Eurovision-turistene blir møtt av bilder av døde krigsveteraner

10000 mennesker er drept i konflikten i Ukraina de siste tre årene, og i Donbass skytes det daglig, også mens artistene går på scenen i hovedstaden Kiev.

De tusenvis av turister og eurovisionfans som denne uken nyter melodifesten i den ukrainske hovedstaden Kiev, kan ikke unngå å se dem. Rundt Maidan og i bakken opp forbi hotell Ukraina henger eller står de overalt.

Bilder av døde helter, drept da Kiev vinteren 2014 eksploderte i en voldsorgie de fleste trodde var umulig. Midt i en storby i det nye Europa som hadde vokst fram ett at jernteppe forsvant i 1991.

Veteraner uten armer og bein

Nede på Maidan på taket av det store kjøpesenteret er det bilder av flere helter, drept i krigen øst i Ukraina som nå har pågått i tre år.

Noen steder vil turistene møte veteraner, noen av dem uten beint og armer, som samler inn penger til de rundt 40000 ukrainske soldatene som til enhver tid ligger langs den nærmere 500 kilometer lange frontlinjen mot de prorussiske separatistene i Donbass.

– Kanskje du vil snakke med en krigsveteran som fikk øret sitt kappet av da han var fange hos separatistene svarte en ukrainsk venn av meg da vi diskuterte litt ideer om hva slags reportasjer vil kunne lage, i forbindelse med Eurovisionfesten i Kiev.

En unngåelig konflikt?

Mange har forsøkt å forklare hvorfor Ukraina helt siden landet ble selvstendig i 1991 har balanserte på en knivsegg der det når som helst kunne ramle ut i en konflikt med uante konsekvenser.

Ukraina hadde riktignok en kort periode av en slags selvstendighet mot slutten og like etter 1. verdenskrig.

Men opp gjennom historien har dette store området, mellom maktsentra som russiske St. Petersburg og Moskva, og de europeiske stormaktene Østerrike og Tyskland, vært et grenseland under andres overherredømme. I vest ligger også Polen, som også Ukraina har hatt og har et til dels motsetningsfylt forhold til, til tross for at landene i 2012 med suksess klarte å arrangere fotball EM sammen.

Granatene haglet

Sommeren 2012 besøkte titusenvis av fotballfans Ukraina. Mange av dem dro også til Donetsk helt øst i landet for å se kamper på det mange karakteriserte som Europas flotteste fotballstadion, Donbass-arena.

To år seinere haglet granatene over Donetsk og da NRK besøkte fotballstadion i januar 2015, ble den brukt som sentral for nødhjelp til byens befolkning.

NRK besøkte også Lviv lengst vest i Ukraina før fotball-EM i 2012. Også der var det brukt hundrevis av millioner kroner på å bygge et nytt fotballstadion, penger som blant annet Andrej Sjpak fra den daværende ukrainske opposisjonen ble brukt av den daværende presidenten i Ukraina Viktor Janukovitsj for å kunne skape blest om seg selv og sine venner.

Grenselandet Ukraina

Var Ukraina allerede den gangen på vei mot en uunngåelige krise og konfrontasjon?

I Lviv snakker alle ukrainsk og med en historie under både Østerrike og Polen ønsker storparten av byens innbyggere å være en del av Ukraina. I Donbass ønsker nok også flertallet å være en del av Europa, men de ønsker å gjøre det på sin måte, og med å snakke på det språket de er oppvokst med, russisk.

Mange vil hevde at konflikten i Ukraina ikke først og fremst handler om språk, men om landet skal være en del av et demokratisk Europa, eller under innflytelse og i tett samarbeid med den slaviske storebroren Russland.

Tradisjonelt har ukrainsk språk stått sterkest vest, sentralt og nord i Ukraina, mens russisk har dominert i øst og i det store industribyene som Kharkiv, Dnipropetrovsk (fra i 2016 bare Dnipro) og Odessa.

Hovedstaden Kiev har ligget midt imellom, der flertallet av skolene siden 1991 har skiftet fra russisk til ukrainsk som undervisningsspråk.

Politiske skillelinjer

Ukrainsk politikk har også siden 1991 i stor grad vært preget av skillet mellom de ukrainsk-nasjonalistiske kreftene og dem som ønsker tett samarbeid med Russland.

Landets første president Leonid Kravtsjuk stod for en klar nasjonalistisk linje, mens hans etterfølger Leonid Kutsjma hadde sin bakgrunn fra storindustriene, med tette bånd til Russland.

Så kom det første Maidan-opprøret i 2004 som brakte den nasjonalistiske Viktor Jusjtsjenko til makten. Men i 2010 måtte Jusjtsjenko forlate presidentkontorene i Kiev til fordel for den sterkt russiskvennlige Viktor Janukovitsj fra Donetsk-fylke.

Samarbeid med EU eller Russland?

Janukovitsj måtte så flykte over hals og hode fra Kiev i februar 2014, etter skytingen som drepte nærmere 100 mennesker. I dag styres Ukraina av Petro Porosjenko, som står for en klar ukrainsk-nasjonalistisk politisk linje.

Det siste Maidan-opprøret handlet om Ukraina skulle inngå en samarbeidsavtale med EU eller bli en del av den russiske presidenten Vladimir Putins store euroasiatiske unionsprosjekt. Viktor Janukovitsj hadde forhandlet fram en avtale med EU, men i siste øyeblikk sa han nei til avtalen og ja til Putins union, mot å få store kreditter og lån fra Moskva.

