NRK Meny
Korrespondentbrev

Å «ubre» er blitt et verb i USA

600.000 mennesker livnærer seg som Uber-sjåfører i USA. Forbrukerne tjener mest på det.

PÅ LaGuardia-flyplassen i New York har Uber et eget stoppested.

PÅ LaGuardia-flyplassen i New York har Uber et eget stoppested der sjåførene kan plukke opp passasjerer.

Foto: Seth Wenig / AP

– Vær så snill å gi meg fem stjerner, sier Maximo.

Han har kjørt meg og sønnen min den korte turen fra hotellet vårt Orlando til en pizzarestaurant i en slitt, grå Dodge Grand Caravan.

– Konkurransen er så tøff her nå, sier han.

Og de har satt ned prisene igjen.

Turen på drøye to kilometer kommer på knappe 50 kroner. Det er mye billigere enn taxi.

På veien får jeg både tips om barnevennlige restauranter og halve livshistorien til Maximo som flyttet til hit til USAs turistmagnet fra Texas for noen år siden.

Han forteller at han kjører Uber når han er ferdig med den vanlige jobben sin. Kvelder og netter, mer og mer egentlig, for det er aldri godt å si hva han faktisk kommer til å tjene.

Jeg har snakket med hundrevis som Maximo de siste tre årene. For det finnes mer enn 600.000 av dem i USA nå.

Å google har lenge vært en verb. Nå har «å ubre» også blitt det.

Og jeg ubrer nesten hver eneste dag.

REISERUTE:

Uber-sjåfør Maximo kjørte oss i Orlando for en svært billig penge. Altfor billig, ifølge ham selv.

Skandale og kjempesuksess

Selskapet Travis Kalanick og Garret Camp satte i gang med 1,4 millioner kroner i startkapital i 2009 har vokst til et enormt globalt foretak.

Målet deres var å formidle kjøreoppdrag mellom passasjerer og sjåfører som benytter sine egne biler.

Med kompromissløse Kalanick i spissen har Uber kjempet mot taxinæringen og myndighetene i mange byer. Det San Francisco-baserte selskapet er også blitt kritisert for en pubertal bedriftskultur med kjønnstrakassering av ansatte.

Travis Kalanick ble i juni tvunget til å trekke seg som toppsjef etter gjentatte etisk tvilsomme kommentarer, og også etter at en video der han skjeller ut en av selskapets sjåfører ble lagt ut på Youtube.

Men Uber har vært en kjempesuksess. I dag verdt er selskapet verdt mer enn 580 milliarder kroner.

Det er blitt selve episenteret i deleøkonomien i USA hvor selskapet har fått etablere seg langt friere enn i mange byer i Europa.

Uber har rett og slett endret livene og vanene til oss som bor der.

STOR I KJEFTEN:

Grunnlegger Travis Kalanick måtte gå av i juni etter gjentatte slengbemerkninger og episoder som styret mente skader selskapet. Han sitter fortsatt i styret og har tjent 40 milliarder kroner på Uber.

Foto: Danish Siddiqui / Reuters

Byrådet tvunget til å tillate

Årsaken er enkel: Det er dette vi forbrukere vil ha. Derfor ble det for eksempel folkelig opprør da myndighetene her i Washington D.C. forsøkte å innføre minstepriser for taxier uten løyve i 2012.

Loven skulle gjøre det vanskeligere for Uber og lignende selskaper å lykkes.

Men etter et enormt antall eposter og telefoner, ble politikerne tvunget i kne. Nå kjører vi Uber dagen lang her i hovedstaden, og der er ofte billigere enn å ta med bilen inn til sentrum og parkere den der.

Flyplasskaos

I Washington var vi vant til skranglete taxier med sure sjåfører som ikke tok kort, som ikke kom når du ringte, og som for ikke så mange årene siden kunne plukke opp flere passasjerer underveis og ta like mye betalt fra alle. Nå er det annerledes:

I skogbrynet utenfor byen, der jeg bor, kommer det alltid en Uber innen 10 minutter når som helst på døgnet.

Du kan se hvor bilen er og at den nærmer seg på kartet, og du kan trykke på en knapp og ringe sjåføren om han eller hun skulle rote seg bort.

På flyplassen er taxikøen borte. Men køen av ledige taxier blir lengre og lengre.

På fortauet, der privatbiler plukker opp folk, står imidlertid horder av nyankomne passasjerer med smarttelefonene sine og speider etter riktig bilmerke og registreringsnummer på sin bestilte Uber.

Du betaler med et alllerede registrert kredittkort og slipper å styre med tips.

Det eneste du bør gjøre er å vurdere sjåføren og gjerne gi fem stjerner når turen er slutt. Da blir både du som kunde og sjåføren mer populær i Uber-universet.

Uber-sjåfør seks dager etter fødselen

Hvem er det så som jobber med å kjøre slik privat-taxi i USA?

Grovt sett kan vi kanskje dele dem inn i tre kategorier:

Den første gruppen er slike som Maximo i Orlando som sper på inntekten sin med å kjøre.

Den andre er nyutdannede som flytter til en ny by og trenger å tjene penger mens de venter på å få sin første jobb.

Men den tredje gruppen ubersjåfører blir stadig større: Den består av dem som bare ikke får noen annen jobb.

Uber har inngått en avtale med Toyota i USA om at sjåfører kan lease biler.

Hjerteskjærende historier om slike sjåfører har de siste månedene dukket opp i mediene.

