med EU.