For Russland og Putin handlet dette om mye mer enn en økonomisk samarbeidsavtale. Det handlet å om å unngå at Ukraina gled så langt fra Moskvas kontroll at det kunne bli en sikkerhetspolitisk risiko. Putin hadde allerede under sin tale på den sikkerhetspolitiske konferansen i München i 2007 snakket om at Vesten drev en slags innringingspolitikk overfor Russland, stikk i strid med løftene da jernteppet og konfrontasjonen i Europa ble lagt på hyllen på 1990-tallet.

Fra Georgia til Ukraina

En forsmak på det som skulle skjer i Ukraina fikk vi da russiske styrker i 2008 grep inn i konflikten i Sør-Ossetia i Georgia.

Etter at Viktor Janukovitsj var jaget ut av presidentkontorene i Kiev, bestemte Putin seg for å handle. Militært.

I en operasjon som forbløffet verden tok russiske styrker i løpet av en uke kontroll over den ukrainske Krimhalvøyen, og i løpet av ytterlig noen uker var en folkeavstemning blant den i hovedsak russiskspråklige befolkningen gjennomført og halvøyen integrert med Russland.

FIkk blod på tann

Ukraina var etter Janukovitsj sin flukt et land i kaos og med et forsvar som i praksis var ikke-eksisterende.

Og nå fikk russiskvennlige krefter i sør og øst i Ukraina blod på tann. Med hjelp fra russiske nasjonalister, som igjen fikk direkte støtte fra russiske myndigheter, satte de i gang aksjoner som truet hele den ukrainsk statsdannelsen.

Etter at Viktor Janukovitsj hadde dradd fra Kiev i februar 2014, tok de ukrainske nasjonalistiske partiene full kontroll over parlamentet, og vedtok å fjerne den rettighetene som russiskspråklige hadde hatt i deler av landet, blant annet til å bruke sitt eget språk i kontakten med myndighetene.

Dette var som å helle bensin på bålet. Selv om alle meningsmålinger viste at selv i de russiskspråklig-dominerte delene av landet så var det et klart flertall som ville være en del av Ukraina.

Novorossija

Men som så ofte ellers i konfliktsituasjoner, så er det de mer ekstreme kreftene som får overtaket. I løpet av noen måneder klarte de prorussiske kreftene å ta kontroll over en rekke byer øst i landet, og de erklærte at de nå ville danne et Novorossija,

Det nye Russland var et begrep som stammer fra den tiden da keiserinne Katarina den store og hennes lakei Grigorij Potomkin ekspanderte det russiske rike til områdene ved Svartehavet.

Nå tok også Russlands president Vladimir Putin dette begrepet i sin munn.

En stund var det fare for at de prorussiske separatistene ville klare å ta kontroll over storbyer som Kharkiv og Odessa, men i løpet av forsommeren 2014 klarte den nye ukrainske regjeringen og nyvalgt president Petro Porosjenko å stabilisere situasjonen.

Nå startet kampen for å ta tilbake det tapte. En rekke frivillige militære avdelinger ble satt opp, og i august 2014 kunne det se ut som de prorussiske separatistene var presset mot veggen, i dette tilfelle grensen mot Russland.

Men det skulle vise seg at det i denne veggen var dører, og derfra strømmet det inn ikke bare tusenvis av russiske frivillige, men også regulære russisk styrker.

Fronten stabiliseres

I slutten av august 2014 ble store ukrainske styrker omringet i nærheten av den lille stasjonsbyen Ilovajsk, og da de forsøkte å bryte ut ble hundrevis av dem drept, og enda flere tatt til fange.

President Petro Porosjenko ble tvunget til å gå med på en våpenhvile, og det ble trukket en grense øst i Ukraina, mellom regjeringskontrollert område og områder som kontrolleres av de prorussiske separatistene i sine egne «folkerepublikker Luhansk og Donetsk».

Se oversiktskart over konfliktområdet her:

Daglig skyting

På begge sider har partene gravd seg ned, mens Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa OSSE forsøker å overvåke at våpenhvilen overholdes.

Det har vist seg svært vanskelig, og nå skytes det daglig. Både soldater og sivile mister livet.

I 2015 ble det inngått en ny og mer detaljert våpenhvile i den hviterussiske hovedstaden Minsk, som skal være et veikart mot en mer varig fredsløsning der «folkerepublikkene» igjen blir en del av Ukraina.

Men ingen av partene ser i mai 2017 ut til å være særlig innstilt på kompromisser, og toppmøtet mellom president Vladimir Putin og den tyske forbundskansleren Angela Merkel i Sotsji 2. mai viste også at russiske myndigheter med det første neppe er villig til å presse separatistene i vesentlig grad.

Fastlåst konflikt

I dag bor mellom 2 ½ og 3 millioner mennesker i områder kontrollert av de prorussiske separatistene. Den russiske rubelen er innført som valuta og befolkningen i området er helt avhengig av hjelp som de får fra Russland for å overleve, ikke minst etter at ukrainske myndigheter i vinter innførte totalt økonomisk boikott av separatistområdene.

Russland krever at den ukrainske regjeringen må sette seg ned å forhandle med separatistene, men ukrainske myndigheter sier at de ikke vil snakke med terrorister.

Og der står konflikten i Donbass mens Europa konkurrerer om hva som er årets beste melodi noen hundre kilometer vest.

Konflikten i Ukraina er hovedårsaken til at Russland og resten av Europa er inne i en konfrontasjon som har brakt spenningsnivå tilbake til den kalde krigen. Og så lenge denne konflikten ikke er løst, så må vi trolig leve med sanksjoner og militær sabelrasling i lang tid.