Som den i Washington Post om høygravide Maya som ikke tjente nok i den vanlige jobben sin i helsevesenet og ikke fikk betalt fødselspermisjon.

Hun pantsatte en ring og leaset en bil fra Uber for 215 dollar i uka.

Maya kjørte passasjerer helt fram til fødselen, men klarte ikke å tjene nok til å betale kostnadene for bilen en gang. Seks dager etter at hun hadde født. måtte Maya Warren igjen begynne å kjøre Uber.

Om ubersjåføren Maya / NRK

Maya kjørte passasjerer helt fram til fødselen, men klarte ikke å tjene nok til å betale kostnadene for bilen en gang.

Seks dager etter at hun hadde født. måtte Maya Warren igjen begynne å kjøre Uber.

I mange byer har kjøringen også blitt mindre lønnsom fordi selskapet har satt ned prisene for å skjerpe konkurransen.

– Her i Orlando er det for mange sjåfører, forteller Maximo meg mens han navigerer gjennom trafikken. Og den neste sjåføren jeg bestiller i Disney World-byen, en amerikansk kinesisk mann, er helt enig.

– Det er vanskelig å tjene nok. Det er vanskelig å vite hva en kommer til å tjene.

EN TØFF JOBB:

Det blir stadig flere av dem. Dette er bilen til Uber sjåfør Karim Ahmrani i San Francisco

Foto: Jeff Chiu / AP

Uber-fortellinger

En snakker gjerne mer med en Uber-sjåfør enn med en taxisjåfør. Det føles ofte mer naturlig.

Etter tre år som hyppig passasjerer kunne jeg nok vurdere å lage podkasten «Uber-fortellinger».

Den kunne for eksempel handle om Ignacio som kjørte meg til flyplassen i Baltimore en tirsdag kveld.

På veien diskuterte vi den økonomiske krisen i Puerto Rico, øya økonomen nettopp hadde flyttet fra.

Og da vi kom fram var i langt inne handlingen i romanen han skriver på mellom kjøring og jobbsøking i fastlands-USA, en spøkelsesaktig familiehistorie, inspirert av hans egen familie i Puerto Rico og ikke så rent lite av Isabel Allendes Åndenes hus.

Kjøre mellom veene

I en eventuell podkast må selvsagt også den mest dramatiske av mine uberopplevelser være med:

Den utspant seg da jeg i halvfemtiden om morgenen i februar i fjor var på vei til flyplassen for å rekke fram i tide til nominasjonsvalget i Iowa.

En kvinnelig sjåfør skulle hente meg, sto det i Uber-appen, men i stedet dukket det opp en ung, afrikansk mann.

Han hadde riktignok både riktig bil og registreringsnummer, de to opplysningene du får oppgitt når du bestiller i tillegg til fornavnet på sjåføren, så jeg satte meg inn.

– Kona mi ligger på sykehuset, hun har veer, men fødselen er ikke helt i gang ennå. Jeg kjører noen timer så lenge slik at vi kan tjene litt mer, forklarte sjåføren mens han suste nedover den bratte skogsveien mot sentrum.

– Du kjører for fort, advarte jeg. Det er mange hull i veien her.

Han ville ikke høre. Kanskje var den høygravide Uber-kona i tankene hans.

Plutselig ristet bilen kraftig, og vi hørte et smell: Høyre bakhjul var punktert.

Don't' worry. Jeg skal få deg til flyplassen, ropte sjåføren og kjørte videre i full fart mens dunkingen fra det stadig flatere bakhjulet ble mer dramatisk.

Uber-sjåfør i USA / NRK

Don't worry. Jeg skal få deg til flyplassen, ropte sjåføren og kjørte videre i full fart mens dunkingen fra det stadig flatere bakhjulet ble mer dramatisk.

Han måtte gi opp den optimistiske planen sin etter bare noen hundre meter. Han skled inn til siden og lovet at han skulle skifte dekk på fem minutter slik at jeg skulle rekke flyet mitt.

Klokka var fortsatt bare 0445, det var bekmørkt og iskaldt og ikke mange bilene nede på den øde skogsveien.

Haikende NRK-korrespondent

Det endte med at den arme sjåføren ble stående igjen der alene i mørket og vente på hjelp han sikkert ikke hadde råd til å betale for.

Jeg forsøkte å bestille en ny Uber, men var utenfor dekning.

For første gang som NRK-medarbeider haiket jeg til flyplassen.

Etter å ha stoppet fire bilder, fant jeg en hyggelig nicaraguansk bygningsarbeider som skulle samme vei for å bygge et hotell.

Jeg tenkte jeg var dumdristig, men den spanskspråklige gospelmusikken som strømmet ut av høyttalerne hans beroliget meg.

– Pay it forward

Da vi kom fram til flyplassen, takket jeg hjertelig og tilbød 20 dollar for hjelpen.

– Nei, takk. jeg skal ikke ha noe. Pay it forward, sa mannen.

Jeg tenkte på ubersjåføren med punktert dekk og fødende kone som hadde glemt å avbryte turen da vi havarerte.

Inne i appen sørget jeg for at han i stedet fikk de 20 dollarene.

Sikkert ikke mye i det lange løp. I hånd til munn-samfunnet USA er, der det høres både enkelt og fristende ut å kunne bruke sin egen bil til å tjene noen kroner, er det stadig flere som ikke har så mange andre muligheter enn nettopp det på arbeidsmarkedet.

Deleøkonomien er topp for slike som meg,

Men mange av Uber-sjåførene jeg har møtt kan fortelle om et nokså hardt møte med den.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt