Olena innså at det sto om sekunder skulle hun redde sønnens liv

Det var hjemme i Lysychansk øst i Ukraina at det smalt for drøye to uker siden.

Splintene fôr så raskt inn i kroppen til Svyatoslav Rychkov at familien først ikke oppdaget hva som hadde skjedd.

I kaoset som oppsto etter rakettangrepet løp 13-åringens pappa ut for å redde naboene.

Faren trodde naboene var hardest rammet, men inne i huset svaiet nå Svyatoslav.

– Det føltes som om armen min hadde falt av. Etter et minutt kjente jeg smerten. Jeg skrek til mamma: «Mamma, armen min er revet av, den er revet av!», forteller Svyatoslav Rychkov til NRK.

Så svartnet det for gutten.

Ny dyster utvikling

Svyatoslav Rychkov løfter bena forsiktig og myser mot solen. Strålene blender det bleke ansiktet.

I en fatle henger høyrearmen vissent, mens han støtter seg til moren med den andre.

13-åringen er utendørs og går på egne ben for første gang siden 9. mai, da NRK treffer ham ved sykehuset St. Nicholas i Lviv.

Han er del av en ny dyster utvikling i det krigsherjede landet.

Krigsskadde barn som har overlevd, mot alle odds. Men hvilken fremtid venter dem nå, spør de seg ved sykehuset.

– Han kunne ha dødd av skadene, bekrefter kirurgen Andriy Dvorakevych ved sykehuset.

En farlig flukt

Da Svyatoslav ropte at armen var falt av, løp Olena Rychkova til sønnen.

– Jeg reagerte momentant. Jeg grep tak i ham og så at luftrøret var åpent. Blodet fosset. Da jeg hørte åndedrettet forsto jeg at det sto om sekunder, forteller Olena til NRK.

Hadde det ikke vært for hennes erfaring som akuttsykepleier kunne minuttene som fulgte blitt fatale, bekrefter legen.

Moren klarte å stanse blødningen og fikk tak i en venn som kunne kjøre dem til sykehuset. Det var bare så vidt de hadde nok bensin, men vel fremme var sykehuset under full evakuering.

Pasienter og ansatte strømmet ut av bygget. Det var for farlig å bli.

Ukrainske soldater hjalp Svyatoslav om bord i et tog for hardt skadde. Det skulle frakte skadde til sykehus lenger vest i landet, forklarte de. Til tryggere områder. Men det var ikke plass til mor om bord.

Gutten måtte reise alene, sa soldatene.

«Jeg forlater ikke barnet mitt», sa Olena Rychkova og presset seg med. To dager senere kom de frem til sykehuset i Lviv.

Etter 9. mai har de ikke hørt fra Svyatoslavs pappa, Olenas mann. De vet ikke hvor han er, om han lever, og får ikke kontakt med ham.

Alt de vet er at hjemmet deres nå ligger i ruiner.

Aldri sett denne typen skader før

På sykehuset oppdaget legene splinter i Svyatoslavs lunge og lever.

Det hastet med å få dem ut av kroppen til gutten.

– Det er forferdelig og en helt ny erfaring for oss. Selv om jeg har 25 års erfaring er dette en helt ny periode for meg.

Andriy Dvorakevych leder avdelingen for kirurgi ved St. Nicholas sykehuset.

Hadde det ikke vært for hjelpen de nå får fra utenlandske leger med erfaring fra krigssoner, ville de ikke ha klart å redde like mange liv, forklarer han.

Måtte amputere bena

En ambulanse kjører opp foran sykehuset. Ut trilles en mor og datter i hver sin rullestol. En ung gutt rusler bak.

Vi kjenner dem raskt igjen.

Bildene av 11 år gamle Yana Stepanenko og moren Natasha har gått verden rundt.

Sammen med Yanas tvillingbror Yarik reiste de til togstasjonen i Kramatorsk 8. april for å flykte fra krigen. Mens de ventet på å gå om bord, gikk russiske styrker til angrep.

«Mamma, jeg dør», ropte Yana.

Da moren kom til bevissthet så hun datteren med bena dinglene, nå uten føtter. Det var blod overalt, og moren oppdaget raskt at heller ikke hennes ben var der de skulle være.

Bare Yarik, som passet bagasjen et stykke unna, var like hel.

Flyalarmen minner om at krigen igjen kan ramme dem

Familien har delt sin historie med verden i håp om at det kan bidra til at krigen stanses.

Men hit til sykehuset i Lviv kommer det stadig nye krigsskadde barn og voksne, forteller legene.

– Jeg håper krigen snart tar slutt, for dette er ikke normalt. At små barn får slike skader for livet, det er veldig hardt å være vitne til, sier legen.

Men lite tyder på seier for Ukraina med det første, og pasientene blir stadig minnet om at de heller ikke er trygge her i vest.

Idet NRK forlater sykehuset går flyalarmen igjen.

Vi må søke dekning i nærmeste kjeller, men tankene går til barna der oppe i 5. etasje.

Barn som ikke lenger kan løpe ned i bomberommet selv, og allerede har fått erfare hva en slik flyalarm kan innebære.